tirsdag, desember 20, 2016

iste agen

iste ag å obben. sparer den første bokstaven i den første setningen. ørst om ist.
vinteren er fortsatt lik null.
bussen brummer bestialsk opp broen.
Siste innsats på jobben i dag, før jul(ene) ruller meg hjem.
Og sola snur en av disse dagene.
Håpet gløtter fram fra et innadvendt sted.
Armfanget til håpet er fyldt av vår og fuglesang.

mandag, desember 19, 2016

høres ikke eksisterer bare

ordet er stille
høres ikke
eksisterer bare

en fornemmelse
i kroppen eller i
jorda, som jord
er jord, er trær
er greiner, er fingre
som strekker seg mot

ordet som er stille
høres ikke
eksisterer bare



fredag, desember 16, 2016

lyset og luften

først når halsrøret strupes
merker du hvor høyt du setter 
luften 

først når solen dimmes
til et minimum hver dag
merker du hvor høyt du setter
lyset 

den korte tiden med dunkelt
lys midt på dagen

pustes, drikkes, gripes
gjerrig

Nå røyner det på.

Det Goretex-beskyttende laget
i hjernen mot mørket
skulle vært impregnert på nytt.
Trøtthet er blitt en grunnstemningen.
Ufokusert oppmerksomhet og
minner som kommer for seint
til øyeblikket.

Hadde bare lyset vært å kjøpe
på flasker som Imsdal-vann.
Kaldt og klart og med adresse
til alle cellene i kroppen.

Lyset jeg rekker å drikke
er på turen fra jobb til bussen.
Et lys som heller ligner
grumset vann i en søledam
med grå skyer av
asfalttyggis

torsdag, desember 15, 2016

litt pruppete i tarmtottene

litt øøøh
og litt ahhh
og et oi
sann før det 
uffda
nå er det best 
i  test å lufte
ja

ukreativ på smart dings

julen nærmer seg, luke for luke....

sitter her med den smarte 
telefonen, men får ingen impulser 
til god tekst. er det fordi 
jeg er blitt eldre, eller er det noe 
med formatet? 

tenker jeg skal ta med penn 
og papir. teste det.
tekste på det. 

tirsdag, desember 13, 2016

på en trøtthetsskala

zombie-tilstander 
etter altfor lite søvn
altfor lite drøm som gir 
altfor mye gjesp
altfor mye gjesp som gir 
tårer i øynene og uklart syn

jeg skjønner  
hvor viktig søvn er for hjernen
og det er akkurat så smart 
jeg klarer være

mandag, desember 12, 2016

mm

et yrende ruskevær
slo følge til bussen.
tolvte lukedag i desember,
og det eneste som minnet om snø,
smeltet allerede i januar.
trøtt på en arketypisk måte og
skulle ønske jeg var en bjørn i
hi hi hi.
Ja da kulle jeg fliret for meg selv.

Venter på godt og friskt lys å
drikke

søndag, desember 11, 2016

venter på stikkordet
om hva dette innlegget 
skal handle om

innskytelsen
impulsen
innfallet

hører på phillip 
glass sitt piano
spill og det er
stemningsfullt

men akkurat nå
skulle ikke alle
fragmentene i sinnet
gi meg en inngang
vise et spor

så da ble det
det det ble

lørdag, desember 10, 2016

det kommer og tar deg

han kikket ned og gikk fort
gjennom gata han hadde gått 
så mange ganger før
han ville ikke noen skulle se
det var noe i kroppen hans
som holdt på å ta fullstendig over

snøen la seg lett på det skalla hodet
og smeltet umiddelbart til vann
som rant ned på sidene og videre 
ned i halsen og nakken

noe var i ferd med å ta kontrollen
han visste ikke lenger hva 
han kunne stole på
men smerten av å presse spikeren han
holdt i lomma var ikke til å ta feil av

med ett stoppet han
og kikke opp

snøen la seg lett på ansiktet
og smeltet umiddelbart til vann

fredag, desember 09, 2016

forurenset tid

og akkurat i det hun kjente håndtaket
var kald på vei inn i skolebygget
kom hun til å tenke 
på søledammen 
med de metalliske regnbuefargene 
som glinset magisk 
men som hun seinere 
skulle oppdage var forurenset 
diesel eller bensin

hun dro i det kalde håndtaket
og dyttet minnet unna 
som om det var forurenset tid
i en søledam

olav h hauge og kaffi

smakfullt god sittestilling
i kaffiens ørlite bitre fylde

blodårer åpner seg
synapser åpener seg
jeg i denne lunsjen finner en
søledam av inspirasjon
jeg ikke visst om

forundrer meg ikke om olav
h hauge gjorde sitt best kjente
dikt
sittende godt behagelig i
kaffi

transportetappe

oppmerksomheten lagt 
på noe med øynene og 
oppmerksomheten lagt 
på noe med ørene. 

