surrealisme og

i dag har det vært en

flat dag. jeg våkna som vanlig

liggende flatt i senga. tørstere

enn på lenge og litt sliten

i leveren min.

først trodde jeg kanskje det

var svinevirus jeg

hadde fått. men så kom jeg på

at jeg fikk tak i noe øl

kvelden i forveien, som jeg

tilfeldigvis drakk. mer

enn 2 desiliter.

fikk kroppen opp

i vinkelrett stilling, og begynte å

flytte på den. stampa ut i gangen og traff

noen mennesker der. og jeg prata

med de menneskene der. men jeg

husker ikke hva som ble sagt.

tror det var noe om et fugleskremsel.

jeg fikk fylt kroppen min opp med 

vann. godt kaldt vann fra rør under

bakken. det var virkelig godt å fylle

kroppen opp. jeg sa ahhh, skikkelig høyt

etterpå.

nå begynte tankene å 

samle seg og bli til noe jeg kunne

forstå. det kom noe bilder fra kvelden

før. bilder av mennesker som prater

men jeg husket ikke hva som ble sagt.

sulten, klarte jeg å tenke. så

klarte jeg å tenke: må lage mat. 

jeg tar tak i hånda mi for å skjære

to skiver fra et brød. og jeg

legger to egg i eggkokeren før

jeg skrur eggkokeren på. 

jeg finner en ostehøvel, fordi i

kjøleskapet fant jeg en gulost.

snart ligger det to tygde brødskiver

og to lettkokte egg i magesekken min.

jeg føler meg ikke sulten mer. jeg

føler meg mer fornøyd enn jeg var.

men det er fortsatt vanskelig å reise seg

og flytte kroppen fra ett sted til et annet.

så jeg blir sittende en lang stund.

det kommer stadig flere tanker. og kvelden

før er nesten helt rekonstruert. men

fortsatt er det noen minner som mangler.

utenfor driver sola på og herjer med 

blomstene og fuglene og trærne. lager

varme og lange skygger og den slags.

jeg får litt lyst å gå ut i sola sjøl. men det

var så godt å sitte. men til slutt går

jeg ut allikevel. ut i hagen for ha et

ord med sola. men jeg får ikke sagt noe

for jeg må se ned i all ærbødighet. ingen

klarer å se rett på sola. vi har altfor

mye respekt for den, til det. 

men vi trenger egentlig ikke si så mye

til sola. i alle fall ikke når den gjør jobben sin.

jeg går bort til morelltreet i hagen. der

er det forsatt ingen moreller. heller

ikke ripsbærbuskene har ripsbær på seg. 

jeg setter meg ned med ryggen mot treet.

plutselig tror jeg at jeg hører stemmer. men

det var bare en humle som vinglet gjennom

luften med altfor stor kropp og altfor små vinger.

jeg legger meg ned med øret mot gresset.

der hører jeg en lyd, som jeg hørte sist

da jeg spant en globus rundt og rundt.

så hører jeg en annen lyd. fra nabohuset.

det er noen som spiller piano. og jeg

ser en sommerfugl som er gul fly

rundt morelltreet, før den setter seg

på en engkarse. 

mens jeg ligger sånn tror jeg tiden

går av seg selv. jeg trenger ikke gjøre

noe spesielt. så jeg blir bare liggende.

snart er kroppen min begynt å gå i

oppløsning. mer og mer, og den

blir til jord. jeg hører stadig lyden av en

globus som snurrer og naboen som spiller

piano. jeg tror det går skikkelig lang tid.

for plutselig en dag, ser jeg på ny en

gul sommerfugl. men den flyr ikke rundt

morelltreet nå. den flyr bare forbi meg.

jeg er blitt til jord. og det er begynt å

vokse grass på meg. og noe blomster

faktisk. nå er jeg ganske sikker på at

det er grieg naboen spiller på piano.

lyden av en globus som snurrer og

snurrer vil jeg aldri bli lei av.