::: w h e r e A R T thou my M U S E? :::

Av og til er det bare å begynne å skrive. Uten å ha klare tanker i holdet. Men bare et behov for å lage ord og setninger. Av og til er det å skrive, som å leite etter gull. Det nytter ikke stå i bekken og håpe gullet tilfeldigvis skal komme til synet av seg selv. Nei. Av og til må man stikke sila i den våte sanden og sile av, gang etter gang, og kanskje, hvis man er heldig, kommer det til syne noe som glitrer. Men det er ikke sikkert det er gull for det. Det må studeres. Bites på. Testes. Så kanskje, hvis man er heldig, veier det nok til å stå for seg selv og skinne (for eksempel på en blogg).

I dag er det slik. Bekken renner nesten ikke. Drive bare sakte forbi, og skulle det finnes gull på bunn et sted, ligger det godt gjemt.

i dag skinner
solen, men
skinner gjør ikke ordene som bare bli bløte og rare og smaker som gamle oppvakshansker klippet i biter og kokt i grønnskassuppe.

Så den litt rare ettersmaken du kan kjenne
etter å ha lest denne teksten
beklager

jeg lover å bake
ord som smaker
moreller og pai og
fløtefyldte epler med kanel

en gang
foreløpig klarer jeg bare et
bilde