iste agen

iste ag å obben. sparer den første bokstaven i den første setningen. ørst om ist.
vinteren er fortsatt lik null.
bussen brummer bestialsk opp broen.
Siste innsats på jobben i dag, før jul(ene) ruller meg hjem.
Og sola snur en av disse dagene.
Håpet gløtter fram fra et innadvendt sted.
Armfanget til håpet er fyldt av vår og fuglesang.

høres ikke eksisterer bare

ordet er stille

høres ikke
eksisterer bare

en fornemmelse

i kroppen eller i

jorda, som jord
er jord, er trær

er greiner, er fingre
som strekker seg mot

ordet som er stille
høres ikke
eksisterer bare

lyset og luften

først når halsrøret strupes

merker du hvor høyt du setter 

luften 

først når solen dimmes

til et minimum hver dag

merker du hvor høyt du setter

lyset 

den korte tiden med dunkelt

lys midt på dagen

pustes, drikkes, gripes

gjerrig

Nå røyner det på.

Det Goretex-beskyttende laget
i hjernen mot mørket
skulle vært impregnert på nytt.
Trøtthet er blitt en grunnstemningen.
Ufokusert oppmerksomhet og
minner som kommer for seint
til øyeblikket.

Hadde bare lyset vært å kjøpe
på flasker som Imsdal-vann.
Kaldt og klart og med adresse
til alle cellene i kroppen.

Lyset jeg rekker å drikke
er på turen fra jobb til bussen.
Et lys som heller ligner
grumset vann i en søledam
med grå skyer av
asfalttyggis

litt pruppete i tarmtottene

litt øøøh
og litt ahhh
og et oi
sann før det 
uffda
nå er det best 
i  test å lufte
ja

ukreativ på smart dings

julen nærmer seg, luke for luke....

sitter her med den smarte 
telefonen, men får ingen impulser 
til god tekst. er det fordi 
jeg er blitt eldre, eller er det noe 
med formatet? 

tenker jeg skal ta med penn 
og papir. teste det.

tekste på det. 

på en trøtthetsskala

zombie-tilstander 
etter altfor lite søvn

altfor lite drøm som gir 
altfor mye gjesp

altfor mye gjesp som gir 
tårer i øynene og uklart syn

jeg skjønner  
hvor viktig søvn er for hjernen

og det er akkurat så smart 
jeg klarer være

mm

et yrende ruskevær
slo følge til bussen.
tolvte lukedag i desember,
og det eneste som minnet om snø,
smeltet allerede i januar.
trøtt på en arketypisk måte og
skulle ønske jeg var en bjørn i
hi hi hi.
Ja da kulle jeg fliret for meg selv.

Venter på godt og friskt lys å
drikke

venter på stikkordet
om hva dette innlegget 
skal handle om

innskytelsen
impulsen
innfallet

hører på phillip 
glass sitt piano
spill og det er
stemningsfullt

men akkurat nå
skulle ikke alle
fragmentene i sinnet
gi meg en inngang
vise et spor

så da ble det
det det ble

det kommer og tar deg

han kikket ned og gikk fort
gjennom gata han hadde gått 
så mange ganger før
han ville ikke noen skulle se
det var noe i kroppen hans
som holdt på å ta fullstendig over

snøen la seg lett på det skalla hodet
og smeltet umiddelbart til vann
som rant ned på sidene og videre 
ned i halsen og nakken

noe var i ferd med å ta kontrollen
han visste ikke lenger hva 
han kunne stole på
men smerten av å presse spikeren han
holdt i lomma var ikke til å ta feil av

med ett stoppet han
og kikke opp

snøen la seg lett på ansiktet
og smeltet umiddelbart til vann

forurenset tid

og akkurat i det hun kjente håndtaket
var kald på vei inn i skolebygget
kom hun til å tenke 
på søledammen 
med de metalliske regnbuefargene 
som glinset magisk 
men som hun seinere 
skulle oppdage var forurenset 
diesel eller bensin

hun dro i det kalde håndtaket
og dyttet minnet unna 
som om det var forurenset tid
i en søledam

olav h hauge og kaffi

smakfullt god sittestilling
i kaffiens ørlite bitre fylde

blodårer åpner seg
synapser åpener seg
jeg i denne lunsjen finner en
søledam av inspirasjon
jeg ikke visst om

forundrer meg ikke om olav
h hauge gjorde sitt best kjente
dikt
sittende godt behagelig i
kaffi

transportetappe

oppmerksomheten lagt 
på noe med øynene og 
oppmerksomheten lagt 
på noe med ørene. 

