indiusa

de neste dagene, ukene, vil en del av bloggpostene publiseres på http://indiusa.blogspot.com/

men det vil fortsatt sige litt inn på klekkmais, så vel.

detter er siste kvelden før første fly til den første byen før avreise til new york.

hva sier man til det?

ikke vet jeg.

Det er den dagen

Så var den her. Dagen da ferien kom, og alt ble oppbrudd. Det som skulle føles forløsende og fabelaktig, ble til en resignert holdning. Det er en overgang, en omstilling, som er stor. Noe som opptok mye plass, må erstattes av andre saker. Andre tanker, andre gjøremål. Men det skal ikke bli vanskelig. For når klokka ikke ringer den første dagen med ferie, har jeg allerede hodet fullt av tre bokstaver: usa.

Nådde bussen med et rop om hjelp, denna morran. Bussen gikk for tidlig! Jada jada så sjåføren, det er sommerruter.

Visst, sommern er i rute. Tre dager igjen, og jeg kan påberope meg tittelen som ferierende. Et knippe dager etter det, og jeg er den reisende. Og ikke før et hav av tid( like stort som atlanteren og alt mellom europa og amerika) er jeg tilbake i gamle sko på inngått asfalt.

Landet ligger grønt. Lat.

klokka er halv fire og jeg spiser fortsatt frokost

det er en butt mursteins dag

grå som gevær.

tarmlange tanker om

klaustrofobiske timer

renner som svette brunsnegler

ned i nakken

fingrene klør etter å

vri om den skitne filla

fra i går

med gusten lukt

fra bunnen av en ølboks

med snus i

True love waits

Its time,time,time.

Tia er inne.

Det synger den store mørke hunden,

waits. Tia er inne for å gjøre noe

dramatisk.

- Ta å snu

noe på hue! hører jeg

waits preke, mellom linjene.

- Salige er de som ikke vet! er

det som han synger. Mens han sjøl

vet alt for mye. Det ligger ikke et liv

til etterfølgelse i den mannen.

Men han kan gjøre selv salige til mer blod og bein.

Det åttende underverk kanskje

Jeg går her fra jobb og tenker. Jeg tenker på taiwan. Men ikke på landet altså. Men på ordet. Det er jo et fint ord. Tai-wan. Så tenker jeg på asfalt. Men ikke på ordet altså. Men på det grå, som er hardt, og blir mørkere som vått. Jeg tenker at den veien jeg går på nå, er jo en liten del av veien som går gjennom tyskland og sveits og helt til kina. Er ikke det et slags åttende underverk kanskje? Det tenker jeg.

Jeg kom til å tenke på en sang. Men det var en tapt sak. Av Beck.

Regn fra oven. Mørke skyer og sølevannsbris fra vest. Vindusviskere klarner sikten, klarner sikten, klarner sikten, klarner sikten. En dame, uskodd for været, henger i en paraply og ballanserer på kanten til ankelbrudd over veien.

Dårlig vær. Mørke skyer under øynene. Trøttheten svever i lufta som gresspollen og gir reaksjoner som tørr hals, svie i øynene og gapende gjesp. En god tanke, hengende etter et minne om sol, ballanserer på en line over en morragretten innsjø. Tappert men tapt.

Bussen uler som en ulv og sluker regnvåte passasjerer, med paraply og det hele.

Passasjerer

Med hodet på skrå, og åpen munn, ble han stående å et øyeblikk for å se hvor det var plass i bussen. Det var ett opptatt sete, der jeg satt.

Men snart kom flere underlige passasjerer. Én, han ramla inn på bussen som han sikkert ramla inn i dagen; forvirra, og ikke helt sikker på hva han egentlig gjør her. Verken på bussen, eller i livet. Men med øreklokker og hettegenser, han liker å kjøre buss. Andre gjør jobben. Han tar bare armene i kors.

Brudd

Jeg sitter bak dem på bussen. Han har caps på hodet. Og lener seg over for si henne noe. Hun har gulbleket hår, og nikker på hodet da han lener seg tilbake. Hun snur på det gulbleke hodet og ser på ham. Men han ser bare rett fram. Så ser han ut vinduet. Det gulbleke hodet fortsetter å se på ham. Så snur hun blikket i motsatt retning. Nå ser de begge hver sin vei. Han snur hodet fort for å se hvor hun ser. Men snur det fort tilbake. Så trykker hun på stopp-knappen. Og når bussen stopper, går hun av. Ingen snur seg. Men gutten finner mobiltelefonen hennes når han går av- tre stopp seinere.

personer på bussen

God morgen ja, sier buss-sjåføren. Han tar femtilappen min og lager en smattelyd med munnen. Trøtte torskeøyne  ser mot kasse-apparatet og en bjørnefinger trykker på tre knapper. Så smatter han igjen, og gir meg en labb vekslepenger, sammen med billetten. Han er trøtt i trynet, som en dypvannsfisk, og sliten i sjela som et dyr i bur. Bjørn Oskar drømmer om å anlegger bart, kjøpe en seilbåt og aldri mer sette sine bein på landfast jord.

