Nå røyner det på.

Det Goretex-beskyttende laget
i hjernen mot mørket
skulle vært impregnert på nytt.
Trøtthet er blitt en grunnstemningen.
Ufokusert oppmerksomhet og
minner som kommer for seint
til øyeblikket.

Hadde bare lyset vært å kjøpe
på flasker som Imsdal-vann.
Kaldt og klart og med adresse
til alle cellene i kroppen.

Lyset jeg rekker å drikke
er på turen fra jobb til bussen.
Et lys som heller ligner
grumset vann i en søledam
med grå skyer av
asfalttyggis

sovetrøtt

så trøtt det verker i kroppen.

så trøtt kroppen sliter med de autonome funksjonene

så trøtt at å se noe i fokus er en kraftanstrengelse

så trøtt jeg føler meg som voks og filt

så trøtt jeg ikke finner håp

kroppen ber meg på mine knær om å sove

Krøllete papirlapp

Mennesker sine
påvei-ettsteds-avtrykk
i verden.
Fotspor i snøen.

Som en krøllete liten papirlapp
er jeg trøtt.

ebbe ebbe ebbe. ebbe ut.

jeg skulle ut og gå. hadde drukket kaffi

på et utilgivelig tidspunkt. men gav blaffen i det da.

gåturen gikk over i lange luftige steg, til tider med

begge føttene uten bakkekontakt. også kalt

jogging. kroppen sa dytt!

meg gjennom denne verden, dytt!

meg til du kjenner den velsmakende blodsmaken. dytt!

så

der jogget jeg i dongeribukse

allværsjakke

med mobilen i baklomma

på noe som kan ligne utgåtte fjellsko. sparket

bak av en sterk kopp kaffi.

med

god motstand i vinden. opplyst av en dunklende solnedgang.

trærne kastet lange skygger på tvers. pusten

gikk dypere. så svien stod i lårende

da

jeg satte farten opp. bortover. langsved

vannet. gjennom

skyggene, mellom

lyset, foran

tankene, over

modig, under

det rastløse grepet fra en ny dag på vei inn

svimmel fra et liv på en dansende

planet. yr

av den grønnsprengte våren.

svett.

stille

gange.

pust. se

der. en and på vannet. ørsmå

bølger bak.

så tørst jeg blei.

trøtt.

trist.

glad.

bemerkelsesverdig selv-omtenksom

gikk jeg hjem for å spise

kveldsmat. dusje. så

sove.

ebbe ebbe ebbe. ebbe

ut

av dagen.

En ny dag

Sur morran stemning start. Trøtt som en pæreskrott, regner det i luften, faller kjettingen av og fingrene blir oljete. Men det er ikke så ille. Snøen har mistet strupetaket, og holder seg bare i en tynn finger. En finger trekkfuglene snart vil hakke opp.

før drømmen blir helt borte

Så kom regnet. Masse regn. Og gjordet brøytekanter om til små søledamsinnsjøer.
Jeg tenker,
ikke, derfor er jeg trøtt.

Tåkesinnsformasjoner der tankene til vanlig løper. Kjølig dis over gresset. Drømmedugg i marikåper, som snart vil forsvinne; fordampe i lyset fra dagen.

Fredags følelsen forfjamset og trøtt men klar for dagens økt før fri til å tenke på andre tanker gjøre andre ting

lave tankekonstruksjoner

Trøtthet i kropp og trøtthet i tanke. Et sinn som ikke har fått strukket seg skikkelig og sagt aaaah; tankene er som kulrunde klosser å bygge i høyden med. Så det blir ikke mye fra her i dag.

Endelig fredag endelig. Snøen ligger reiseklar. Sammen med de siste kuldegradene.

Jeg er altså så trøtt så trøtt i dag. Som tre trøtte sardiner i en hermetikkboks. Dynelakeolje.

Te-er-røtt

Egentlig er jeg trøtt av å skrive om hvor lite våken jeg er om morran. På bussen gjennom byen, gjennom tunnellen. Men så er jeg altså så usedvanlig uvåken akkurat i dag. Derfor denne trøtte teksten om hvor trøtt det går an å være, en fredagstrøtt morgen, en dag i høsttrøtte oktober
.

treet i hodet

Folket har talt. Det ble rødtgrønt flertall. Prima.

Bussen kjører sin gang. Gjennom byen, så over broen, gjennom en tunnell og over et fjell.

Bussen er varm og vanntett. Ikke alltid presis, men lett å tilgi.

For en uinspirert morgen. Jeg klarer knapt å holde fast i hvem jeg er. Så trøtt er jeg. Det er nesten som om jeg ikke eksisterer. Natten gav knapt en tanke å høste. Men kaffi er kunstgjødsel når jeg drikker det blir bedre.

h u k k

Planen var å ikke skrive mer om hvor trøtt jeg er om morran.

Men i dag er jeg skikkelig skikkelig trøtt.

Altfor trøtt til å tenke på fine ting som trær.

Eller kaffi.

Jeg tenker på skumgummi og vatt.

Og på lyder under vann.

I dag er jeg en fisk på land.

Gaper og gjesper etter luft.

Dagen hukka meg på kroken.

Nok en gang.

god tur/retur

nå må jeg se å få skrevet noe på bloggen igjen, sa jeg til meg sjøl. og jeg la til at, hey du, se å la det bli litt nivå på det der du har tenkt å skrive og! vel. jeg er kommet i havn på mitt første krav til meg sjøl, men vi får se med det neste.

her sitter jeg. det er onsdag kveld. knekkebrødet holder meg med selskap med sitt lune knas og greddosten nynner på en feit folkevise. joda, vi koser oss.

for å være helt ærlig, har jeg en liten ingrediens til her. som selskap. og ikke en ubetydelig en heller. det er ikke oregano eller hvitløk. det kunne ha vært det. det er spotify. det nye nye, og musikkverdens svar på FN,UNESCO,RØDE KORS,KIRKENS NØDHJELP,UNISEF og LEGER UTEN GRENSER - det handler om det som er godt. Redningen, trøsten, håpet. Hver dag med Spotify er som bistandsmidler til en sultefora musikkelsker. Bærekraftig utvikling og alt det der.

tilbake i menneskenes leveverden. sanseverden. jeg kjenner jeg er trøtt i øya. lufta flyter jevnt, inn og ut av nesa mi. skulderene synker litt ned. tankene flasser av til ingenting, og hodet blir tomt. kvelden har tatt bolig i kroppen og natten står fortøyd ved midnatt, klar til å ta meg med. nå skal jeg bare pusse tenna, så drar jeg.

jeg ønsker alle god reise inn i torsdag.

Mornings

Halvt død og halvt i søvne ser jeg bussen stoppe og gå,stoppe og gå;av og på,med passasjerer. Morgen-zombier som meg, sjangler på plass i bussen. En kollektiv kiste på hjul, på vei fra slummer og død,til morgengry og frostrøyk på den andre siden(av løvstakktunnellen). Vakna! Vakna! På tide å stå opp fra de sovende døde. Det røde stoppskiltet lyser til liv...

På bussen

Med en diger gjesp brummer bussen meg bort fra stasjonen. Godt og varmt seiler vi sammen gjennom tunneller og over broer i den mørke, men skumringsklare morgen. Stadig flere passasjerer tar plass i skuta. Men noen får òg nok. Med krokbein og lapp over øyet, henger vi i tauverket og skråler på gamle viser. Her er ingen krokodiller eller klokker! Vi er alle voksne sjørøvere,og mindre skuter må vike. Hoi og så som skuta seiler på denne sorte sjø! Og, oi der måtte jeg plutselig av. Med lappen over øyet. . .

Blodets gaulen etter nye opplevelser

Å, hvordan søvnen er en grå masse. Med en litt ekkel lutefiskaktig konsistens. Akk, ja. Sånn er det, verden går videre, og skulle det være en morgen da jeg spesielt hadde lyst til å reise jorden rundt, skulle det være denne morgenen. Det er egentlig ikke meg. Det er blodet mitt. Jeg tror blodete mitt kjeder seg. Det rasler på sedvanlig vis rundt om i kroppen og bærer rundt på det samme kjedelige hydroluktoksygenet, som det har gjort i en måned nå. Jeg tror blodet mitt vil ha nye oksygenimpulser. Oksygen fra land med varme. Fra høye fjell og oksygen med lukten av krydder. Solkrem. Salt hav. Tang og tare. Fremmed øl og søt tobakk. Jeg er nesten redd blodet mitt vil forlate meg for å reise på egenhånd. For å redde meg holder jeg drømmen i live, om å snart ekspandere den daglige utfoldelsesradius. Spre mine vinger, ta på meg svømmeføtter og holde pusten når jeg letter med en boing 646 gjennom skyene.

Trøtthetens utristesse

Trøttheten er en behagelig svie i øynene. Trøttheten er en unnskyldning for å la være å tenke fort. Trøttheten er sløv og dum og ligger som en skodde over sjelens stille vann. Trøttheten gjør oss herlig ufrie. Vi kan fraskrive oss litt ansvar for våre handlinger. Som når vi drikker oss fulle. Men med færre bivirkninger. Så dette er en hyllest til trøttheten. Det er et hurrarop til en underernært hjerne på søvn. Ja til sløvhet. Ja til skodde. Ja til trøtthetens tankegrøt og følelsen av lettfrossenhet og uutstrekt musklatur.