en ny æra kanskje?

Nå skal jeg prøve å peile meg tilbake
på mer spontane og uhøytidelige posteringer på bloggen.
Slik som i gode gamle dager. Dager
da smuler drysset inn  både sent og litt tidligere.
Smuler som ikke bare er oppstilt som dikt, men også frasert på slentrende og
tilfeldige måter. Som en formålsløse spaserturer om kvelden.
Det skal ikke være slik, at jeg krever av tekstene mine å gjøre leseren oppmerksom på solen
hver gang de ligger som en ferdigknudret forundringspakke. Nei,
jeg vil like gjerne gjøre oppmerksom på månen, eller fjellet eller blikkboksen. Alt
er viktig. Ingen ting
er for lite
til å gjøre stort.

uetn nvan

hø, sier høsten. hø, hø.

den er nok stadig

forkjølet. 

det er ikke mye 

som skiller høst

fra host.

en høsttung morgen da

ingen ting
er sole
klart

mørkregn

som jeg pleier

står vindu åpent

verden slår inn

i rommet

lyden av regn

vanner øret

drømmene er frø
i jorden

i et nostalgisk øyeblikk (egentlig burde jeg ha lagt meg) kom jeg til å sveipe gjennom, støvete gamle bloggtester fra bloggens spede begynnelse. i en krok for seg selv, lå en liten sak jeg hadde glemt. det er på tide å løfte deg fram igjen, tenkte jeg, det var noe ved deg, jeg gjerne vil lese flere ganger. og så passet diktet så bra her jeg satt og klokken var blitt langt på natt

natten er tykk alt

tykk som

tankbåt-

stål og

bunkers-

tak

det merkes

det er en kald
slags varme
litt som en sur
søt saus

himmelen er blå

en hastig flokk
hvitkinngjess
i trekantformasjon

over skogen
fortsatt grønn
men trærne
har fått en stram slags
eim

øyet ser sommer
men kroppen
kjenner høsten
urolig kreve plass