Sjokk i flertall

Kaldt og glatt og vind på sykkel uten hansker og bare forbrems, da bremsen bak var fryst helt fast. Det var som opptil flere sjokk.

Færre og færre blir dagene til jul. Og snart snur sola det er godt! Plutselig blir det lyst og fest og vår til neste år.

Kø i tunnellen. Snikende bilkjøring bump stopp gå bump stopp gå. Kommer tidsnok for seint på jobb.

En stund til

Svulp kratr grasp m-non. En morgen uten særlig språk, mest bare lyder. Så fint å bare lage lyder. Som et lite spebarn, ny til verden. Græll hørp ajt-he.

Men jeg er ikke så ny i verden. Har vært her en stund nå. Håper å være her, og lage lyder, en stund til.

Fra eller til

Mer buss på morran. Servert varm og mild.
Serveres med god utsikt til verden.
Første rad på forestillingen:dagen som oppstår(nå
også med snø).

Snø på trær. Trær i ro.
Verden spinner midt i verdensrommet.
Ingen vet hverken fra eller til
hvor vi kom fra eller hvor vi skal.

Venter på morgenstikkordet som setter teksten i gang.

En tunnell sving
og så ut,
av byen. Stopp.
Mennesker på. Gå.
Nok en tunnell
og helt borte ble
byen sentrum. Til
byen der mennesker bor
i hus og bor i blokker.

Midt i uka
onsdag.

Forkjøla for alltìd.
Tafatt i desember.
Denne vintern knekker meg. Ikke
får jeg håpe.

Bussen ruller videre.
Som en mørkets isbryter
Fram. Stanger mot tykke mørke flak.

Til vi kommer til sentrum.
Et julegateopplyst nordpolen.
Et glitrende oppgulp
av menneskelig usmaklighet.

15 bussen er sein

Når bussen
er sein. Det er så
skikkelig kjedelig.
Å vente ut i tomme lufta.
Speide
etter den gule 15bussen.
Trampe
av snø fra skoen.
Se
på klokka, putte hendene
i lomma
og mumle ufine ord.

Da
er det deilig bussen er varm
når den omsider kommer.

Krøllete papirlapp

Mennesker sine
påvei-ettsteds-avtrykk
i verden.
Fotspor i snøen.

Som en krøllete liten papirlapp
er jeg trøtt.

forbanna den bilen

Forbanna den bilen. Halvkvalte lyder, tjinn tjinn tjinn, og så død. Forbanna pokkers kalde verden. Men der stod den trofaste røde spinkle metall-hingsten sykkelen. Come on. Jump on. Hey ho og lets give those pedals a tråkk!

Bussen hilste meg hey you mister longtimeago velkommen ombord. Tatt skjegget lurte sjåføren, og åt en pastill.

Den faste plassen bak i bussen var fortsatt min. Fin utsikt til et bergen på vei til jobb, skole og andre ting.

Behagelig med buss

Buss, behagelige buss. Bedagelig avgårde med musikk snurrende på øret og en posjon rykende fersk svak kaffi.

Snø
 kaos snø
bardulje snø
å gå på snørra nesten
snø og faen steike kaldt
på tuppen av
fingrene.

Himmel slurp

Streik på vei til streikemøte jobben gjøres ikke. Noe er urettferdig! Så vi streiker jobber ikke står streikevakt. Jobber for å passe på at ingen jobber.

Ellers er alt så blått grått og grønt. Så, himmel fjell og trær. Så sprutende sanselig. Jeg tygger synet av denne stille morgen. Trær fjell og slurper i meg litt himmel.

Snø ikke kaos

Dro gardinene til siden. Oi. Der stod det foran meg. Snø på buskene. Snø på gresset. Snø på bergen.

Men allerede nå har sola gjort jobben, og sveipet det meste bort.

Har det alltid vært sånn,tenker jeg. Først i det siste har jeg begynt å legge merke til. Hvor mange det er som bære på en kopp kaffi om morran. Og ikke bare kaffi-ta-med-kopp fra narvesen. Men store termokopper med hank og lokk. De ligner bøssebærere med dårlig tid.

