k l e k k m a i s: oktober 2011

det er så mye tekst som blir produsert hvert sekund. ja, selv på norsk, det lille landet nord, nesten helt nord til nordpolen. her sitter vi og produserer tekst. noen for å informere. andre for å inspirere. noen for å provosere. andre for å forklare. noen tekster er ikke laget for å bli husket i det hele tatt. noen tekster er laget for å bli husket en liten stund. andre tekster er forsøkt laget for å bli husket for alltid. hva jeg egentlig vil med denne teksten er blitt litt uklart for meg. det er minst 20 ord siden jeg fortsatt kunne føle på hva jeg ville formidle. nå er det tapt, men allikevel fortsetter jeg å produsere tekst. håpet mitt er vel at jeg kan klare å oppdrive motivet mitt underveis. kanskje ligger det gjemt under et ord, eller bak en setning. ikke vet jeg. formålsløse tekster er en kategori jeg ikke nevnte tidligere i teksten. men nå som jeg skriver videre, det er rart, det er akkurat som om tankene mine får hjelp til å reflektere samtidig som jeg skriver, som om ordene er en støtte for tenkningen. og jeg kom til å reflektere litt over det med formålsløse tekster akkurat da jeg hadde skrevet det. jeg tror egentlig ikke det finnes formålsløse tekster. formålsløshet i seg selv er en umulighet. jeg tror ikke det finnes handliger uten motiv, og det å skrive er absolutt en klart definert handlig, så altså, jeg tror jeg må ha hatt et motiv til denne skrivingen fra starten av. men motivet kan ha endret seg underveis. uansett er motivet tapt av syntes. formålet med teksten er mistet og det hele fortoner seg ganske så meningsløst. litt som det av og til kan bli i hverdagen. med sine talløse handlinger. vi handler jo hele tiden. men formålet med alle handlingene er kanskje tapt av synet. meningsinnholdet føles ikke lenger, og handlingene blir tomme og, ja, ørkesløse (et ord jeg lenge har hatt lyst å bruke). da må man spørre seg hva man gjør alle disse handlingene for. for hvem, og hvorfor. kanskje bare stoppe opp og vente. se. lytte. snu seg rundt også kanskje. løfte en arm. riste på et bein. svinge hoften. hoppe lett. rope hoi hoi hoi i takt med hoppingen, som etter hvert blir en spretting. sprette rundt og vifte med armene. og rope hoi hoi hoi. det tenker jeg, ville ristet løs meningen i de fleste. for meningen ligger i latteren, i smilet, i lek. og føles hverdagen like sammenpakket og uoversiktlig som denne teksten, da kan man kanskje prøve å sprette litt mer. verden er stor nok til at man kan unne seg å sprette litt på den fra tid til annen. det er goså fullt mulig å prøve seg på en hoi hoi hoi! jeg tror jeg fant meningen med å skrive denne teksten.

et uekte dikt

det må være ekte
tenker jeg
stryker ut diktet
jeg akkurat
skrev

søndag, oktober 09, 2011

vår dyrebare arv

ett eller annet sted

under en stein
i bunn av en bekk

eller som et frø

innerst i en kongle

er jeg
alltid sint

katten vet nok

og trosten vet nok

hvorfor

men jeg? nei

noe er nok

for naturlig

til at jeg kan se det

en regntung søndag

håret renner ned
foran øynene
grå skyer står tett
og upussa tenner
i munnen
utsiktene til en ny uke
sperret av fjellet
toppen på et kirkespir
over naboens tak
kan nok spidde
en uskyldig fugl
som ikke ser seg for

lørdag, oktober 08, 2011

overføring

jeg ser på månen
skinner i mørket
og er trist
men
måner er ikke triste
(de er jo laget av stein)
da må det være
den som ser

fredag, oktober 07, 2011

poesikveld

diktopplesning, det var
poesikveld på bergen ærverdige biblio
tek ikke mindre enn 12 potente
poeter foran det samme
potente mikrofonstativet. (ikke
på samme tid selvfølgelig)
men
det vanskelige var ikke diktene
i seg selv men avbruddet
mellom ordene fra min egen
spontane strøm av tanker
som tok meg med og gav meg
ikke tilbake til øyeblikket

rett før diktet var over og
det siste ordet kanskje var

sildenafil

det spontane tar tid

tiden, hva er tiden?
utvider tiden seg i alle retninger?
for så å krympe?
et hjerteslag
lunger
stille
på toppen av innpustet
eller i bunn av utpustet
verdensrommet et digert innpust (ekspansjon)
eller utpust? (kollaps)
tiden går opp og ned
fram og tilbake
konstant
opp og ned er vel det samme
som fram og tilbake?
ulike perspektiv
konklusjonen
tiden er bevegelse
utover og innover
fram og tilbake
i små glimt
helt stille

så mange linjer sluppet løs i verden

jeg skriver en setning, for å stryke den ut igjen. men!

linjen over slapp unna.

leseren vet ikke hvor mange ord

den blinkende markøren

har spist

før setningen endelig falt på plass.

når jeg tenker på det,

den blinkende markøren

så bra at den fins

så lett å gjøre gjort ugjort

linjen over matet jeg til markøren

når jeg tenker på det (igjen)

er det markøren som lager bokstavene?

eller ligger den bare hakket foran

for å sluke de det ikke er plass til?

(linjen over ble ikke mat

jeg hoppet bare over den)

nå kan jeg være stolt

med så mange linjer

sluppet løs

i verden