Toget gjennom mørket over vidda. Snøen på begge sider av sporet. Speilingen av meg selv i vinduet. Skriver på bloggen med mobilen og øreklokker. Tenker på det å være redd. Redd for seg selv og redd for andre. Redselen som får tankene til å fare hit og dit. Og ofte gjøre det som er skummelt enda skumlere.
Hvis jeg ser en hund, en sint hund, da kan jeg bli redd for at den skal tygge meg i beinet. Men så blir jeg kanskje mer redd når jeg tenker på at hunden kanskje er syk og bittet blir infisert, og jeg må amputere beinet. Da må jeg gå med krykker og bli et lett offer for bander som slår med balltrær for å stjele pengene mine, og treffer meg i hodet så jeg mister hukommelsen. Da vil jeg glemme minibankkoden min i butikken og ikke ha råd å betale for maten og jeg vil sulte og få mangelsykdommer. Kanskje struma av for lite fisk. Etter som jeg har hørt, må man da operere bort nesten hele halsen slik at det blir vanskelig å snakke og bli forstått. Ingen vi for eksempel høre noe når jeg ringer etter ambulanse etter å ha kuttet meg med en barhøvel, fordi jeg hadde glemt hvordan jeg brukte den. Når ingen hører meg, vil ingen kunne hente meg og på krykker går det for seint å komme seg på sykehus. Så da blør jeg kanskje i hjel. Og det er vel ikke så rart jeg er redd sinte hunder når jeg risikerer å blø i hjel?
Hunde var jo kanskje bare glad,for dem logret mens den bjeffet. Det er de skumle tankene mine jeg er redd for.
