et glass whiskey

et siste dikt på kanten

av kvelden

et siste sukk

før kroppen 

henger tankene

på stumtjeneren

synker dypt ned i en sofa

og 

tømmer et glass whiskey 

jeg har vært til, derfor tenker jeg

tanker kommer ikke
mer enn blomster
bare kommer men
de gror gradvis og
manifisterer seg i
sitt potensial
før de visner og
blir til nye
tanker

jeg traller og tenker og
kikker ut på en måne
som er kul
rund
en diger lysende knapp
står godt
til nattens svarte
lysprikkete tapet
tallet 14 dukker opp
i hodet mitt
uten en tilsynelande
god grunn og
wikipedia gjør meg
ikke klokere med sin
14 (fjorten) er det naturlige tallet 
som kommer etter 13 og før 15.

det er ikke alt
vi skal forstå

heldigvis

poesikveld

diktopplesning, det var
poesikveld på bergen ærverdige biblio
tek ikke mindre enn 12 potente
poeter foran det samme
potente mikrofonstativet. (ikke
på samme tid selvfølgelig)
men
det vanskelige var ikke diktene
i seg selv men avbruddet
mellom ordene fra min egen
spontane strøm av tanker
som tok meg med og gav meg
ikke tilbake til øyeblikket

rett før diktet var over og
det siste ordet kanskje var

sildenafil

fem på vår

det er lørdag
formiddag

sitter på
biblioteket

tar en kaffi
trall i tankene

leser dikt. og
skriver noen egne

mildt sagt vår
i lufta

alt går i bane

alt går i bane
rundt noe annet
noe annet
med større kraft

planeter om solen
solen om en større sol
galakser om en større galakse

alt går i bane
rundt noen annet
noe annet
med større kraft

mennesker om mennesker
tanker om tanker

det at baner brytes
galakser kolliderer
og at mennesker får
nye uventa tanker
er et lite mirakel

ingen ting i universet
går heldigvis på skinner

Det er tankene mine jeg er redd for

Toget gjennom mørket over vidda. Snøen på begge sider av sporet. Speilingen av meg selv i vinduet. Skriver på bloggen med mobilen og øreklokker. Tenker på det å være redd. Redd for seg selv og redd for andre. Redselen som får tankene til å fare hit og dit. Og ofte gjøre det som er skummelt enda skumlere.

Hvis jeg ser en hund, en sint hund, da kan jeg bli redd for at den skal tygge meg i beinet. Men så blir jeg kanskje mer redd når jeg tenker på at hunden kanskje er syk og bittet blir infisert, og jeg må amputere beinet. Da må jeg gå med krykker og bli et lett offer for bander som slår med balltrær for å stjele pengene mine, og treffer meg i hodet så jeg mister hukommelsen. Da vil jeg glemme minibankkoden min i butikken og ikke ha råd å betale for maten og jeg vil sulte og få mangelsykdommer. Kanskje struma av for lite fisk. Etter som jeg har hørt, må man da operere bort nesten hele halsen slik at det blir vanskelig å snakke og bli forstått. Ingen vi for eksempel høre noe når jeg ringer etter ambulanse etter å ha kuttet meg med en barhøvel, fordi jeg hadde glemt hvordan jeg brukte den. Når ingen hører meg, vil ingen kunne hente meg og på krykker går det for seint å komme seg på sykehus. Så da blør jeg kanskje i hjel. Og det er vel ikke så rart jeg er redd sinte hunder når jeg risikerer å blø i hjel?

Hunde var jo kanskje bare glad,for dem logret mens den bjeffet. Det er de skumle tankene mine jeg er redd for.

OM Å UTSETTE

ja 

jeg utsetter.jeg

lar være til etterpå til

snart til om en liten stund.skal 

bare drikke denne koppen med te 

først 

det finnes en disharmoni

et sted mellom det jeg tenker

og det jeg føler.jeg 

tenker å gjøre, men gjør ikke

fordi jeg ikke føler 

for å gjøre det.jeg

føler for å lage en ny kopp te. og

skrive en blogg på klekkmais

OM Å TENKE PÅ TANKENE SOM KOM EN STILLE SØNDAG

så bare en liten tekst en

helt vanlig søndag ettermiddag. 

da jeg la meg ned for å slappe av

var det formiddag. plutselig var det blitt

ettermiddag. jeg har ikke spist middag. ikke

har jeg gjort noe annet heller. bare ligget

stille

hørt på musikk

tenkt videre på tankene som dukket opp i hodet

jeg likte

for eksempel på bursdagen jeg hadde

i går. tankene som bilder, glimt, små fraser av

ord, latter, og drikking. en god del drikking.

og musikk. mye musikk. ja 

det var gode tanker å tenke på 

Bevegelseshastighet

Sola og menneskene i byen en kaldværsmorgen. Bilene og bussene. Brosteinen.

Alt er i sin faste form. Men ingenting er det samme. Ingenting er aldri det samme. Det kan virke sånn, men det er bare bedrag.

Alt er hele tiden i bevegelse. Fasthet er grader av bevegelseshastighet.

