på søken etter mening i en uoversiktlig tekst/verden

det er så mye tekst som blir produsert hvert sekund. ja, selv på norsk, det lille landet nord, nesten helt nord til nordpolen. her sitter vi og produserer tekst. noen for å informere. andre for å inspirere. noen for å provosere. andre for å forklare. noen tekster er ikke laget for å bli husket i det hele tatt. noen tekster er laget for å bli husket en liten stund. andre tekster er forsøkt laget for å bli husket for alltid. hva jeg egentlig vil med denne teksten er blitt litt uklart for meg. det er minst 20 ord siden jeg fortsatt kunne føle på hva jeg ville formidle. nå er det tapt, men allikevel fortsetter jeg å produsere tekst. håpet mitt er vel at jeg kan klare å oppdrive motivet mitt underveis. kanskje ligger det gjemt under et ord, eller bak en setning. ikke vet jeg. formålsløse tekster er en kategori jeg ikke nevnte tidligere i teksten. men nå som jeg skriver videre, det er rart, det er akkurat som om tankene mine får hjelp til å reflektere samtidig som jeg skriver, som om ordene er en støtte for tenkningen. og jeg kom til å reflektere litt over det med formålsløse tekster akkurat da jeg hadde skrevet det. jeg tror egentlig ikke det finnes formålsløse tekster. formålsløshet i seg selv er en umulighet. jeg tror ikke det finnes handliger uten motiv, og det å skrive er absolutt en klart definert handlig, så altså, jeg tror jeg må ha hatt et motiv til denne skrivingen fra starten av. men motivet kan ha endret seg underveis. uansett er motivet tapt av syntes. formålet med teksten er mistet og det hele fortoner seg ganske så meningsløst. litt som det av og til kan bli i hverdagen. med sine talløse handlinger. vi handler jo hele tiden. men formålet med alle handlingene er kanskje tapt av synet. meningsinnholdet føles ikke lenger, og handlingene blir tomme og, ja, ørkesløse (et ord jeg lenge har hatt lyst å bruke). da må man spørre seg hva man gjør alle disse handlingene for. for hvem, og hvorfor. kanskje bare stoppe opp og vente. se. lytte. snu seg rundt også kanskje. løfte en arm. riste på et bein. svinge hoften. hoppe lett. rope hoi hoi hoi i takt med hoppingen, som etter hvert blir en spretting. sprette rundt og vifte med armene. og rope hoi hoi hoi. det tenker jeg, ville ristet løs meningen i de fleste. for meningen ligger i latteren, i smilet, i lek. og føles hverdagen like sammenpakket og uoversiktlig som denne teksten, da kan man kanskje prøve å sprette litt mer. verden er stor nok til at man kan unne seg å sprette litt på den fra tid til annen. det er goså fullt mulig å prøve seg på en hoi hoi hoi! jeg tror jeg fant meningen med å skrive denne teksten.