en fremmed fugl

det var noe jeg leste i dag.
som om en fremmed fugl, kom
forbi. ulik alle andre.
jeg visste ikke hva jeg skulle tenke. eller
tro. men det var en fin opplevelse.

Slik så fuglene ut:
Den vanvittige: Og takket være vanviddet,
har jeg funnet både frihet og trygghet;
friheten ligger i ensomhet, og tryggheten
ligger i å ikke bli forstått. For de som forstår
oss, slavebinder noe i oss.

Kahlil Gibran "Den vanvittige" 1918

fem på vår

det er lørdag
formiddag

sitter på
biblioteket

tar en kaffi
trall i tankene

leser dikt. og
skriver noen egne

mildt sagt vår
i lufta

sakte fart

med en hastighet
på 60 hjerteslag
i sekundet
ligger jeg på rygg

og fins

på tiden. overtaket

det er på tredje
dagen tøyet ligger
fortsatt i vaskemaski-
nen. hukommel-
sen er ikke slik jeg har
glemt den var. til og med
hårstråene husker ikke
grå der de krokformet gror
ned bak

øret.

nei tiden er ingen tann.
mer som en kjeve
full av tenner! som gnager og
gnisser på kjøtt marg og
helt inn til beinet,
sånn sakte.

men jeg er ingen tørr kvist heller.
sevjen gjør meg fortsatt vanskelig
å knekke. ha ha ha
sier jeg, og ler av tiden. knebler
sekundviseren med ett bein. holder
langeviseren i politigrep. og
slår lilleviseren i håndbak.

men nå
er det på tide å få gjort noe.

remote control

drømmer er på ON
verden er OFF
life is ON HOLD

drømmekartoteket

mitt eget lille.

i natt velger jeg:

B

bejubles

best

batman

bankraner

natten og jakten

jeg er trøtt og lager
stille løvebrøl.

drømmen er mitt bytte
jeg skal jakte
legge ned gå i
strupen holde fast
pine langsomt.

eller var det
omvendt?

Flaskepostordre til drømmeland

Jeg skriver en lapp før jeg legger meg.
Putter den i en flaske,
og setter den på nattbordet.
Legger meg til å sove,
og håper finne flaskeposten igjen,
i et annet land.

Hvis jeg finner den, vil jeg lese:
ER DET MENINGEN DRØMMENE
SKAL VÆRE SÅ RARE? OG
UFORSTÅELIGE?
KAN JEG IKKE GJØRE NOE
SPENNENDE, SOM Å FLY
FOR EKSEMPEL? ELLER Å
SVEVE VEKTLØS I VERDENS-
ROMMET? LA OSS BESØKE
EN PLANET I ET ANNET
SOLSYSTEM!

PÅ FORHÅND TAKK!
MEG

grunnlag

I det klare lyset,
fra nøkkelhullet.
I de rolige stemmene,
gjennom veggen.

Mellom to sterke hender,
og to milde øyne,
ble håpet
til.

fra en hulemann i byens lørdags gange hjem

det var skikkelig skikkelig kaldt
ute. på fingrene
vinteren satt som et skudd
på nesetippen og frostrøyken
ble hengende igjen som lokomotivdamp. jeg
hakket avgåde med tennene mine
langs store lungegårdsvann med tanker
i varme baner rundt vifteovnen hjemme.
det moderne mennesket sitt bål. som når jeg sitter
rundt det med stjernene
på utsiden av rommet. fornøyd
med dagens fangst (for eksempel en mammut.)
men før jeg kom hjem
måtte jeg fryse litt til. litt
mer på fingrene og
litt mer på tærne. enkelte vindkast
slo følge. men forsvant stort sett inn blant
de nakne trærne.
dagen rant over i kveld. og stjerne
prikket fram på den himmelhøye kuppelen.
den siste dråpen dag rant inn i nøkkelhullet, da
jeg låste huset opp. endelig hjemme
startet jeg bålet og laget en liten bloggtekst
på huleveggen.

hjernen min

hjernen min er
sær
produserer ord lett som
fjær
flyter inn fra her og
der
den er ikke særlig
svær
men gror tanker som blader på
trær
slitesterke som
lær
tanker som en hel
hær
i dårlig
vær
heldigvis er noe gode som
dessert
lekne som
tær
og søte som
bær

skulle ønske du kunne se rett inn i hjernen min
og si,
tross alt,
syntes jeg du har en fin hjerne.

mammutsalg

elefantenes gigantiske
forfar er løs.
jeg skal til byen
spidde de største scoopene
med spyd
av spisse albuer

matpakkespisepause

knusk
er bare forbokstaven
til de tørre
skivene mine.

kolbein, falkeid og bølgelende

jeg sitter her en kveld
blant mange
kvelder og venter
på ideen
på innsikten
på den evigvarende løsningen
på mitt eget prosjekt.
om å bli en litt annen.

