pollenallergi

nye ladninger gjennom
vinden sikter midt
i øynene og opp i
nesa

ørsmå klasebomber utløser
kløe svir i øyekroken
og nesa stikker i
nys!

nye ladninger gjennom
vinden sikter midt
i øynene og opp i
nesa

jordnær onematepoetikk - pling

metafysiske kontemplasjoner
er ord som luft
borte med vinden
svisj, svosj
er ord som sier noe
kræsj, pang
er ord som har
gjenklang - kling, klong
ding, dong i virkeligheten

ring, ring, hallo?
surrealistiske konstellasjoner
sier jeg deg

hva?

mellom månen og plommer (men uten humler og ugler)

vet du
hvordan smaker
månen egentlig
har du tenkt på
dette under lampeskjermen
der du leser dikt
av Arild Nyquist?

nei, men jeg har smakt plommer.

et ølkassebyggedikt

...ølkasse på
ølkasse på
....ølkasse
......jeg
..bygger meg
....oppover
...selv om
....dette diktet
går nedover
..ølkasse på
ølkasse på
.......ølkasse
..rolig nå

sort magi

dagen drypper
fra takrenna, og
humøret er et åpent sår
i munnvikene

jeg hører surklende lyder
fra kjøkkenet

det drypper ikke mer, og
solen stikker meg i øynene
så munnen smiler

i hånden står
en kopp kaffi og
kvitrer

leverpoesipostei

her

var det ingenting

nå er det litt

hvis jeg fortsetter vil det bli ganske mye.

men egentlig
ville jeg bare skrive
et lite dikt
fordi jeg kom på
en slik artig
tittel.

Mitt første haikudikt som ikke ble et haikudikt

Det første forsøket på å skrive et haikudikt gikk ikke. Haikudikt er vanskelig lett.

Kaffi = svart nitroglysering i væskeform

Sup. Kaffien ligger svart og varm på tungen og svir litt. Så renner den ned i halsen og ender i magesekken. Fra der eksploderer den ut i alle retninger. Ned i knærne. Ut i fingertuppene. Opp i hårrøttene og bak i ryggmargen. Sup. Koffeinet marsjerer som stanhaftige energisoldater. Ut i hjertet. Det pumper harderer. Raskere. Lungene. Større, videre. Knærne, raskere, sterkere. Hodet, skarpere, bedre og sjelen fylles med livslyst og mot. Sup.

Trøtthetens utristesse

Trøttheten er en behagelig svie i øynene. Trøttheten er en unnskyldning for å la være å tenke fort. Trøttheten er sløv og dum og ligger som en skodde over sjelens stille vann. Trøttheten gjør oss herlig ufrie. Vi kan fraskrive oss litt ansvar for våre handlinger. Som når vi drikker oss fulle. Men med færre bivirkninger. Så dette er en hyllest til trøttheten. Det er et hurrarop til en underernært hjerne på søvn. Ja til sløvhet. Ja til skodde. Ja til trøtthetens tankegrøt og følelsen av lettfrossenhet og uutstrekt musklatur.

En kaffidrøm

Dagen er varm og det damper fra skjortekrager, bukseprekker og sko. Alle går sakte. Løfer sakte. Mister sakte. Tenker sakte. Tenker på havet og bølger. Solkrem og is. Skygge. Jeg skal snart spise lunsj. Dagens høydepunkt. Fem skiver. Reker. Saltpølse. En stor melk. Og kanskje en liten is på tampen, sammen med kaffien. Slik går dagen. Sommeren. Livet. Livene. Universet. Vi er så uendelig små, i det uendelig store. Men så lange kaffien er varm, er det ikke så farlig. Livet er en kaffidrøm. Blodets hvisken, og benpibernes bøn, etter kaffi.

To år, alt er det samme

Etter to års fravær fra bloggen, trykkes det igjen et innlegg. Alt er det samme. Kontoret, kaffien, sommeren og rastløsheten. Men jeg finner ikke noe på hjertet. Hva skal jeg egentlig skrive om? Problemet er at jeg ikke har noe å klage over. Ikke enda i alle fall. Før jeg får tid til å kjede meg, slår jeg opp i en bok og blar. Slik er det. Slik er slik.