Det er et bakeri jeg går forbi hver morgen tidlig. På små bord sitter allerede mennesker og prater og leser aviser. Jeg er i en storby. Berlin eller stockholm. Det er like før jeg slipper alt, og slår meg ned selv. Men virkeligheten slår meg i hodet med sine to minutter til bussen går.

soltre

Om å vente på ord

Jeg sitter her, på bussen, og venter. Venter på ordene. De gode ordene. Jeg har ingen direkte inflytelse, på denne prosessen. Må bare vente tìl det kommer noe.

Ser på menneskene med kaffi i pappkrus. Ser på bilene spruter i dammene. Trærne i lett grønt.

Det kom ikke så mange spennende ord i dag.

Bussen og regnet. Regnet og bussen. Sprut og plask og vindusviskere, vent, vindusviskere, vent,vindusviskere, vent, vindusviskere.

Regndråper på vinduet dirrer. Noen slipper taket og blir striper.

Godt å være tørr på føttene. Fø fø fø te te te ne

En morgen på en litt annen måte

Det hender alt går på tverke. Ingenting stemmer. Rutinen kommer ut av spor, og det er frustrerende.

Stod opp tre minutter for seint. Det var for lite brød igjen. Jeg måtte spise skalken. P3s morgenradio er ubeskrivelig dårlig. Kløner med å pakke inn maten i plast. Finner ikke regnbuksa og det snør store hvite flak. Har altfor dårlig tid. Må sykle med paraply. Ser faen ingen ting, for snøen legger seg i ansiktet mitt. En luring på rulleski okkuperer hele gangveien. Dust! Jeg rekker løpende bussen. Men noen har tatt plassen min. Plassen jeg har hatt i snart tre år!

Forandringer kan gi litt motstand, men kan være nyttig og. Verden framstår på en litt annen måt
e

Aske

Mens temperaturen holder seg ned mot null grader på morran, vil det tikke inn på bloggen fra bussen.

Alle trodde det skulle partikkelfritt over hele landet i dag, men plutselig dukket det en liten askegjeng over vestlandet og satte flyene på bakken. Jeg har tatt en askesjanse på at det lar seg fly fly på lørdag.

Ellers er det tanketomt disse asketider.

Tenk at en liten vulkan på island, skulle bli så stor. Smeltet is i lava og riktig vindretning, er alt som skal til.

Det går over

Det har satt seg en snue i nesen. Det drypper og renner, jeg nyser det spruter.

Nytter ikke sykle da. Snyter meg på bussen.

Hadde besvær for søvn i natt. Den ville ikke snike seg på. Søvnen. Sparsomme typen.

Utganspunktet for gleden er en annen i dag. Jeg er for tydelig for meg selv. Trøtt og tett og irritabel. Men det er helt greit. Akkurat nå liker jeg å hate litt. Det går over.

Det er mandag morran sol skinn. Sykkelen får hvile. Bussen støver avgårde. De første strålene fra sola står vannrett inn.

Det hender, enkelte morgener. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Jeg finner meg selv så satans glad. Det stråler i hele organismen.

Jeg kan ikke framkalle det selv. Det kommer plutselig og forsvinner plutselig. Men det skjer ofte når jeg sykler eller pusser tennene mine om morran.

Jeg tror det skjer i øyeblikk jeg klarer kjenne livet, som det strømmer gjennom organismen. Ingenting annet er i øyeblikket, enn det at jeg lever. Jeg bare er det levende, og det levende er meg, til jeg blir meg selv igjen.

Tørr asfalt og midt i blinken sykleføre. Men første dagen etter påske på bussen. Myk start.

Det er litt som et nytt år, nå, etter påske. En ny årstid i det minste. Noe som bør innebære ny fortsett: jeg skal sykle masse! Opp og ned, bort, og hit og dit. I all slags vær, i alle slags gir. Fram og tilbake.