Det er ikke håp
koppen med kaffi
snakker om.

ikke helt det riktige øyeblikket

Viljen til, er fanget av -
ikke akkurat nå,
for bildet på,
er mer behagelig
enn opplevelsen av,
noe som krever innsats...

liksom ikke hva enn jeg gjør

Et stille rop om retning
gurglet ned av litt for mye koffein.

som oftere

som når solen smelter

sitt tynne lys

over byen rundt duene

på gatestein og pakker

blendende inn hvite hus

langs fjellsiden

som det, 

som nå,

som gjerne oftere,
skulle ha skjedd

spaghettidikt

når regnet ikke lager lyd
lenger, og skyene driver forbi
når mennesker prater tonedøve
langt inn i en annen tid.

når duene kurrer og driter
ned  trappeoppgangen, og
huset forvitres bort.

Hverdagspoesi

Smarte små slurker
av bitterkald kaffe
Ganefast ettersmak
med tilhørende ånde

Visas faste rytme slik
blir hverdagene til.

En gråspurv under den blå himmelen

En gråspurv under den blå himmelen.
På et gjerde sitter det en til.
Det er ikke akkurat kvitter de lager,
men noe velkjent allikevel.

Koppen

Sjøen som en hinne på
kroppen langstrakt på
sanden. En krabbe i koppen
angrepsstillingen klar til å klype. Vinden
og solkremen og solen
sprer seg i sjøen glitrende i koppen
flyter det en krabbe
opp-ned.

gull i gråstein

himmelen er grå
som dagen er grå

som snøen er grå
i veikanten.

men der skinner
en gul varm stripe
av urin

Når himmelen trenger ro

Konturløse møter i
kaldt vinterlys.
Landskapets munnkruv,
i lag på lag.

Hysj-på-dere,
demper himmelen
jorden. Så lett.
Så hvitt.