holdeplass

to rotter grisler i veikanten, jeg kommer trampende forbi, et kvistfullt tre strekker seg over hodet mitt. den grønne mannen blinker og jeg løper. bussen står der trofast på holdeplassen.

gnagende ønsker

 en morgen med minusgrader og småglatt asfalt gjør man blir vàr og forsiktig i ganglaget. ellers er kroppen pakket inn i den varmeste jakka og en god lue. mørket har sivd inn i alle ting og smittet det med sin hulhet. verden står der, stadig småsulten, og gnager på tanker om en ny vår.

sovetrøtt

så trøtt det verker i kroppen.

så trøtt kroppen sliter med de autonome funksjonene

så trøtt at å se noe i fokus er en kraftanstrengelse

så trøtt jeg føler meg som voks og filt

så trøtt jeg ikke finner håp

kroppen ber meg på mine knær om å sove

apatisk betong

vindusviskerne presisere gang på gang at regnet ikke skal være på frontruta til bussen. magen uler hul. og kroppen er trøtt. øyelukkene er tunge som apatisk betong. jobben har tatt sitt, jeg har gitt mitt. nå skal jeg i sofaen og spare på resten. 

trøtt mørke bytter plass med gjemmer-seg lys

lyset var nesten helt borte da jeg gikk mot bussen etter jobb.
kun rester av lys lå og slang i veikanten.
det regnet kraftig.
en våt hund med mann passerte i taushet.
jeg tenkte at lyset må jo renne ut et sted.
kanskje det henger under bladene som insekter.
jeg blir så trøtt av denne årstiden.
det verker i hele kroppen.

om bussen

bussen tyner seg gjennom tunellen, og ut på den andre sia som en prosjektil mot målet. neida. den er heller mer som syngende, dansende, flørtende. en morgenfugl av en buss, full av livslykke. 

neida. bussen er bare bussen. rutinemessig opptatt av det busser skal være opptatt av. åpne de hydrauliske dørene sine med et pssssshhhh og lukke dem med nesten den samme lyden.

slapt flagg

en flaggstang holder et slapt flagg. noe holder pusten. solen er på himmelen bare en liten stund til. hold ut litt til, skinner den. jeg kommer sterkere tilbake snart. 

løvet

igjen dette halv-lyse lyset. det halvmørke-mørket. den ambivalente timen før beslutningen om kveld blir tatt. 

bussen er en tidskapsel

en hermetikkboks-burk på hjul.

treet vinker urørlig og blunker

i retning drømmen jeg hadde

i går 

natt var langsom i bevegelsene. som

ganglaget til et fjell

det er aldri så fjell at

det ikke er grus for noe

og løvet. 

og løvet på bakken. 

og blader

som faller og

løvet

sjakk, bussen, morgen

i denne verden, en morgen, i november

speilet lyktestolpelys seg i en regntung

asfalt-flate. 

så sitter han på bussen. nakke-

stiv og søvn- utilfredsstilt etter en knapp

natt.

han lover seg selv å ikke bruke tre

timer av verdifull sove-tid

til sjakk-vm

kjolestoff i sky

skyhimmelen har en tung dag og skraper bakken sammen med menneskene. Omhyller dem med sin melankolske tåke. Sleper sitt gråvåte kjoleplagg, lydløst. Får konturer å falme. Legger lanskapet tidvis glemt. 

Det er ingen ende på dette stoffet. Ingen kant, eller søm å følge til enden. Sømløs fra middag til kveld. Og kanskje

enda lenger.

lyset

Når det ikke kommer noen innfall på bussen, får man bare skrive akkurat det. Alt ligner på høst i været denne morningen; vinteren var bare spøkefullt på besøk i forrige uke. Bussen er varm og lukter våte klær. Det er et mandags-skjær i skumringslyset. Dovent, og det lurer på om det er noe poeng i det hele. Gi lys til nok en dag. Lyset er kanskje lei og orker litt mindre for hver dag. Men gi helt opp, gjør det aldri.

lyset

Alt ligner på høst i
været
denne morningen; vinteren
var bare spøkefullt på besøk i forrige uke.

Bussen er varm og lukter
våte klær.
Det er et mandags-skjær
 i skumringslyset. Dovent,
og det lurer på om det er noe poeng
i det hele.

Gi lys til nok en dag.
Lyset er kanskje lei
og orker litt mindre
 for hver dag. Men gi helt opp,
gjør det aldri.

tilsynelatende tilfreds

skumringstimen og fjella

lager en kontur som ligner

på en graf. opp opp 

en topp og

ned ned osv

statistisk sett er denne 

fredagen lik 

mange andre fredager

og kanskje forblir den

et gjennomsnitt

like glemt og like

husket som så mye

annet av det vi passerer

på turen gjennom livet

et gjennomsnitlig liv

en graf som tegner en regel

et mønster blir et spor 

et spor blir en vei

og veien er naturlig å følge

alle andre går den jo

tilsynelatende

tilfreds

balltre blues

en dråpe stål traff

nesetuppen på vei ut

og jeg pakket meg bedre

sammen

vinteren er hard som et

balltre, omsorgsløs

med et halvt øye åpent

uinteressert, likegyldig

selvgod, innesluttet

akkurat som 

meg selv

bukkenikkeneie

Når sola bukker for seg

i overgangen mellom

arbeidsliv og fritid

Det siste av den lave sola

fyller bussen av
orange vemod

En god vemod. Et 

skall inn til en
annen følelse.

En følelse lik
fryd
i slow motion

9x9 på strak arm

Sibirkulde. Tørre sprukne fingre.

Ikke våken nok til å ta gangetabellen

på strak arm.

Men bussen er varm. Og myk og

gjennom tunellen blir byen borte.

Vinteren er også en tunell. Med våren

på den andre siden. 

et glass whiskey

et siste dikt på kanten

av kvelden

et siste sukk

før kroppen 

henger tankene

på stumtjeneren

synker dypt ned i en sofa

og 

tømmer et glass whiskey 

nattens nattevinterrangel

minusgradene synger

likfingret og gresset

skinner stjernestøv.

skarp som kanten

på en nyåpnet

hermetikkboks

skraper natten langs

skrinne gater

soleklar for søvn

soleklar for søvn. djerv og

gjerrig på millimeteroppkuttet

drøm

tyktflytende og sanasolaktig

velgjørende dupper jeg inn

og ut av R E M

Stuastemning

Vifta på veggen

durer forutsigbart

mot samtalene som

spinner i alle retninger.

Alle driver 

på sitt eget flak.

Komfortabelt digitalt

oppslukt.