iste agen

iste ag å obben. sparer den første bokstaven i den første setningen. ørst om ist.
vinteren er fortsatt lik null.
bussen brummer bestialsk opp broen.
Siste innsats på jobben i dag, før jul(ene) ruller meg hjem.
Og sola snur en av disse dagene.
Håpet gløtter fram fra et innadvendt sted.
Armfanget til håpet er fyldt av vår og fuglesang.

Siste dag på jobben 2012

Jula nærmer seg.
Julelys og
pepperkaker. Siste
dag på jobben. Sola
snur, og et helt nytt år
smiler hemmelighetsfullt.

framtidsplaner

Nå nærmer jula seg(julaften), sier vi gjerne.

Men er det jula som nærmer seg meg, 

eller er det jeg som nærmer meg jula?

Eller beveger vi oss mot hverandre?

Uansett så kolliderer vi en dag, og der sitter jeg i faget på jula, eller jula i fanget mitt.

Eller begge deler.

Når jeg tenker meg om, så tror jeg det er jeg

som nærmer meg jula. For jula er allerede bestemt.

Plottet inn på kalenderen, og plantet et stede der inne i framtiden.

Tiden er et rullebånd det ikke går å løpe mot. 

Når jeg tenker meg om, er tiden et rullebånd 

med en tredemølle på. Uansett hvor fort jeg løper

så går ikke tiden noe raskere. Og selv om jeg stopper helt opp.

Tiden ruller videre på båndet, mot jul, mot vår, mot alt det 

som er plassert på kalenderen for framtiden.

Forkjøla for alltìd.
Tafatt i desember.
Denne vintern knekker meg. Ikke
får jeg håpe.

Bussen ruller videre.
Som en mørkets isbryter
Fram. Stanger mot tykke mørke flak.

Til vi kommer til sentrum.
Et julegateopplyst nordpolen.
Et glitrende oppgulp
av menneskelig usmaklighet.

21. Desember

Luke nummer tjueen. Jula nærmer seg som en brøytebil i morgenmørket. Snøspruten står til alle kanter, og du vet, at når den passerer bør du ligge klin oppi en lyktestolpe, for ikke å bli til en brøytekant.

Nei, bildet passer ikke helt på hva jula er for meg.

Jul med snø på. Det er ekte jul. Jul som i gamledager. Før klimaendringer og oljepenger. Da alle hadde spark og kanskje en rattkjelke. Hvem trenger gaver, når det er jul på julaften, med snø og familien er samlet?

solnedganger og skyggekastinger

Romjula er som et usedvanlig langt gjesp, der munnen står på vidt gap og tar i mot feit mat og søte ting og kullsyreholdig leskedrikk og druepressede dråper med garvestoff. Øynene rekker nesten ikke lukke seg opp, før de blir lukket igjen, fordi dagen har bare to våkne timer.

Midt i denne tida, klarte jeg en dag å samle nok energi til å reise meg opp av sofan, gripe kamera og stavre meg på to stive bein ut i romjulslufta. Der møtte meg en luft, som klippet kalde minusgrader og stappet dem ned i nakken på meg. Og noen interessante motiv.

Det første bildet: jeg drister meg å poste bilde av en solnedgang. En solnedgang har jo alle sett. Og kan fort bli litt je je sette førr. Men jeg likte dette bildet her. Fikk fanget noe av det intense lyset jeg kom ut for der, når sola sank i sjøen.

Her industri. Røyk. Klare sjøen og et godt lys.

Ny personlig rekord i å fange skyggekast. Lesere som har fulgt bloggen en stund, vil huske skyggekastfunnet mitt fra tidligere i vinter(traffikkskiltskyggekastet). Dette skyggekastet forbedrer min personlige rekord med flere meter, og jeg stiller gjerne som kandidat i NM i Skyggekasting. Kanskje til og med EM. VM ligger nok litt for høyt oppe ennå(legg merke til:sporten har fått sin første tilskuer(hun sa det var intenst og spennende, kanskje, om hun hadde blitt spurt))

en riktig riktig god jul

Våkna opp og kikka ut vinduet. Det snødde og landskapet var hvitt og vakkert og julekuler hang fra treet i hagen og snømannen vinka til meg med gulrot i nesa og stein i øya. Men så våkna jeg opp igjen, og kikka ut av vinduet, og ingenting var hvitt og snømannen var ikke der. Det første var en juledrøm. Det andre var en julevirkelighet.

Dressen falt på plass som et pølseskinn, og vesten trua med å skyte knapper som et maskingevær. Det var før julegrøten, og det var før pinnekjøttet.

I stua står juletreet og breser seg, og er på toppen av sin karriere. Pertentlig holder det julekulene ytters på greinene sine, og med stjerna i sky hever det seg over en klam julepassasjer, som prøver å unngå å puste med magen(for det er ikke plass til mer pust i magen).

Det lukter pinnekjøtt i hele huset. Julemusikken er bytta ut med Bonnie Prince Billy. Og ingen ser ut til å reagere. Femogsyttiprosent av familien sitter med hver sin laptop og julesurfer på internett (eller skriver juleblogg). Mamma er den eneste som styrer hit og dit, pynter og rører i gryter og er kapteinen på detta juleskipet. Nå er klokka fem! sier hun. Nå er det enedelig jul, sier hun. Men ikke så mye forandrer seg. Eller...Der var det noen som reagerte og bytta musikken ut med noe som henger mer fra et tre, og glitrer.

Selv om julen er en tid for tradisjoner og familie, finnes det nok mange forskjellige måter å feire jul på. Minst like mange som det finns familier. Det er jo flott i grunn.

En riktig god jul til alle mine innomkikkere, og måtte deres helt spesielle juletradisjon bli akkurat sånn den pleier å være.

Tuffkotinol er et fint ord å legge på tunga. Jeg tror det er navnet på en slags rustbeskytter.

Nå er det snart påske igjen. Det må bare bli jul først. Gode hjul, raske hjul. Triller ned åsen feit og full, av lure kjøpetriks og svor og stearinlys.

På hjul med bussen er det lite som minner om jul.

Andre dagen uten musikk på øret om morran på vei til jobb. Det er ikke det samme.

Jul og høytid. En sær tid. Grantrær med lys og adventsstaker i flere vinduer, enn det er vinduer. Mennesker nynner på julesanger fra i fjor, og alt er det samme. Rødt og grønt.

Men jula er ikke det værste man har. Dårlig kaffi er værre. Og sur kakao. Melk med klumper og vann med grums. Hele kroppen i en seng akkurat nå, hadde definitivt vært bedre.