Bussen gjør et byks og inn på veien svinger sjåføren den kapteinen av skuta og snart er vi mange ombord. Store og små, trøtte og gamle. Dingler med hodene våre i takt med asfaltdønningene. Kampropet vårt er gjesp.

Langs med veien vokser krokkuser nå i gult og hvitt og lilla. Tenk at noe med så sterke farger kan gro fram fra den brunvissne grøftekanten. Det må være noe under overflata vi ikke ser.

Jeg ser endestasjonen. Og uten å nøle, går jeg av og gjør plass til nye passasjerer.