Det skvulper i hodet mitt

Det jeg ikke vet noe om, er
det som gjør jeg tenker :
jeg vet!

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke
før jeg har tenkt det. Tankene
vi kjenner
er bare dampen på et stort hav.

Jeg er det ubevisste i vold. Et
meg jeg i beste fall
bare aner.

Det er spennende
for den lette dampen å prøve å ane det sammensatte havet.

På godværsdager er det mye damp. Jeg får god tilgang
på meg selv. Tåkelaget om morran
gjør bloggskriving
spesielt spennende.

lave tankekonstruksjoner

Trøtthet i kropp og trøtthet i tanke. Et sinn som ikke har fått strukket seg skikkelig og sagt aaaah; tankene er som kulrunde klosser å bygge i høyden med. Så det blir ikke mye fra her i dag.

Det åttende underverk kanskje

Jeg går her fra jobb og tenker. Jeg tenker på taiwan. Men ikke på landet altså. Men på ordet. Det er jo et fint ord. Tai-wan. Så tenker jeg på asfalt. Men ikke på ordet altså. Men på det grå, som er hardt, og blir mørkere som vått. Jeg tenker at den veien jeg går på nå, er jo en liten del av veien som går gjennom tyskland og sveits og helt til kina. Er ikke det et slags åttende underverk kanskje? Det tenker jeg.

tunge tanker i et vektløst sinn

Blå er timen etter 

solen

mellom kveld og

den store tykke 

natten 

klemmer deg kald 

mot et endeløst

intergalaktisk innpust

før

den lyse gule stripen

breier seg bak fjellet

og dagen puster lettet

ut

igjen

litt lett lat listig latter lur

Det er fredag og kaffien er kald i koppen.

Ut vinduet ligger snøen på fjellet. og der det

blåser i noen greier på et tre, faller det

litt snø ned. og tankene mine faller litt

sånn ned og. ned 

på bunn. og alt er 

klart nå. hodet

er tomt, tømt

lyst

lett

litt

behagelig lobotomert

og helgen er

her, så nå takker jeg

sakene mine

og går hjem fra

jobb

Måker tanker. Tanker måker. Og frihet. Og lek.

Måkene med sine boomerangformede vinger, surfer
på vinden.

Det må være frihet, tenker jeg, for tanken
å se. Ja!
og se
tankene,nokså boomerangformede(det er jo i grunn helt logisk), surfer
på dønninger av minner, som slår inn over den myke pannebrasken.
Legger seg som blanke glassmaneter på de små rynkene og blir borte.

Oppfordring: se til måkene på en vindfull dag.

bonk, ding og pling

rommet står stille
mellom alle veggene
er det ingenting som
lager lydbølger og
ingen lyd fra verden utenfra
slipper inn gjennom
rommets vegger

men det er ingenting
som blir helt stille
som er helt stille
for når jeg sitter her
og ingenting lager
lyd, hører jeg det
suse i hodet mitt
et sted

ingenting er ingenting
og når jeg forstår
at det aldri kan bli helt
stille, kan jeg
likegodt lage
litt lyd selv, for
å overdøve det som
er så nær ingenting
som kan bli

den ene fingeren min
trommer mot skinnet
stolen jeg sitter
i, er laget av, og
lager rytmiske tapp
som får fylle hele
rommet

så blir jeg lei
tappelyden og tenker
på hvilken annen
lyd jeg kan fylle
rommet med, og
lager et plopp
med munnen

denne lyden sprer
seg ut fra munnen
min og lydbølgene
treffer veggene
som klangsetter
lyden litt

jeg lager et nytt
plopp, som høres
akkurat likt ut, og
rommets flater
er kun av tre, så
den helt mektige
klangen blir det
ikke

så reiser jeg
meg opp og skrur
på musikkanlegget
som står i rommet
og trykker på
spill, uten å
sjekke hva som er
i, før jeg lener meg
tilbake i stolen

membranelementene
begynner så smått
og riste, før de
gir fra seg et bonk
og så enda et og
så vider til en
rytmisk perlesnor
av toner ruller
ut på gulvet

diskantelementene
bruker litt tid
men snart skyter
de ut små ding
og pling som
spretter rundt om
på veggene
i rommet

her jeg sitter i
stolen min og
er omringet av
rullende bonk, og
sprettende pling, og
ding, syntes jeg
rommet er mye
mer behagelig å
oppholde seg i

ingen tanker som
suser rundt og lager
lyd i hodet mitt
og ikke noe nesten
ingenting som
er irriterer fordi
det bare er nesten og
aldri kan bli absolutt

etter en stund
synker bonkene til
jorden og dingene
og plinene fester
seg til veggen som
ketchupflekker og
rommet blir
igjen fylt av
absolutt ingenting
nesten helt

men så begynner
membranen å vibrere
igjen og diskantene
strammer seg og
rommet fylles
av bonk, pling og kling
i en herlig harmoni og
lykkelig er den
som ikke har så mange
tanker i hodet at det
ikke er plass
til musikk