Akkurat dette øyeblikket.
Forsvant mens jeg skrev det.
Jeg får ikke tenkt meg om
før det er borte,
HELE TIDEN!
Alt jeg kan gjøre,
er å registrere
at noen øyeblikk er gode
andre er dårlige.
Det er rart å tenke på. At alt
jeg legger merke til. Øyeblikkene jeg
observerer,
allerede har skjedd, når jeg ser dem.
Jeg er alltid på etterskudd.
Lever alltid i det som har skjedd.
FORTIDEN FORBANNET VÆRE!
Jeg spør meg selv:
hvor nær øyeblikket kan jeg være?
Og jeg vet:
Øyeblikket er en fresende fyrstikk
på det mest intense, hele tiden, evig.
Det er for mye for meg å være i.
Men av og til
er jeg ganske nær. Da
kjenner jeg øyeblikket som en
angst, frese i magen, og det er
heftig.
Øyeblikket brenner. Svir.
Så liker du det komfortabelt,
er temperaturen mer behagelig
et stykke bak i tid.
Det er der jeg pleier være.
Den distré.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar