iste agen

iste ag å obben. sparer den første bokstaven i den første setningen. ørst om ist.
vinteren er fortsatt lik null.
bussen brummer bestialsk opp broen.
Siste innsats på jobben i dag, før jul(ene) ruller meg hjem.
Og sola snur en av disse dagene.
Håpet gløtter fram fra et innadvendt sted.
Armfanget til håpet er fyldt av vår og fuglesang.

høres ikke eksisterer bare

ordet er stille

høres ikke
eksisterer bare

en fornemmelse

i kroppen eller i

jorda, som jord
er jord, er trær

er greiner, er fingre
som strekker seg mot

ordet som er stille
høres ikke
eksisterer bare

lyset og luften

først når halsrøret strupes

merker du hvor høyt du setter 

luften 

først når solen dimmes

til et minimum hver dag

merker du hvor høyt du setter

lyset 

den korte tiden med dunkelt

lys midt på dagen

pustes, drikkes, gripes

gjerrig

Nå røyner det på.

Det Goretex-beskyttende laget
i hjernen mot mørket
skulle vært impregnert på nytt.
Trøtthet er blitt en grunnstemningen.
Ufokusert oppmerksomhet og
minner som kommer for seint
til øyeblikket.

Hadde bare lyset vært å kjøpe
på flasker som Imsdal-vann.
Kaldt og klart og med adresse
til alle cellene i kroppen.

Lyset jeg rekker å drikke
er på turen fra jobb til bussen.
Et lys som heller ligner
grumset vann i en søledam
med grå skyer av
asfalttyggis

litt pruppete i tarmtottene

litt øøøh
og litt ahhh
og et oi
sann før det 
uffda
nå er det best 
i  test å lufte
ja

ukreativ på smart dings

julen nærmer seg, luke for luke....

sitter her med den smarte 
telefonen, men får ingen impulser 
til god tekst. er det fordi 
jeg er blitt eldre, eller er det noe 
med formatet? 

tenker jeg skal ta med penn 
og papir. teste det.

tekste på det. 

på en trøtthetsskala

zombie-tilstander 
etter altfor lite søvn

altfor lite drøm som gir 
altfor mye gjesp

altfor mye gjesp som gir 
tårer i øynene og uklart syn

jeg skjønner  
hvor viktig søvn er for hjernen

og det er akkurat så smart 
jeg klarer være

mm

et yrende ruskevær
slo følge til bussen.
tolvte lukedag i desember,
og det eneste som minnet om snø,
smeltet allerede i januar.
trøtt på en arketypisk måte og
skulle ønske jeg var en bjørn i
hi hi hi.
Ja da kulle jeg fliret for meg selv.

Venter på godt og friskt lys å
drikke

venter på stikkordet
om hva dette innlegget 
skal handle om

innskytelsen
impulsen
innfallet

hører på phillip 
glass sitt piano
spill og det er
stemningsfullt

men akkurat nå
skulle ikke alle
fragmentene i sinnet
gi meg en inngang
vise et spor

så da ble det
det det ble

det kommer og tar deg

han kikket ned og gikk fort
gjennom gata han hadde gått 
så mange ganger før
han ville ikke noen skulle se
det var noe i kroppen hans
som holdt på å ta fullstendig over

snøen la seg lett på det skalla hodet
og smeltet umiddelbart til vann
som rant ned på sidene og videre 
ned i halsen og nakken

noe var i ferd med å ta kontrollen
han visste ikke lenger hva 
han kunne stole på
men smerten av å presse spikeren han
holdt i lomma var ikke til å ta feil av

med ett stoppet han
og kikke opp

snøen la seg lett på ansiktet
og smeltet umiddelbart til vann