slapt flagg

en flaggstang holder et slapt flagg. noe holder pusten. solen er på himmelen bare en liten stund til. hold ut litt til, skinner den. jeg kommer sterkere tilbake snart. 

bukkenikkeneie

Når sola bukker for seg

i overgangen mellom

arbeidsliv og fritid

Det siste av den lave sola

fyller bussen av
orange vemod

En god vemod. Et 

skall inn til en
annen følelse.

En følelse lik
fryd
i slow motion

frihet

en grønn saftig
sukkerertebelg
bølger mykt
fra ganene og
fingertuppene mine
griper en ny

tanke åpner seg

himmelen er blå

skjebnesvakkert

åtte minutter tar det strålene,
gjennom verdensrommet,
fra den ruvende store ildkula,
å passere inn i vår lille blå atmosfære,
seile ned mot den levende jorden.
her finnes deilige grønne sletter,
vidåpne gule blomster
og brune duvende bryst.
men det var ditt lodd i livet
solstråle
å møte den bleike
magen min.

det går bananas i sommerlyngen

jeg krabbet meg opp
på det stødige fjellets
topp, der
jorden sier stopp
og himmelen
overtar.

der drakk jeg vind
rett fra flaska
og knasket sol
som saltstenger

en øyenstikker
gikk bananas
i lyngen.

våren

våren lager lyd

i øyet mitt. 

en grønt smell

ljomer på netthinna.

våren klapper meg

på kinnet

lokker kom ut.

solens presise stråler

treffer meg straks.

vinden gnir vinterrusket

ut av øynene.

dette er godt.

sola er smittsom

solen har smittet

meg med vår

en yr kløe

i begge beina.

soltre

Bevegelseshastighet

Sola og menneskene i byen en kaldværsmorgen. Bilene og bussene. Brosteinen.

Alt er i sin faste form. Men ingenting er det samme. Ingenting er aldri det samme. Det kan virke sånn, men det er bare bedrag.

Alt er hele tiden i bevegelse. Fasthet er grader av bevegelseshastighet.

Båten skumlèr og brummer på den høstkalde fjorden. Det er en fin stemning morgen.

Saker og ting som skinner når de har sola rett på seg. Blader på et tre, glassbiter rett på bakken, langt rødt hår på en bussholdeplass.

Jeg ser vinden i flagget og treet. Men vinden selv ser vi ikke. Akkurat som vi ikke ser det gode. Men virkningene er synlige. Som i et hår og et smil.

s

sola er kommet

for å bli

borte

Lett pust buss blod

Dagen puster lett. 

Sola tar sine gule 

sugerør og drikker 

nattens tunge 

fuktige pust. 

Himmelen er blå 

og gjennomsiktig ut

 i verdensrommet. 

Jeg kjenner hvordan blodet 

varmer hendene mine.

Det er en evighet 

mellom sekundene 

jeg ikke klarer gripe. 

Tida renner ut 

mellom fingrene mine 

og snart er det på tide

 å dra 

i snora for å møte dagen med hele meg.

solnedganger og skyggekastinger

Romjula er som et usedvanlig langt gjesp, der munnen står på vidt gap og tar i mot feit mat og søte ting og kullsyreholdig leskedrikk og druepressede dråper med garvestoff. Øynene rekker nesten ikke lukke seg opp, før de blir lukket igjen, fordi dagen har bare to våkne timer.

Midt i denne tida, klarte jeg en dag å samle nok energi til å reise meg opp av sofan, gripe kamera og stavre meg på to stive bein ut i romjulslufta. Der møtte meg en luft, som klippet kalde minusgrader og stappet dem ned i nakken på meg. Og noen interessante motiv.

Det første bildet: jeg drister meg å poste bilde av en solnedgang. En solnedgang har jo alle sett. Og kan fort bli litt je je sette førr. Men jeg likte dette bildet her. Fikk fanget noe av det intense lyset jeg kom ut for der, når sola sank i sjøen.

Her industri. Røyk. Klare sjøen og et godt lys.

Ny personlig rekord i å fange skyggekast. Lesere som har fulgt bloggen en stund, vil huske skyggekastfunnet mitt fra tidligere i vinter(traffikkskiltskyggekastet). Dette skyggekastet forbedrer min personlige rekord med flere meter, og jeg stiller gjerne som kandidat i NM i Skyggekasting. Kanskje til og med EM. VM ligger nok litt for høyt oppe ennå(legg merke til:sporten har fått sin første tilskuer(hun sa det var intenst og spennende, kanskje, om hun hadde blitt spurt))

en søndag

Våknet i dag.
Sola kastet ny personlig rekord
i skygger. Tok med meg kamera
for å prøve fange noen.

La meg ned, og ville ta

bilde, uten at sola

kunne se det.

Men sola oppdaget

meg fort.

>>> D E T su su su suser i S O K K E N E m i n e <<<

oi
som jeg klør i øynene av
pollen
korn jeg ikke kan
se
forbannet være

klokka på kjøkken som
forkynner tiden med
skarpe tikk og
ingen skal tvile
på at tiden ikke står
stille

hva angår sola angår ikke meg i
kveld er det månen jeg venter på
for den skal skinne i koppen min med
grønn te

og skjegget bare vokser

Så kom solen

Så kom solen. Og det ble varmt. Svettende varmt. Og lyst. Men altfor varmt. Dampende varmt. Vått. Klamt. Stramt. Tørr i munnen. Tørst. Et digert øye, steker meg i ryggen. Svir huden av meg i nakken. Jeg snur meg. Ansiktet mitt freser i byller og svidd skjegg. Øynene mine fordamper og størkner. Jeg renner i kne og knekker sammen. Kun arbeidsklærne mine ligger igjen som et brunsvidd bevis på solens drepende kraft. Bak meg durer det i en vifte, og vrom, den durer fram og, vrom, tilbake, og blåser sin kjølige, vrom, luft, ut i rommet, og på, vrom, meg. Ut av vinduet kan jeg se klær ligge spredt, men ingen mennesker. Solen står som et ondt øye på himmelen, og alt er ulmende stille.Vrom.