Etter en suksess på BIFF med den japanske filmen Harmonica, fikk jeg igjen smaken for hva film kan gjøre. Gjøre for for, hva skal jeg si, hele mitt vesen. Jeg satt igjen, lettere traumatisert, med sår på sjela. Filmen var dypt tragisk. Og hadde jeg sett filmen aleine, ville jeg bestilt en psykologitime for å få bearbeidet traumet. Men etter god bearbeidelse av inntrykkene på vei hjem, satt jeg heller igjen med et ønske å se mer film. Så jeg startet et abbonement på MUBI.
En ung gutt bryter seg inn i ferietomme hus og lever som om han bodde der selv. Rydder opp, vasker klærne til dem som bor der og reparerer stereoanlegg og klokker som er sluttet å virke. Når eierene kommer hjem merker de lite av at det har vært en innbruds"tyv" i huset.
I et av husa, kommer han over en taus dame som viser seg å bli tryrannisert av mannen sin. Hun rømmer etter hvert med hoverdpersonen og de reiser sammen og bor i ferieforlatte leiligheter.
De sier aldri et ord til hverandre. Utvikler taust sterke bånd. Men komplikasjoner oppstår, og den tyraniserende mannen gir ikke lett slipp på kona si. Filmen utvikler etter hvert en magisk aura og sammen med musikken til Natascha Atlas veves vi inn i en følelse av at kjærligheten overvinner alt, er verdt alt.
