snø, tidvis også hagl

når det blåser og snø, tidvis også hagl, der du står med ryggen til, men får føyken i fleisen og forbanner vinden den uforutsigbare satan. da tenker du kanskje så deilig det er å bo i norge. så heldige vi er her nord. velsignende. for der kommer bussen. punktlig og stopper to skritt fra beina. den deilige bussen. som en litt hard men varm kropp. et dyr der maten går inn samme vei som den kommer ut; og stort sett ufordøyd. en sjelden gang når det blåser og snø, tidvis også hagl.

Bregnen

Et nytt år. Pakket ut i snø og vintertiltalende stemning.

Men det var bare utenpå.
På innsiden smeltet snøen, og slapsen lå
gatelangs og gapskrattet av de
ikke-så-vanntette skoa dine. 

Regn hører tydeligvis ikke bare
fortia til. Bergen vil sikkert i år også
leve opp til sitt rykte.
Bregnen.

iste agen

iste ag å obben. sparer den første bokstaven i den første setningen. ørst om ist.
vinteren er fortsatt lik null.
bussen brummer bestialsk opp broen.
Siste innsats på jobben i dag, før jul(ene) ruller meg hjem.
Og sola snur en av disse dagene.
Håpet gløtter fram fra et innadvendt sted.
Armfanget til håpet er fyldt av vår og fuglesang.

ukreativ på smart dings

julen nærmer seg, luke for luke....

sitter her med den smarte 
telefonen, men får ingen impulser 
til god tekst. er det fordi 
jeg er blitt eldre, eller er det noe 
med formatet? 

tenker jeg skal ta med penn 
og papir. teste det.

tekste på det. 

på en trøtthetsskala

zombie-tilstander 
etter altfor lite søvn

altfor lite drøm som gir 
altfor mye gjesp

altfor mye gjesp som gir 
tårer i øynene og uklart syn

jeg skjønner  
hvor viktig søvn er for hjernen

og det er akkurat så smart 
jeg klarer være

mm

et yrende ruskevær
slo følge til bussen.
tolvte lukedag i desember,
og det eneste som minnet om snø,
smeltet allerede i januar.
trøtt på en arketypisk måte og
skulle ønske jeg var en bjørn i
hi hi hi.
Ja da kulle jeg fliret for meg selv.

Venter på godt og friskt lys å
drikke

transportetappe

oppmerksomheten lagt 
på noe med øynene og 
oppmerksomheten lagt 
på noe med ørene. 

bussen er hviletid 

jeg er en hvalross 

smørt utover setet

smaker på slappe muskler

bussen er transportskipet
for  en latsabbetrøttitrynetsel

tiden er en hai

åttende lukedag i desember.
radiohead synger at det beste du kan, 
det er godt nok. 
bussen snor seg smidig 
mellom trafikken, jafser i seg 
mennesker som venter og
det slår meg hvor store jafs av livet mitt 
tiden tar, uten at jeg legger merke til det.
den grådige tiden.
alltid like sulten på sekunder, minutter og timer.

skulle ønske tiden var en mygg
du kunne klaske når den kom og ville suge
livet ut av deg

trøtt

for trøtt til å tenke

på annet enn

bokstavene

s

o

v

e

sprivesperre tentakler

fredags følelse og helg

begjær. andre lukedag i desember. vinteren fryser et annet sted i verden. 

hvorfor er det blitt så tungt å skrive? der fingrene fant formuleringer fjærlett før, er det tunge stabbende steg nå, den siste tia. er det alderen som gror små kritiske tentakler? er hjernen utvannet av for mange inntrykk? trøtt av å glede seg over ord på rekker? 

det er snart jul

jeg tar en trall

prøver være kul

men det blir bare fall

telemarknedslag

regnet var fylt av fyldige dråper

denne første lukedagen i desember

og plussgradene lå stablet i flere lag

lite som gjorde honnør mot kong vinter

denne morgenen

gjennom tunellen farer vi

prosjektillik 

i sikte mot blinken;

en dag som setter bakkerekord

og i tillegg tar telemarknedslag

holdeplass

to rotter grisler i veikanten, jeg kommer trampende forbi, et kvistfullt tre strekker seg over hodet mitt. den grønne mannen blinker og jeg løper. bussen står der trofast på holdeplassen.

gnagende ønsker

 en morgen med minusgrader og småglatt asfalt gjør man blir vàr og forsiktig i ganglaget. ellers er kroppen pakket inn i den varmeste jakka og en god lue. mørket har sivd inn i alle ting og smittet det med sin hulhet. verden står der, stadig småsulten, og gnager på tanker om en ny vår.

apatisk betong

vindusviskerne presisere gang på gang at regnet ikke skal være på frontruta til bussen. magen uler hul. og kroppen er trøtt. øyelukkene er tunge som apatisk betong. jobben har tatt sitt, jeg har gitt mitt. nå skal jeg i sofaen og spare på resten. 

trøtt mørke bytter plass med gjemmer-seg lys

lyset var nesten helt borte da jeg gikk mot bussen etter jobb.
kun rester av lys lå og slang i veikanten.
det regnet kraftig.
en våt hund med mann passerte i taushet.
jeg tenkte at lyset må jo renne ut et sted.
kanskje det henger under bladene som insekter.
jeg blir så trøtt av denne årstiden.
det verker i hele kroppen.

løvet

igjen dette halv-lyse lyset. det halvmørke-mørket. den ambivalente timen før beslutningen om kveld blir tatt. 

bussen er en tidskapsel

en hermetikkboks-burk på hjul.

treet vinker urørlig og blunker

i retning drømmen jeg hadde

i går 

natt var langsom i bevegelsene. som

ganglaget til et fjell

det er aldri så fjell at

det ikke er grus for noe

og løvet. 

og løvet på bakken. 

og blader

som faller og

løvet

kjolestoff i sky

skyhimmelen har en tung dag og skraper bakken sammen med menneskene. Omhyller dem med sin melankolske tåke. Sleper sitt gråvåte kjoleplagg, lydløst. Får konturer å falme. Legger lanskapet tidvis glemt. 

Det er ingen ende på dette stoffet. Ingen kant, eller søm å følge til enden. Sømløs fra middag til kveld. Og kanskje

enda lenger.

lyset

Når det ikke kommer noen innfall på bussen, får man bare skrive akkurat det. Alt ligner på høst i været denne morningen; vinteren var bare spøkefullt på besøk i forrige uke. Bussen er varm og lukter våte klær. Det er et mandags-skjær i skumringslyset. Dovent, og det lurer på om det er noe poeng i det hele. Gi lys til nok en dag. Lyset er kanskje lei og orker litt mindre for hver dag. Men gi helt opp, gjør det aldri.

lyset

Alt ligner på høst i
været
denne morningen; vinteren
var bare spøkefullt på besøk i forrige uke.

Bussen er varm og lukter
våte klær.
Det er et mandags-skjær
 i skumringslyset. Dovent,
og det lurer på om det er noe poeng
i det hele.

Gi lys til nok en dag.
Lyset er kanskje lei
og orker litt mindre
 for hver dag. Men gi helt opp,
gjør det aldri.

9x9 på strak arm

Sibirkulde. Tørre sprukne fingre.

Ikke våken nok til å ta gangetabellen

på strak arm.

Men bussen er varm. Og myk og

gjennom tunellen blir byen borte.

Vinteren er også en tunell. Med våren

på den andre siden.