Så tar jeg på meg varme hansker, for å åpne luke nummer atten. Der finner jeg frostrøyk, og mursteinskalde minusgrader stablet i et høyt tårn.
Jeg liker når det er mange minusgrader ute. Verden blir på en annen måte. Alt blir litt mer skjørt. Alt kan knekke eller knuse når som helst. Lydene. Gresset. Trærne. Det er som om verden risikerer å sprekke opp som en isdekket innsjø. Knekk knekk knekk knekk.
1 kommentar:
I like! Sanselig.
(Skjør verden, ja...og i København brytes håpet om en god avtale med et klimaknekk)
Legg inn en kommentar