bussen er hviletid 
jeg er en hvalross 
smørt utover setet
smaker på slappe muskler

bussen er transportskipet
for  en latsabbetrøttitrynetsel

torsdag, desember 08, 2016

gips

og hunden var alltid med
på disse kveldsturene
og alltid den samme jakka
og alltid den samme følelsen;
ikke håpløshet,
heller ikke glede

men noe fra et sted 
pakket inn i gips
stivnet til for lenge siden 
da kroppen ikke ville mer
og han hadde brutt sammen
knekt

den gangen han bestemte seg for 
at det aldri skulle skje igjen

en gang fugl

han hadde brillene halt opp på nesa
kikket over brillekanten og
sto med blikket tomt ut i ingenting
hendene var stappet i jakkelommene
hodet var vippet litt oppover
og underleppa hang av seg selv

Jakob hadde en underlig fornemmelse
om at han en gang
hadde vært en fugl

hilser fremover

et innlegg fra stolen på jobb.
med kaffi i koppen.
og tastaturet knatrer
om ikke muntert, så velvillig nok
til at ordene formerer seg
til setninger 
jeg forhåpentligvis også vil 
like i fremtiden.

dette er en hilsen fremover
fra en bakoverlent lærer
i pausen med koppen
det snart ikke er mer kaffi
i.


tiden er en hai

åttende lukedag i desember.
radiohead synger at det beste du kan, 
det er godt nok. 
bussen snor seg smidig 
mellom trafikken, jafser i seg 
mennesker som venter og
det slår meg hvor store jafs av livet mitt 
tiden tar, uten at jeg legger merke til det.
den grådige tiden.
alltid like sulten på sekunder, minutter og timer.

skulle ønske tiden var en mygg
du kunne klaske når den kom og ville suge
livet ut av deg

tirsdag, desember 06, 2016

trøtt

for trøtt til å tenke
på annet enn
bokstavene
s
o
v
e

mandag, desember 05, 2016

galaxer

fjellet ikledt en gråhvit sky
fjellet er en ballerina 
så lett på tå så
når ingen ser, tripper
fjellet en elegant piruett

bare bare bare
skarpe motlys
fra andre biler
gjennom tunnellen
gjennom hverdagen 
tegner det seg en
karlsonvogn av stjerner
av håp som du kan se
med stjernekikkert
eller ved å sitte på en tom benk
der duer pikker rutinemessig
i asfalten. der galaxene lyser
for dem som vil se
hvordan livet består
i øyeblikk som passerer og
snart er varmen du la i
benken borte og tatt opp i
galaxer som er til for dem som sitter
på tomme benker





morgen tidlig fest

morgen tidlig fest
i kroppen for 
en frydefull følelse dukket
plutselig opp på vei til bussen.

en glede som presser på
med tårer i øynene og 
gråten har mange uttrykk. Kroppens kanal
for følelser som er for store
å romme helt,
i kroppen.


fredag, desember 02, 2016

sprivesperre tentakler

fredags følelse og helg
begjær. andre lukedag i desember. vinteren fryser et annet sted i verden. 

hvorfor er det blitt så tungt å skrive? der fingrene fant formuleringer fjærlett før, er det tunge stabbende steg nå, den siste tia. er det alderen som gror små kritiske tentakler? er hjernen utvannet av for mange inntrykk? trøtt av å glede seg over ord på rekker? 

det er snart jul
jeg tar en trall
prøver være kul
men det blir bare fall

torsdag, desember 01, 2016

telemarknedslag

regnet var fylt av fyldige dråper
denne første lukedagen i desember
og plussgradene lå stablet i flere lag
lite som gjorde honnør mot kong vinter
denne morgenen

gjennom tunellen farer vi
prosjektillik 
i sikte mot blinken;
en dag som setter bakkerekord
og i tillegg tar telemarknedslag


tirsdag, november 29, 2016

holdeplass

to rotter grisler i veikanten, jeg kommer trampende forbi, et kvistfullt tre strekker seg over hodet mitt. den grønne mannen blinker og jeg løper. bussen står der trofast på holdeplassen.




