før drømmen blir helt borte

Så kom regnet. Masse regn. Og gjordet brøytekanter om til små søledamsinnsjøer.
Jeg tenker,
ikke, derfor er jeg trøtt.

Tåkesinnsformasjoner der tankene til vanlig løper. Kjølig dis over gresset. Drømmedugg i marikåper, som snart vil forsvinne; fordampe i lyset fra dagen.

mistermistermister

Jammen er vinteren lang og mørk og kald. Jeg misunner reiseklar bror, som reiser til et annet sted hvor gresset er langt grønnere. Han tar fly fra vinterland og lander i sommerland. Bytter ut gråbrune brøytekanter og sylskarpe minusgrader, med lysebrune sanddyner og myke vindkast. Gode greier.

Fredags følelsen forfjamset og trøtt men klar for dagens økt før fri til å tenke på andre tanker gjøre andre ting

Musikken til filmen fabelaktige Amelie på hjernen på bussen tìdlig på morran. Dum da da dum da da, ta da da da. . .Mer kaldt i vente er meldt. Minus på minus.

Lyskrysset sperrer øyet sitt opp; ulmende rødt og sier stans. Bussen brummer utålmodig mot menneskene på vei over gangfeltet. Så blir det klart grønt, og bussen rykker til. Piler gjennom byen som en gigantisk bindestrek. Skyggeaktige skikkelser smyger seg langs kontorbygg og stengte cafeer; på vei til kontorstolen sin på et varmt kontor.

lave tankekonstruksjoner

Trøtthet i kropp og trøtthet i tanke. Et sinn som ikke har fått strukket seg skikkelig og sagt aaaah; tankene er som kulrunde klosser å bygge i høyden med. Så det blir ikke mye fra her i dag.

Etter snø kommer slaps. Og bilene kommer svisj, svosj, sprut, klask. Det er den gråbrune tia. Den vi alltid ikke husker; ligger skjult i det hvite, som blender med sin renhet.

Men selv over tung-grå skyer, er asfalten oftest tørr, og hestehoven skinner gul
.

Var tidlig ute av døra i dag. Hadde tid til å begynne dagen sakte. Ble sittende på bystasjonen og se på trøtte mennesker på vei til en buss for å rekke en jobb. Noen hastende avgårde med dårlig tid-frisyrer. Andre i sakte veldisponert tid-velordnet skjortekrager. Jeg myste med øynene sånn at alt ble uklart. Bare farger og lys i bevegelse. Så måtte jeg bli en hastende til bussen jeg og.

Endelig fredag endelig. Snøen ligger reiseklar. Sammen med de siste kuldegradene.

Jeg er altså så trøtt så trøtt i dag. Som tre trøtte sardiner i en hermetikkboks. Dynelakeolje.

Du vet det har vært kaldt lenge, når du går ut av huset og tenker at nå smelter snøen, endelig. Men så er det faktisk minus fire grader. Det var reint behagelig å sykle til bussen i dag.

Halve uka er - gått/igjen. Dvask av trøtthet ser jeg sjøen under broen er mørk. I det mørke skulle jeg gjerne være nå. Svevende vektløs mellom bobler av minner og inntrykk. Ingen plikter ingen tanker. Bare tykk mørk dyp søvn, noen timer ekstra.

Trærne henger der flotte med snø på. Fjellet tar seg og godt ut i den hvite overtrekksdrakten. Men langs veiene ligger snøen grå, gul, brun. Fra eksosrør og kjøtere med et markeringsbehov.

Men på markene jeg passerer ligger snøen hvit og uskyldig, uten menneskers tilgrisning. Man får håpe ikke det skulle komme til det at snøen ikke lenger kom hvit ned. Da er det over og ut.

Byen luft

Bergen har værst byluft i europa står det i avisene i dag. Mellom fjella har lufta stått stille noen uker. Akkurat som trafikken står i stampe i de trange gatene her. Eksosrør på rekker, som små fabrikkpiper; gjør byen grå gusten giftig
.

Ikke langt unna

Med snø ligger barndommen ikke langt unna. Et akebrett er alt som skal til, og på vei opp bakken der akebrettet treffer bakbeinet hele tida -fordi snora til akebrettet er for kort- fyller minnene meg og rensker meg for alder. Når jeg endelig sitter på toppen av bakken, er jeg syv år igjen. Alt annet slutter å eksistere. Bare bakken står tilbake, og jeg på et akebrett nedover den. Det spruter snø.

En kald armè morgen

Minusgarden marsjerer gjennom byen som stramme soldater, og preger byen hvorhen du går. Ingen ser på den, eller peker på dem. Alle bare forter seg. Over veien, langs fortauet, inn en dør ; med bøyd nakke og hendene i lomma. Byen er okkupert.

Jeg fryser på beina. Er blitt vandt med å fryse på beina. Dagen har ikke starta skikkelig, før jeg har frysi litt på beina; En kopp kaffi i hånden og blåkalde tær.

Snø

så rolig

bussen kjører, jeg sitter i den. snøen ligger som et lass på trærne. det er ikke middagstider ennå, men ute er det allerede begynt å mørkne. med kulde som spiker, legger vinteren lokk på nok en tidlig dag. men rett før mørket oversvømmer verden, er alt blågrumset og fint. så rolig.

Og kaldt er det og

Det snør ørsmå flak som lett dekker til. Byen ligger snublet i snø. Og under snøen er det is. Så det er lurt å gå forsiktig på vei til jobb.

Kaldt er det og. Mennesker ligner mumier med sjerf og lue så bare øynene stikker ut.

Det er blitt stille på ørene mine. Musikken er byttet ut med lydene fra verden: en by som våkner, mennesker som tramper søvnen ut av kroppen, biler som halvsover siger slumrende i kø og bussen som brummer sulten på passasjerer.

Nytt år, nye muligheter å møte verden på.

tjueti

Så var det nye året her. Med all sin pomp og prakt. Raketter og første nyttårsdagskonserter. I stillheten etterpå knaker det mykt under skoene mine i snøen, der jeg spaserer inn i det nye året og fryser på fingrene.

Et nytt år skal ha nyttårsforsett. Det skal ha et mål for noe som kan forbedres. Fikses på. Gjøres bedre enn i det forrige året. Jeg har tre uttalte forbedringspotensialer:

1. Lese mer

2. Engasjere meg mer i klimasaken

3. Trene

På en måte kan man lese de tre punktene som ett punkt. Som leddsetninger i samme helsetnings-mål; Jeg må trene for å få ro til å lese mer, og spesielt lese mer om klimasaken, for å kunne ta standpunkt som jeg tror er til beste for framtiden vår.

Tjueti ønsker jeg skal bli året da miljøspørsmål ikke lenger ble et jeg-vet-egentlig-ikke-helt-hva-jeg-mener-om-den-saken-tema.

Alle kan se at mye er riv ruskende galt.