Med en bok, like tung som en stor bibel på fanget, ser han akkurat så smart ut som han liker det. Han tenker mye på hva andre tenker om ham. Jeg er nok den smarteste i bussen, tenker han. Det er ingen andre som leser på bussen, tenker han. Jeg burde ha et eget sete eller noe, tenker han, høy på egen fortrefflighet. Geir lærte aldri å svømme. Så når han gjør noe, må det være bedre enn andre. For alle andre kan jo svømme.

hold an hold an! jeg vil også være med!

mens jeg ligger i senga og 

trykker på enga av datamaskinknapper

står sommern i hagen lummer

som en oppskytningsklar

rakett og summer

i 3 humler under takrenna

3

2

1 og på 

null kaster vinden seg inn i en stor bøk 

og får bladene til å bølge 

sola kiler smørblomsten 

under kronbladhaka og

den fniser der den gynger

rødstrupa synger på en grein ut

i det gjennomsiktige blå

minner blander seg med nå

siste mann ut må stå

og på

1

2

3 er jeg ute av senga

i byks mot en

sommer i fart

jeg har lyst å være med på!

Med en saltklype

På vei fra byn. Månen er bare halveis til stede. Kanskje akkurat som meg. Et brusende øl-hode-susende sko-trinn-sjonglerende. Asfalten er lengre enn tankene legger seg som tepper tenker trær langs stien tar tid til tolmodig reflekson om pannekaker bør jeg lage det? Fuglene kvitrer. Gresset gror og. Månen ruller sagte langs aksen til en forutbestemt skjebne. Jeg ser på månen, og vi er forskjellige,tenker jeg. Til månens ufordel. For jeg ruller og. Men ikke i bane. Ikke på sportet av det som kan forutsees av en kalender, eller ball av krystall. Men den klare lyse sommernatta vet godt hvem jeg er.

Mann i skinnjakke

Ytterst på seteraden. Framme i bussen. Kroppen er godt lent ut mot midtgangen. Ansiktet er vendt framover og like konsentrert som sjåføren, holder han øye med veien. Han sier ofte at man ikke skal stole på noen. Han er på vei til byen for å se at 18:02-toget går presis fra sjasjonen. Det er alltid til å stole på.

Passasjer1: Finkjemmet hår. Strykerett skjorte og et bekymret blikk. Sitter ytterst i dobbeltsete på bussen. Samme jobben i enogtjue år, men finner seg ikke helt tilrette.

Passasjer 2: ung hud og kviser. Det står skrevet fistelstemme over hele pannen. Sitter duknakket med øreklokker som spiller musikk for alle i bussen. Øynen kjemper for sin rett til å se, men da timene ble ørsmå foran dataskjermen i natt, forsvant mulighetene til å lære noe som helst på skolen i dag. Men håret er ikke overlatt til tilfeldighetene. Wox on.

I dag måtte bussen snu. Sjåføren kjørte feil. Han tenker bare på det nye boblebadet han får installert i dag. På mandag går han ned i 60prosent-stilling for å bade mer.





[Mobile mail sent by Momail]

Get it at www.momail.com

tunge tanker i et vektløst sinn

Blå er timen etter 

solen

mellom kveld og

den store tykke 

natten 

klemmer deg kald 

mot et endeløst

intergalaktisk innpust

før

den lyse gule stripen

breier seg bak fjellet

og dagen puster lettet

ut

igjen

Back on the BUSSSN. Og for de som ante en viss referanse i den første setningen, så ja, jeg hører på the beatles.

Noen få opplevelser blir til, før og etter, i referanser om tid. At de er så sterke at når man skal tenke om eget liv framover, så tenker man at noe var før, og at noe var etter denne opplevelsen. Fordi opplevelsen markerer et skille. Noe som ikke var før, er nå blitt. Et sånn skille i tid opplever jeg nå. Noe er blitt, som ikke var, etter 8 dager på kommunikasjonskurs i Jevnaker.

Men det meste er likt. Sommerferien nærmer seg. I morra er jeg tilbake på sykkelen. Livet ruller videre, og tar opp i seg sommeren som lukter av nyfrisk dag og jeg stempler ut av bussen. Klar for dagen.