tirsdag, november 29, 2016

holdeplass

to rotter grisler i veikanten, jeg kommer trampende forbi, et kvistfullt tre strekker seg over hodet mitt. den grønne mannen blinker og jeg løper. bussen står der trofast på holdeplassen.




mandag, november 28, 2016

gnagende ønsker

 en morgen med minusgrader og småglatt asfalt gjør man blir vàr og forsiktig i ganglaget. ellers er kroppen pakket inn i den varmeste jakka og en god lue. mørket har sivd inn i alle ting og smittet det med sin hulhet. verden står der, stadig småsulten, og gnager på tanker om en ny vår.

fredag, november 25, 2016

sovetrøtt

så trøtt det verker i kroppen.
så trøtt kroppen sliter med de autonome funksjonene
så trøtt at å se noe i fokus er en kraftanstrengelse
så trøtt jeg føler meg som voks og filt
så trøtt jeg ikke finner håp
kroppen ber meg på mine knær om å sove

torsdag, november 24, 2016

apatisk betong

vindusviskerne presisere gang på gang at regnet ikke skal være på frontruta til bussen. magen uler hul. og kroppen er trøtt. øyelukkene er tunge som apatisk betong. jobben har tatt sitt, jeg har gitt mitt. nå skal jeg i sofaen og spare på resten. 

tirsdag, november 22, 2016

trøtt mørke bytter plass med gjemmer-seg lys

lyset var nesten helt borte da jeg gikk mot bussen etter jobb.
kun rester av lys lå og slang i veikanten.
det regnet kraftig.
en våt hund med mann passerte i taushet.
jeg tenkte at lyset må jo renne ut et sted.
kanskje det henger under bladene som insekter.
jeg blir så trøtt av denne årstiden.
det verker i hele kroppen.

om bussen

bussen tyner seg gjennom tunellen, og ut på den andre sia som en prosjektil mot målet. neida. den er heller mer som syngende, dansende, flørtende. en morgenfugl av en buss, full av livslykke. 
neida. bussen er bare bussen. rutinemessig opptatt av det busser skal være opptatt av. åpne de hydrauliske dørene sine med et pssssshhhh og lukke dem med nesten den samme lyden.

mandag, november 21, 2016

slapt flagg

en flaggstang holder et slapt flagg. noe holder pusten. solen er på himmelen bare en liten stund til. hold ut litt til, skinner den. jeg kommer sterkere tilbake snart. 

tirsdag, november 15, 2016

løvet

igjen dette halv-lyse lyset. det halvmørke-mørket. den ambivalente timen før beslutningen om kveld blir tatt. 

bussen er en tidskapsel
en hermetikkboks-burk på hjul.

treet vinker urørlig og blunker
i retning drømmen jeg hadde
i går 
natt var langsom i bevegelsene. som
ganglaget til et fjell

det er aldri så fjell at
det ikke er grus for noe

og løvet. 
og løvet på bakken. 
og blader
som faller og
løvet


sjakk, bussen, morgen

i denne verden, en morgen, i november
speilet lyktestolpelys seg i en regntung
asfalt-flate. 

så sitter han på bussen. nakke-
stiv og søvn- utilfredsstilt etter en knapp
natt.

han lover seg selv å ikke bruke tre
timer av verdifull sove-tid
til sjakk-vm




mandag, november 14, 2016

kjolestoff i sky

skyhimmelen har en tung dag og skraper bakken sammen med menneskene. Omhyller dem med sin melankolske tåke. Sleper sitt gråvåte kjoleplagg, lydløst. Får konturer å falme. Legger lanskapet tidvis glemt. 

Det er ingen ende på dette stoffet. Ingen kant, eller søm å følge til enden. Sømløs fra middag til kveld. Og kanskje
enda lenger.

lyset

Når det ikke kommer noen innfall på bussen, får man bare skrive akkurat det. Alt ligner på høst i været denne morningen; vinteren var bare spøkefullt på besøk i forrige uke. Bussen er varm og lukter våte klær. Det er et mandags-skjær i skumringslyset. Dovent, og det lurer på om det er noe poeng i det hele. Gi lys til nok en dag. Lyset er kanskje lei og orker litt mindre for hver dag. Men gi helt opp, gjør det aldri.

lyset

Alt ligner på høst i
været
denne morningen; vinteren
var bare spøkefullt på besøk i forrige uke.

Bussen er varm og lukter
våte klær.
Det er et mandags-skjær
 i skumringslyset. Dovent,
og det lurer på om det er noe poeng
i det hele.

Gi lys til nok en dag.
Lyset er kanskje lei
og orker litt mindre
 for hver dag. Men gi helt opp,
gjør det aldri.

fredag, november 11, 2016

tilsynelatende tilfreds

skumringstimen og fjella
lager en kontur som ligner
på en graf. opp opp 
en topp og
ned ned osv

statistisk sett er denne 
fredagen lik 
mange andre fredager
og kanskje forblir den
et gjennomsnitt

like glemt og like
husket som så mye
annet av det vi passerer
på turen gjennom livet

et gjennomsnitlig liv
en graf som tegner en regel
et mønster blir et spor 
et spor blir en vei
og veien er naturlig å følge

alle andre går den jo
tilsynelatende
tilfreds







balltre blues

en dråpe stål traff
nesetuppen på vei ut
og jeg pakket meg bedre
sammen

vinteren er hard som et
balltre, omsorgsløs
med et halvt øye åpent
uinteressert, likegyldig
selvgod, innesluttet

akkurat som 
meg selv

torsdag, november 10, 2016

bukkenikkeneie

Når sola bukker for seg
i overgangen mellom
arbeidsliv og fritid

Det siste av den lave sola
fyller bussen av
orange vemod

En god vemod. Et 
skall inn til en
annen følelse.

En følelse lik
fryd
i slow motion

9x9 på strak arm

Sibirkulde. Tørre sprukne fingre.
Ikke våken nok til å ta gangetabellen
på strak arm.
Men bussen er varm. Og myk og
gjennom tunellen blir byen borte.

Vinteren er også en tunell. Med våren
på den andre siden. 

tirsdag, november 08, 2016

et glass whiskey

et siste dikt på kanten
av kvelden

et siste sukk
før kroppen 
henger tankene
på stumtjeneren
synker dypt ned i en sofa
og 
tømmer et glass whiskey 

nattens nattevinterrangel

minusgradene synger
likfingret og gresset
skinner stjernestøv.

skarp som kanten
på en nyåpnet
hermetikkboks
skraper natten langs
skrinne gater



soleklar for søvn

soleklar for søvn. djerv og
gjerrig på millimeteroppkuttet
drøm

tyktflytende og sanasolaktig
velgjørende dupper jeg inn
og ut av R E M

søndag, november 06, 2016

Stuastemning

Vifta på veggen
durer forutsigbart
mot samtalene som
spinner i alle retninger.

Alle driver 
på sitt eget flak.
Komfortabelt digitalt
oppslukt.