Det er mandag morran sol skinn. Sykkelen får hvile. Bussen støver avgårde. De første strålene fra sola står vannrett inn.
Det hender, enkelte morgener. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Jeg finner meg selv så satans glad. Det stråler i hele organismen.
Jeg kan ikke framkalle det selv. Det kommer plutselig og forsvinner plutselig. Men det skjer ofte når jeg sykler eller pusser tennene mine om morran.
Jeg tror det skjer i øyeblikk jeg klarer kjenne livet, som det strømmer gjennom organismen. Ingenting annet er i øyeblikket, enn det at jeg lever. Jeg bare er det levende, og det levende er meg, til jeg blir meg selv igjen.
3 kommentarer:
hehe...'til jeg blir meg selv igjen.' Hva er du, da, om ikke noe levende?
Kanskje kommer et plutselig rush av glede fra en Plutselig frigjørende tanke? Det er forøvrig navnet på en novellesamling. Av Askildsen. Anbefales.
Fin avslutningslinje.
Det er akkurat slik det er når det er akkurat slik som det der.
Klem frå meg :o)
svins: det er mange ting jeg er. men bare liv, er det jeg er bare, om alle de andre tingene ikke lenger er. det er en gleder i å miste seg selv, og en glede i å få seg selv tilbake. jeg vet ikke om dette gir mening, men det betyr ikke så mye :)..den teksten er god nok for bloggen syntes jeg.
Boken er notert og den syntes jeg jeg bør lese.
Sanne: takk! klem tilbake. :) er du i bergen snart?
Legg inn en kommentar