mandag, november 28, 2016

gnagende ønsker

 en morgen med minusgrader og småglatt asfalt gjør man blir vàr og forsiktig i ganglaget. ellers er kroppen pakket inn i den varmeste jakka og en god lue. mørket har sivd inn i alle ting og smittet det med sin hulhet. verden står der, stadig småsulten, og gnager på tanker om en ny vår.

fredag, november 25, 2016

sovetrøtt

så trøtt det verker i kroppen.
så trøtt kroppen sliter med de autonome funksjonene
så trøtt at å se noe i fokus er en kraftanstrengelse
så trøtt jeg føler meg som voks og filt
så trøtt jeg ikke finner håp
kroppen ber meg på mine knær om å sove

torsdag, november 24, 2016

apatisk betong

vindusviskerne presisere gang på gang at regnet ikke skal være på frontruta til bussen. magen uler hul. og kroppen er trøtt. øyelukkene er tunge som apatisk betong. jobben har tatt sitt, jeg har gitt mitt. nå skal jeg i sofaen og spare på resten. 

tirsdag, november 22, 2016

trøtt mørke bytter plass med gjemmer-seg lys

lyset var nesten helt borte da jeg gikk mot bussen etter jobb.
kun rester av lys lå og slang i veikanten.
det regnet kraftig.
en våt hund med mann passerte i taushet.
jeg tenkte at lyset må jo renne ut et sted.
kanskje det henger under bladene som insekter.
jeg blir så trøtt av denne årstiden.
det verker i hele kroppen.

om bussen

bussen tyner seg gjennom tunellen, og ut på den andre sia som en prosjektil mot målet. neida. den er heller mer som syngende, dansende, flørtende. en morgenfugl av en buss, full av livslykke. 
neida. bussen er bare bussen. rutinemessig opptatt av det busser skal være opptatt av. åpne de hydrauliske dørene sine med et pssssshhhh og lukke dem med nesten den samme lyden.

mandag, november 21, 2016

slapt flagg

en flaggstang holder et slapt flagg. noe holder pusten. solen er på himmelen bare en liten stund til. hold ut litt til, skinner den. jeg kommer sterkere tilbake snart. 

tirsdag, november 15, 2016

løvet

igjen dette halv-lyse lyset. det halvmørke-mørket. den ambivalente timen før beslutningen om kveld blir tatt. 

bussen er en tidskapsel
en hermetikkboks-burk på hjul.

treet vinker urørlig og blunker
i retning drømmen jeg hadde
i går 
natt var langsom i bevegelsene. som
ganglaget til et fjell

det er aldri så fjell at
det ikke er grus for noe

og løvet. 
og løvet på bakken. 
og blader
som faller og
løvet


sjakk, bussen, morgen

i denne verden, en morgen, i november
speilet lyktestolpelys seg i en regntung
asfalt-flate. 

så sitter han på bussen. nakke-
stiv og søvn- utilfredsstilt etter en knapp
natt.

han lover seg selv å ikke bruke tre
timer av verdifull sove-tid
til sjakk-vm




mandag, november 14, 2016

kjolestoff i sky

skyhimmelen har en tung dag og skraper bakken sammen med menneskene. Omhyller dem med sin melankolske tåke. Sleper sitt gråvåte kjoleplagg, lydløst. Får konturer å falme. Legger lanskapet tidvis glemt. 

Det er ingen ende på dette stoffet. Ingen kant, eller søm å følge til enden. Sømløs fra middag til kveld. Og kanskje
enda lenger.

lyset

Når det ikke kommer noen innfall på bussen, får man bare skrive akkurat det. Alt ligner på høst i været denne morningen; vinteren var bare spøkefullt på besøk i forrige uke. Bussen er varm og lukter våte klær. Det er et mandags-skjær i skumringslyset. Dovent, og det lurer på om det er noe poeng i det hele. Gi lys til nok en dag. Lyset er kanskje lei og orker litt mindre for hver dag. Men gi helt opp, gjør det aldri.

lyset

Alt ligner på høst i
været
denne morningen; vinteren
var bare spøkefullt på besøk i forrige uke.

