et ølkassebyggedikt

...ølkasse på
ølkasse på
....ølkasse
......jeg
..bygger meg
....oppover
...selv om
....dette diktet
går nedover
..ølkasse på
ølkasse på
.......ølkasse
..rolig nå

sort magi

dagen drypper
fra takrenna, og
humøret er et åpent sår
i munnvikene

jeg hører surklende lyder
fra kjøkkenet

det drypper ikke mer, og
solen stikker meg i øynene
så munnen smiler

i hånden står
en kopp kaffi og
kvitrer

leverpoesipostei

her

var det ingenting

nå er det litt

hvis jeg fortsetter vil det bli ganske mye.

men egentlig
ville jeg bare skrive
et lite dikt
fordi jeg kom på
en slik artig
tittel.

Mitt første haikudikt som ikke ble et haikudikt

Det første forsøket på å skrive et haikudikt gikk ikke. Haikudikt er vanskelig lett.

Kaffi = svart nitroglysering i væskeform

Sup. Kaffien ligger svart og varm på tungen og svir litt. Så renner den ned i halsen og ender i magesekken. Fra der eksploderer den ut i alle retninger. Ned i knærne. Ut i fingertuppene. Opp i hårrøttene og bak i ryggmargen. Sup. Koffeinet marsjerer som stanhaftige energisoldater. Ut i hjertet. Det pumper harderer. Raskere. Lungene. Større, videre. Knærne, raskere, sterkere. Hodet, skarpere, bedre og sjelen fylles med livslyst og mot. Sup.

Trøtthetens utristesse

Trøttheten er en behagelig svie i øynene. Trøttheten er en unnskyldning for å la være å tenke fort. Trøttheten er sløv og dum og ligger som en skodde over sjelens stille vann. Trøttheten gjør oss herlig ufrie. Vi kan fraskrive oss litt ansvar for våre handlinger. Som når vi drikker oss fulle. Men med færre bivirkninger. Så dette er en hyllest til trøttheten. Det er et hurrarop til en underernært hjerne på søvn. Ja til sløvhet. Ja til skodde. Ja til trøtthetens tankegrøt og følelsen av lettfrossenhet og uutstrekt musklatur.

En kaffidrøm

Dagen er varm og det damper fra skjortekrager, bukseprekker og sko. Alle går sakte. Løfer sakte. Mister sakte. Tenker sakte. Tenker på havet og bølger. Solkrem og is. Skygge. Jeg skal snart spise lunsj. Dagens høydepunkt. Fem skiver. Reker. Saltpølse. En stor melk. Og kanskje en liten is på tampen, sammen med kaffien. Slik går dagen. Sommeren. Livet. Livene. Universet. Vi er så uendelig små, i det uendelig store. Men så lange kaffien er varm, er det ikke så farlig. Livet er en kaffidrøm. Blodets hvisken, og benpibernes bøn, etter kaffi.

To år, alt er det samme

Etter to års fravær fra bloggen, trykkes det igjen et innlegg. Alt er det samme. Kontoret, kaffien, sommeren og rastløsheten. Men jeg finner ikke noe på hjertet. Hva skal jeg egentlig skrive om? Problemet er at jeg ikke har noe å klage over. Ikke enda i alle fall. Før jeg får tid til å kjede meg, slår jeg opp i en bok og blar. Slik er det. Slik er slik.

en kommode full av sol

jeg skulle vært i syden! på internett er det priser som er til å le av for både fly og hotell. det skjerer og gråter i meg når jeg leser hvilke temperaturer de forskjellige plassene frister med, og når jeg etterpå ser hvor mye det koster å komme seg dit. tenk: sand, sol og netter med over tyve grader. jeg blir syk her jeg sitter på det værforbannede vestlandet og ser ut på grå tunge ugjennomtrengelige skyer. kun et fly klarer å skjære gjennom, opp over og frakte oss ned der hvor solen hviler sitt blide øye. drit. jeg har vel fortjent litt sol etter snart to måneder med opp klokka kvart over seks og i seng før halv tolv?

ja.

snurrepipperier med ingen sol

her sitter jeg på jobb og det regner kraftig ute. det plasker på veien og hagler på ruta. koselig er det jo, men det kvelder arbeidslysten. når jeg samtidig er trøtt som en sliten pose under øyet, så blir jeg nok sittende her på kontoret mitt og rulle tiden opp i små doser unødvendige gjøremål som ikke innebærer å reise seg fra stolen. aller helst skulle jeg vært i seng. under en varm dyne. med vindu mot himmelen slik at regnet traff det og ingen forpliktelser, ingen avtaler, bare meg, regnet og tilstanden mellom våken og sovende.

sommerne lukker seg bak meg, og med meg drar jeg kun en eim av solkrem og gress. men langt i fra like sterk som jeg skulle ønske. sommeren har vært en fiasko, sett med mine soltørste øyne. jeg ville bli brun og mett av sol og friske B-vitaminer. bli solbrent og flasse. men ikke denne sommeren. ikke på dette vestlandet. skygrå grums lå som en pipebrann over oss dag etter dag. sola kunne ikke trenge gjennom. i dag er det førpremiære på høsten og jeg gleder meg allerede til sommeren igjen.