bussen er hviletid 

jeg er en hvalross 

smørt utover setet

smaker på slappe muskler

bussen er transportskipet
for  en latsabbetrøttitrynetsel

gips

og hunden var alltid med
på disse kveldsturene
og alltid den samme jakka
og alltid den samme følelsen;
ikke håpløshet,
heller ikke glede

men noe fra et sted 
pakket inn i gips
stivnet til for lenge siden 
da kroppen ikke ville mer
og han hadde brutt sammen
knekt

den gangen han bestemte seg for 
at det aldri skulle skje igjen

en gang fugl

han hadde brillene halt opp på nesa
kikket over brillekanten og
sto med blikket tomt ut i ingenting
hendene var stappet i jakkelommene
hodet var vippet litt oppover
og underleppa hang av seg selv

Jakob hadde en underlig fornemmelse
om at han en gang
hadde vært en fugl

hilser fremover

et innlegg fra stolen på jobb.
med kaffi i koppen.
og tastaturet knatrer
om ikke muntert, så velvillig nok
til at ordene formerer seg
til setninger 
jeg forhåpentligvis også vil 
like i fremtiden.

dette er en hilsen fremover
fra en bakoverlent lærer
i pausen med koppen
det snart ikke er mer kaffi
i.

tiden er en hai

åttende lukedag i desember.
radiohead synger at det beste du kan, 
det er godt nok. 
bussen snor seg smidig 
mellom trafikken, jafser i seg 
mennesker som venter og
det slår meg hvor store jafs av livet mitt 
tiden tar, uten at jeg legger merke til det.
den grådige tiden.
alltid like sulten på sekunder, minutter og timer.

skulle ønske tiden var en mygg
du kunne klaske når den kom og ville suge
livet ut av deg

trøtt

for trøtt til å tenke

på annet enn

bokstavene

s

o

v

e

galaxer

fjellet ikledt en gråhvit sky

fjellet er en ballerina 

så lett på tå så

når ingen ser, tripper

fjellet en elegant piruett

bare bare bare

skarpe motlys

fra andre biler

gjennom tunnellen

gjennom hverdagen 

tegner det seg en

karlsonvogn av stjerner

av håp som du kan se

med stjernekikkert

eller ved å sitte på en tom benk

der duer pikker rutinemessig
i asfalten. der galaxene lyser
for dem som vil se

hvordan livet består
i øyeblikk som passerer og

snart er varmen du la i

benken borte og tatt opp i

galaxer som er til for dem som sitter

på tomme benker

morgen tidlig fest

morgen tidlig fest

i kroppen for 

en frydefull følelse dukket

plutselig opp på vei til bussen.

en glede som presser på

med tårer i øynene og 

gråten har mange uttrykk. Kroppens kanal
for følelser som er for store
å romme helt,

i kroppen.

sprivesperre tentakler

fredags følelse og helg

begjær. andre lukedag i desember. vinteren fryser et annet sted i verden. 

hvorfor er det blitt så tungt å skrive? der fingrene fant formuleringer fjærlett før, er det tunge stabbende steg nå, den siste tia. er det alderen som gror små kritiske tentakler? er hjernen utvannet av for mange inntrykk? trøtt av å glede seg over ord på rekker? 

det er snart jul

jeg tar en trall

prøver være kul

men det blir bare fall

telemarknedslag

regnet var fylt av fyldige dråper

denne første lukedagen i desember

og plussgradene lå stablet i flere lag

lite som gjorde honnør mot kong vinter

denne morgenen

gjennom tunellen farer vi

prosjektillik 

i sikte mot blinken;

en dag som setter bakkerekord

og i tillegg tar telemarknedslag

holdeplass

to rotter grisler i veikanten, jeg kommer trampende forbi, et kvistfullt tre strekker seg over hodet mitt. den grønne mannen blinker og jeg løper. bussen står der trofast på holdeplassen.

