indiusa

de neste dagene, ukene, vil en del av bloggpostene publiseres på http://indiusa.blogspot.com/

men det vil fortsatt sige litt inn på klekkmais, så vel.

detter er siste kvelden før første fly til den første byen før avreise til new york.

hva sier man til det?

ikke vet jeg.

Det er den dagen

Så var den her. Dagen da ferien kom, og alt ble oppbrudd. Det som skulle føles forløsende og fabelaktig, ble til en resignert holdning. Det er en overgang, en omstilling, som er stor. Noe som opptok mye plass, må erstattes av andre saker. Andre tanker, andre gjøremål. Men det skal ikke bli vanskelig. For når klokka ikke ringer den første dagen med ferie, har jeg allerede hodet fullt av tre bokstaver: usa.

Nådde bussen med et rop om hjelp, denna morran. Bussen gikk for tidlig! Jada jada så sjåføren, det er sommerruter.

Visst, sommern er i rute. Tre dager igjen, og jeg kan påberope meg tittelen som ferierende. Et knippe dager etter det, og jeg er den reisende. Og ikke før et hav av tid( like stort som atlanteren og alt mellom europa og amerika) er jeg tilbake i gamle sko på inngått asfalt.

Landet ligger grønt. Lat.

klokka er halv fire og jeg spiser fortsatt frokost

det er en butt mursteins dag

grå som gevær.

tarmlange tanker om

klaustrofobiske timer

renner som svette brunsnegler

ned i nakken

fingrene klør etter å

vri om den skitne filla

fra i går

med gusten lukt

fra bunnen av en ølboks

med snus i

True love waits

Its time,time,time.

Tia er inne.

Det synger den store mørke hunden,

waits. Tia er inne for å gjøre noe

dramatisk.

- Ta å snu

noe på hue! hører jeg

waits preke, mellom linjene.

- Salige er de som ikke vet! er

det som han synger. Mens han sjøl

vet alt for mye. Det ligger ikke et liv

til etterfølgelse i den mannen.

Men han kan gjøre selv salige til mer blod og bein.

Det åttende underverk kanskje

Jeg går her fra jobb og tenker. Jeg tenker på taiwan. Men ikke på landet altså. Men på ordet. Det er jo et fint ord. Tai-wan. Så tenker jeg på asfalt. Men ikke på ordet altså. Men på det grå, som er hardt, og blir mørkere som vått. Jeg tenker at den veien jeg går på nå, er jo en liten del av veien som går gjennom tyskland og sveits og helt til kina. Er ikke det et slags åttende underverk kanskje? Det tenker jeg.

Jeg kom til å tenke på en sang. Men det var en tapt sak. Av Beck.

Regn fra oven. Mørke skyer og sølevannsbris fra vest. Vindusviskere klarner sikten, klarner sikten, klarner sikten, klarner sikten. En dame, uskodd for været, henger i en paraply og ballanserer på kanten til ankelbrudd over veien.

Dårlig vær. Mørke skyer under øynene. Trøttheten svever i lufta som gresspollen og gir reaksjoner som tørr hals, svie i øynene og gapende gjesp. En god tanke, hengende etter et minne om sol, ballanserer på en line over en morragretten innsjø. Tappert men tapt.

Bussen uler som en ulv og sluker regnvåte passasjerer, med paraply og det hele.

Passasjerer

Med hodet på skrå, og åpen munn, ble han stående å et øyeblikk for å se hvor det var plass i bussen. Det var ett opptatt sete, der jeg satt.

Men snart kom flere underlige passasjerer. Én, han ramla inn på bussen som han sikkert ramla inn i dagen; forvirra, og ikke helt sikker på hva han egentlig gjør her. Verken på bussen, eller i livet. Men med øreklokker og hettegenser, han liker å kjøre buss. Andre gjør jobben. Han tar bare armene i kors.

Brudd

Jeg sitter bak dem på bussen. Han har caps på hodet. Og lener seg over for si henne noe. Hun har gulbleket hår, og nikker på hodet da han lener seg tilbake. Hun snur på det gulbleke hodet og ser på ham. Men han ser bare rett fram. Så ser han ut vinduet. Det gulbleke hodet fortsetter å se på ham. Så snur hun blikket i motsatt retning. Nå ser de begge hver sin vei. Han snur hodet fort for å se hvor hun ser. Men snur det fort tilbake. Så trykker hun på stopp-knappen. Og når bussen stopper, går hun av. Ingen snur seg. Men gutten finner mobiltelefonen hennes når han går av- tre stopp seinere.

personer på bussen

God morgen ja, sier buss-sjåføren. Han tar femtilappen min og lager en smattelyd med munnen. Trøtte torskeøyne  ser mot kasse-apparatet og en bjørnefinger trykker på tre knapper. Så smatter han igjen, og gir meg en labb vekslepenger, sammen med billetten. Han er trøtt i trynet, som en dypvannsfisk, og sliten i sjela som et dyr i bur. Bjørn Oskar drømmer om å anlegger bart, kjøpe en seilbåt og aldri mer sette sine bein på landfast jord.

Med en bok, like tung som en stor bibel på fanget, ser han akkurat så smart ut som han liker det. Han tenker mye på hva andre tenker om ham. Jeg er nok den smarteste i bussen, tenker han. Det er ingen andre som leser på bussen, tenker han. Jeg burde ha et eget sete eller noe, tenker han, høy på egen fortrefflighet. Geir lærte aldri å svømme. Så når han gjør noe, må det være bedre enn andre. For alle andre kan jo svømme.