en litt bedre.
en litt tøffere.
en litt mer som Kolbein Falkeid. med
sitt skjeggete blikk
på verden fullt av
gråt og
glede, tap, tristhet og
et liv i lengsel etter havet.

på bølgelengde med det
å være menneske

øyeblikkets plutselig bortet-het

først er det her.
men når vi ser det
er det der
fordi
nå
er alltid akkurat forbi

alt går i bane

alt går i bane
rundt noe annet
noe annet
med større kraft

planeter om solen
solen om en større sol
galakser om en større galakse

alt går i bane
rundt noen annet
noe annet
med større kraft

mennesker om mennesker
tanker om tanker

det at baner brytes
galakser kolliderer
og at mennesker får
nye uventa tanker
er et lite mirakel

ingen ting i universet
går heldigvis på skinner

blir det bra?

forventninger er fingre,

som roter om på det du har,

til noe som ikke er godt nok.

når det du har, blir godt nok,

blir det bedre.

vår late som

våkner opp
i et rom av lys.
i et hode
med mørke
drømmebiter

sola fyller rommet
som en flaske solo.
blodet bruser med
kullsyre-boble-kraft.
skulle tro det var vår
allerede.

jeg setter på en skive
og later som

f o r d e n s o m n e k t e r v i n n e r s e l v i k k e d e n m o t t i d e n

Sjanseløs mot tiden.
Fekter de heltemodige
en tapt kamp.

Noen med kjemiske våpen
som rynkekrem og
hårpleieprodukter.

Andre med glemsel og
alkohol.

Jeg sitter på internett, og
nekter å skru
søndag av.

Men nå må jeg.

ø y e b l i k k e t b r e n n e r

Akkurat dette øyeblikket.
Forsvant mens jeg skrev det.
Jeg får ikke tenkt meg om
før det er borte,
HELE TIDEN!
Alt jeg kan gjøre,
er å registrere
at noen øyeblikk er gode
andre er dårlige.

Det er rart å tenke på. At alt
jeg legger merke til. Øyeblikkene jeg
observerer,
allerede har skjedd, når jeg ser dem.
Jeg er alltid på etterskudd.
Lever alltid i det som har skjedd.
FORTIDEN FORBANNET VÆRE!

Jeg spør meg selv:
hvor nær øyeblikket kan jeg være?
Og jeg vet:

Øyeblikket er en fresende fyrstikk
på det mest intense, hele tiden, evig.
Det er for mye for meg å være i.
Men av og til
er jeg ganske nær. Da
kjenner jeg øyeblikket som en
angst, frese i magen, og det er
heftig.

Øyeblikket brenner. Svir.
Så liker du det komfortabelt,
er temperaturen mer behagelig
et stykke bak i tid.

Det er der jeg pleier være.
Den distré.

u k e s l u t t o g s t r d i g h e t e r

Nå sitter jeg bare her. Det er søndag. Som vanlig blir jeg stridig,

og vil ikke gi slipp på helga. Jeg vet at så fort jeg legger meg til

å sove, våkner jeg plutselig opp igjen, og da følger alt som uka

drar opp av hatten. Det er stort sett de samme gamle tingene.

Mandag våkner jeg og dukker. Trodde det skulle komme et

slag i trynet. Men det gjør det ikke.

Tirsdag våkner jeg, reiser meg opp, og blir slått ned igjen.

Der kom slaget.

Onsdag er motet på topp. Tar femti hevninger før jeg står opp.

Kraftfulle hevninger med øyelokkene.

Torsdag er jeg klok. Danser mens jeg pusser tennene.

Fredag puster jeg lettet ut. Men det er alltid slitsomt å ta jobben

ferdig på forskudd. 

Lørdag flyter på salsadipp.

Søndag sitter jeg der og blir stridig. Som nå.

Over og under vann

Sakte gyngende tang
under vann. Fram.
Ogtilbake. Fram.
Ogtilbake.
Lyden av verden over,
er som glokk.
Glokk.

I en rask overgang,
forandres glokk,glokk,
til et mylder av skarpe tydelige lyder.
Bølger svisjer på land.
Barn plumper lett i fjæra, fram og tilbake.
Måker skriker fra berget
og en moped durer fra et sted.

Nede under vann igjen, glonk.
Glonk. Og tang
som gynger fram.
Ogtilbake. Fram.
Ogtilbake.

det som er, freser som en fyrstikk på det mest intense, evig

et unyansert bilde
fra hukommelsen,
er alt som er igjen,
av det som er,
akkurat nå

hele tiden

Bloggen ble ny

Bloggen ble ny 

ble lyseblå i

påvente av

vårens sol-spredende

blad-knoppe-spire-piler

syk

De kom bakfra, jeg

uten våpen og forsvarsløs.

De slo meg i bakken, jeg

krøket meg sammen.

De sparket meg i magen, jeg

kunne bare bli liggende.

I sengen. I feber. I 

to dager. 

Så slapp de taket.
Virusbanden.