gnagende ønsker

 en morgen med minusgrader og småglatt asfalt gjør man blir vàr og forsiktig i ganglaget. ellers er kroppen pakket inn i den varmeste jakka og en god lue. mørket har sivd inn i alle ting og smittet det med sin hulhet. verden står der, stadig småsulten, og gnager på tanker om en ny vår.

sovetrøtt

så trøtt det verker i kroppen.

så trøtt kroppen sliter med de autonome funksjonene

så trøtt at å se noe i fokus er en kraftanstrengelse

så trøtt jeg føler meg som voks og filt

så trøtt jeg ikke finner håp

kroppen ber meg på mine knær om å sove

apatisk betong

vindusviskerne presisere gang på gang at regnet ikke skal være på frontruta til bussen. magen uler hul. og kroppen er trøtt. øyelukkene er tunge som apatisk betong. jobben har tatt sitt, jeg har gitt mitt. nå skal jeg i sofaen og spare på resten. 

trøtt mørke bytter plass med gjemmer-seg lys

lyset var nesten helt borte da jeg gikk mot bussen etter jobb.
kun rester av lys lå og slang i veikanten.
det regnet kraftig.
en våt hund med mann passerte i taushet.
jeg tenkte at lyset må jo renne ut et sted.
kanskje det henger under bladene som insekter.
jeg blir så trøtt av denne årstiden.
det verker i hele kroppen.

om bussen

bussen tyner seg gjennom tunellen, og ut på den andre sia som en prosjektil mot målet. neida. den er heller mer som syngende, dansende, flørtende. en morgenfugl av en buss, full av livslykke. 

neida. bussen er bare bussen. rutinemessig opptatt av det busser skal være opptatt av. åpne de hydrauliske dørene sine med et pssssshhhh og lukke dem med nesten den samme lyden.

slapt flagg

en flaggstang holder et slapt flagg. noe holder pusten. solen er på himmelen bare en liten stund til. hold ut litt til, skinner den. jeg kommer sterkere tilbake snart. 

løvet

igjen dette halv-lyse lyset. det halvmørke-mørket. den ambivalente timen før beslutningen om kveld blir tatt. 

bussen er en tidskapsel

en hermetikkboks-burk på hjul.

treet vinker urørlig og blunker

i retning drømmen jeg hadde

i går 

natt var langsom i bevegelsene. som

ganglaget til et fjell

det er aldri så fjell at

det ikke er grus for noe

og løvet. 

og løvet på bakken. 

og blader

som faller og

løvet

sjakk, bussen, morgen

i denne verden, en morgen, i november

speilet lyktestolpelys seg i en regntung

asfalt-flate. 

så sitter han på bussen. nakke-

stiv og søvn- utilfredsstilt etter en knapp

natt.

han lover seg selv å ikke bruke tre

timer av verdifull sove-tid

til sjakk-vm

kjolestoff i sky

skyhimmelen har en tung dag og skraper bakken sammen med menneskene. Omhyller dem med sin melankolske tåke. Sleper sitt gråvåte kjoleplagg, lydløst. Får konturer å falme. Legger lanskapet tidvis glemt. 

Det er ingen ende på dette stoffet. Ingen kant, eller søm å følge til enden. Sømløs fra middag til kveld. Og kanskje

enda lenger.

lyset

Når det ikke kommer noen innfall på bussen, får man bare skrive akkurat det. Alt ligner på høst i været denne morningen; vinteren var bare spøkefullt på besøk i forrige uke. Bussen er varm og lukter våte klær. Det er et mandags-skjær i skumringslyset. Dovent, og det lurer på om det er noe poeng i det hele. Gi lys til nok en dag. Lyset er kanskje lei og orker litt mindre for hver dag. Men gi helt opp, gjør det aldri.

lyset

Alt ligner på høst i
været
denne morningen; vinteren
var bare spøkefullt på besøk i forrige uke.