Bussen er varm og lukter
våte klær.
Det er et mandags-skjær
 i skumringslyset. Dovent,
og det lurer på om det er noe poeng
i det hele.

Gi lys til nok en dag.
Lyset er kanskje lei
og orker litt mindre
 for hver dag. Men gi helt opp,
gjør det aldri.

fredag, november 11, 2016

tilsynelatende tilfreds

skumringstimen og fjella
lager en kontur som ligner
på en graf. opp opp 
en topp og
ned ned osv

statistisk sett er denne 
fredagen lik 
mange andre fredager
og kanskje forblir den
et gjennomsnitt

like glemt og like
husket som så mye
annet av det vi passerer
på turen gjennom livet

et gjennomsnitlig liv
en graf som tegner en regel
et mønster blir et spor 
et spor blir en vei
og veien er naturlig å følge

alle andre går den jo
tilsynelatende
tilfreds







balltre blues

en dråpe stål traff
nesetuppen på vei ut
og jeg pakket meg bedre
sammen

vinteren er hard som et
balltre, omsorgsløs
med et halvt øye åpent
uinteressert, likegyldig
selvgod, innesluttet

akkurat som 
meg selv

torsdag, november 10, 2016

bukkenikkeneie

Når sola bukker for seg
i overgangen mellom
arbeidsliv og fritid

Det siste av den lave sola
fyller bussen av
orange vemod

En god vemod. Et 
skall inn til en
annen følelse.

En følelse lik
fryd
i slow motion

9x9 på strak arm

Sibirkulde. Tørre sprukne fingre.
Ikke våken nok til å ta gangetabellen
på strak arm.
Men bussen er varm. Og myk og
gjennom tunellen blir byen borte.

Vinteren er også en tunell. Med våren
på den andre siden. 

tirsdag, november 08, 2016

et glass whiskey

et siste dikt på kanten
av kvelden

et siste sukk
før kroppen 
henger tankene
på stumtjeneren
synker dypt ned i en sofa
og 
tømmer et glass whiskey 

nattens nattevinterrangel

minusgradene synger
likfingret og gresset
skinner stjernestøv.

skarp som kanten
på en nyåpnet
hermetikkboks
skraper natten langs
skrinne gater



soleklar for søvn

soleklar for søvn. djerv og
gjerrig på millimeteroppkuttet
drøm

tyktflytende og sanasolaktig
velgjørende dupper jeg inn
og ut av R E M

søndag, november 06, 2016

Stuastemning

Vifta på veggen
durer forutsigbart
mot samtalene som
spinner i alle retninger.

Alle driver 
på sitt eget flak.
Komfortabelt digitalt
oppslukt. 

søndag, september 25, 2016

3-iron / Tomme hus

Etter en suksess på BIFF med den japanske filmen Harmonica, fikk jeg igjen smaken for hva film kan gjøre. Gjøre for for, hva skal jeg si, hele mitt vesen. Jeg satt igjen, lettere traumatisert, med sår på sjela. Filmen var dypt tragisk. Og hadde jeg sett filmen aleine, ville jeg bestilt en psykologitime for å få bearbeidet traumet. Men etter god bearbeidelse av inntrykkene på vei hjem, satt jeg heller igjen med et ønske å se mer film. Så jeg startet et abbonement på MUBI.

En ung gutt bryter seg inn i ferietomme hus og lever som om han bodde der selv. Rydder opp, vasker klærne til dem som bor der og reparerer stereoanlegg og klokker som er sluttet å virke. Når eierene kommer hjem merker de lite av at det har vært en innbruds"tyv" i huset.

I et av husa, kommer han over en taus dame som viser seg å bli tryrannisert av mannen sin. Hun rømmer etter hvert med hoverdpersonen og de reiser sammen og bor i ferieforlatte leiligheter.

De sier aldri et ord til hverandre. Utvikler taust sterke bånd. Men komplikasjoner oppstår, og den tyraniserende mannen gir ikke lett slipp på kona si. Filmen utvikler etter hvert en magisk aura og sammen med musikken til Natascha Atlas veves vi inn i en følelse av at kjærligheten overvinner alt, er verdt alt.