Fra eller til

Mer buss på morran. Servert varm og mild.
Serveres med god utsikt til verden.
Første rad på forestillingen:dagen som oppstår(nå
også med snø).

Snø på trær. Trær i ro.
Verden spinner midt i verdensrommet.
Ingen vet hverken fra eller til
hvor vi kom fra eller hvor vi skal.

EN BURSDAGSMARKØR

ja den ruller og 
den går og den 
triller avgårde
ikke mulig å gjøre noe med 
det


snart forsvinner det ene 
snart det andre 
sekundet


sekunder
minutt
brødskiver med syltetøy
timer
dagslyset og 
dager 
diverse årstider, høytider, snø
år
sår
årgangsvin
og det naivet; jeg skal jo leve for alltid.


om 49 minutter blir jeg offisielt 30 år
mange vil si; det er jo ingen alder!
det er 30 år mer enn ingenting
det er 30 år mindre til 
for alltid

PULSEN PÅ EN FREDAGSKVELD

å vi prater og praier ord i vinden over en lav 

skor oss med så mange flott uttrykk som velartikulert og 

sofistikert og i dansen, den store dansen, vi snubler

i grafemene l p r e g v i og punktumet stopper oss 

ikke er bare en døreterskel 

gjennom en ny dør inn til andre meningsfulle betydningsløse

spektakulært livløse konstruksjoner av en sammensatt verden vi puster i. se

jeg står på to bein og vaier 

en meter og åttifire over jorden og tar lange steg

på den svakt krummede kloden vi bor på 

sammen skal vi leve og sammen skal vi prate døden bort bak en stubbe. se

vi lever jo for alltid. vi lever jo for alltid. vi 

som lever for alltid og har uendelig med ord og tiden strekker jo alltid til

for oss som venter. og se

som vi drysser bort for alltid. smuldrer opp mellom ordene og blir

sporløse avtrykk i hendene vi holder fast i. hold

ikke slipp! ikke la gå for alltid ikke la gå men hold

hold hold hør! på alle ordene mine mens jeg snakker så

lenge ordene forteller meg jeg er

jeg er, sier ordene

ja, du er, sier ordene

er jeg fortsatt?

ja, du er

fortsatt?

ja, fortsatt. og nå?

nå?

nå?

også nå?

det er fint å sitte en natt og være et menneske på en stol

som kjenner verdensrommet true og nattbordslampa trøste

puste kald luft inn

og varm luft ut

rolige dager om å bruke krefter

Det er rolige dager på jobben. En helt ny opplevelse.

Kom over et sitat av Søren Kierkegaard som sier

mye:

Akk, når man betrakter menneskenes liv, må man ofte si med sorg: De vet ikke selv hvilke krefter de har, de forhindrer seg selv i å få det å vite, fordi de med de fleste krefter arbeider seg selv imot.

det er en gleder men det betyr ikke så mye

det er mange ting jeg er.

men liv, er det jeg er bare,

om alle de andre tingene ikke lenger er.

det er en gleder i å miste seg selv,

og en glede i å få seg selv tilbake.

jeg vet ikke om dette gir mening,

men det betyr ikke så mye

Det er mandag morran sol skinn. Sykkelen får hvile. Bussen støver avgårde. De første strålene fra sola står vannrett inn.

Det hender, enkelte morgener. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Jeg finner meg selv så satans glad. Det stråler i hele organismen.

Jeg kan ikke framkalle det selv. Det kommer plutselig og forsvinner plutselig. Men det skjer ofte når jeg sykler eller pusser tennene mine om morran.

Jeg tror det skjer i øyeblikk jeg klarer kjenne livet, som det strømmer gjennom organismen. Ingenting annet er i øyeblikket, enn det at jeg lever. Jeg bare er det levende, og det levende er meg, til jeg blir meg selv igjen.

Det skvulper i hodet mitt

Det jeg ikke vet noe om, er
det som gjør jeg tenker :
jeg vet!

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke
før jeg har tenkt det. Tankene
vi kjenner
er bare dampen på et stort hav.

Jeg er det ubevisste i vold. Et
meg jeg i beste fall
bare aner.

Det er spennende
for den lette dampen å prøve å ane det sammensatte havet.

På godværsdager er det mye damp. Jeg får god tilgang
på meg selv. Tåkelaget om morran
gjør bloggskriving
spesielt spennende.

Fortsatt kaldt i verden.
I min verden det vil si.
Men lysere om morran. Lysere blå på himmelen.

Perspektiver er alt som betyr noe.
Jakten på nye perspektiv
skulle vært like respektert
som jakten på alt det andre man bruker tiden og jakter på.

Hvilket perspektiv klarer jeg grave fram her jeg sitter på bussen?
Jeg er en mann på vei til jobben min.
Det er fredag.
Et typisk perspektiv for meg å ta.
Men så ser jeg og:
jeg er et levende menneske
som en gang skal dø. Og jeg eier noe så mystisk og rart
som en bevissthet om meg selv.
Jeg er fri.
Mitt liv er mine valg.
Jeg ser på den lyseblå himmelen og tenker
det er godt å være levende.

Så må jeg av bussen.