Bussen er varm og lukter
våte klær.
Det er et mandags-skjær
 i skumringslyset. Dovent,
og det lurer på om det er noe poeng
i det hele.

Gi lys til nok en dag.
Lyset er kanskje lei
og orker litt mindre
 for hver dag. Men gi helt opp,
gjør det aldri.

tilsynelatende tilfreds

skumringstimen og fjella

lager en kontur som ligner

på en graf. opp opp 

en topp og

ned ned osv

statistisk sett er denne 

fredagen lik 

mange andre fredager

og kanskje forblir den

et gjennomsnitt

like glemt og like

husket som så mye

annet av det vi passerer

på turen gjennom livet

et gjennomsnitlig liv

en graf som tegner en regel

et mønster blir et spor 

et spor blir en vei

og veien er naturlig å følge

alle andre går den jo

tilsynelatende

tilfreds

balltre blues

en dråpe stål traff

nesetuppen på vei ut

og jeg pakket meg bedre

sammen

vinteren er hard som et

balltre, omsorgsløs

med et halvt øye åpent

uinteressert, likegyldig

selvgod, innesluttet

akkurat som 

meg selv

bukkenikkeneie

Når sola bukker for seg

i overgangen mellom

arbeidsliv og fritid

Det siste av den lave sola

fyller bussen av
orange vemod

En god vemod. Et 

skall inn til en
annen følelse.

En følelse lik
fryd
i slow motion

9x9 på strak arm

Sibirkulde. Tørre sprukne fingre.

Ikke våken nok til å ta gangetabellen

på strak arm.

Men bussen er varm. Og myk og

gjennom tunellen blir byen borte.

Vinteren er også en tunell. Med våren

på den andre siden. 

et glass whiskey

et siste dikt på kanten

av kvelden

et siste sukk

før kroppen 

henger tankene

på stumtjeneren

synker dypt ned i en sofa

og 

tømmer et glass whiskey 

nattens nattevinterrangel

minusgradene synger

likfingret og gresset

skinner stjernestøv.

skarp som kanten

på en nyåpnet

hermetikkboks

skraper natten langs

skrinne gater

soleklar for søvn

soleklar for søvn. djerv og

gjerrig på millimeteroppkuttet

drøm

tyktflytende og sanasolaktig

velgjørende dupper jeg inn

og ut av R E M

Stuastemning

Vifta på veggen

durer forutsigbart

mot samtalene som

spinner i alle retninger.

Alle driver 

på sitt eget flak.

Komfortabelt digitalt

oppslukt. 

3-iron / Tomme hus

Etter en suksess på BIFF med den japanske filmen Harmonica, fikk jeg igjen smaken for hva film kan gjøre. Gjøre for for, hva skal jeg si, hele mitt vesen. Jeg satt igjen, lettere traumatisert, med sår på sjela. Filmen var dypt tragisk. Og hadde jeg sett filmen aleine, ville jeg bestilt en psykologitime for å få bearbeidet traumet. Men etter god bearbeidelse av inntrykkene på vei hjem, satt jeg heller igjen med et ønske å se mer film. Så jeg startet et abbonement på MUBI.

En ung gutt bryter seg inn i ferietomme hus og lever som om han bodde der selv. Rydder opp, vasker klærne til dem som bor der og reparerer stereoanlegg og klokker som er sluttet å virke. Når eierene kommer hjem merker de lite av at det har vært en innbruds"tyv" i huset.

I et av husa, kommer han over en taus dame som viser seg å bli tryrannisert av mannen sin. Hun rømmer etter hvert med hoverdpersonen og de reiser sammen og bor i ferieforlatte leiligheter.

De sier aldri et ord til hverandre. Utvikler taust sterke bånd. Men komplikasjoner oppstår, og den tyraniserende mannen gir ikke lett slipp på kona si. Filmen utvikler etter hvert en magisk aura og sammen med musikken til Natascha Atlas veves vi inn i en følelse av at kjærligheten overvinner alt, er verdt alt.