transportetappe

oppmerksomheten lagt 
på noe med øynene og 
oppmerksomheten lagt 
på noe med ørene. 

bussen er hviletid 

jeg er en hvalross 

smørt utover setet

smaker på slappe muskler

bussen er transportskipet
for  en latsabbetrøttitrynetsel

gips

og hunden var alltid med
på disse kveldsturene
og alltid den samme jakka
og alltid den samme følelsen;
ikke håpløshet,
heller ikke glede

men noe fra et sted 
pakket inn i gips
stivnet til for lenge siden 
da kroppen ikke ville mer
og han hadde brutt sammen
knekt

den gangen han bestemte seg for 
at det aldri skulle skje igjen

en gang fugl

han hadde brillene halt opp på nesa
kikket over brillekanten og
sto med blikket tomt ut i ingenting
hendene var stappet i jakkelommene
hodet var vippet litt oppover
og underleppa hang av seg selv

Jakob hadde en underlig fornemmelse
om at han en gang
hadde vært en fugl

hilser fremover

et innlegg fra stolen på jobb.
med kaffi i koppen.
og tastaturet knatrer
om ikke muntert, så velvillig nok
til at ordene formerer seg
til setninger 
jeg forhåpentligvis også vil 
like i fremtiden.

dette er en hilsen fremover
fra en bakoverlent lærer
i pausen med koppen
det snart ikke er mer kaffi
i.

tiden er en hai

åttende lukedag i desember.
radiohead synger at det beste du kan, 
det er godt nok. 
bussen snor seg smidig 
mellom trafikken, jafser i seg 
mennesker som venter og
det slår meg hvor store jafs av livet mitt 
tiden tar, uten at jeg legger merke til det.
den grådige tiden.
alltid like sulten på sekunder, minutter og timer.

skulle ønske tiden var en mygg
du kunne klaske når den kom og ville suge
livet ut av deg

trøtt

for trøtt til å tenke

på annet enn

bokstavene

s

o

v

e

galaxer

fjellet ikledt en gråhvit sky

fjellet er en ballerina 

så lett på tå så

når ingen ser, tripper

fjellet en elegant piruett

bare bare bare

skarpe motlys

fra andre biler

gjennom tunnellen

gjennom hverdagen 

tegner det seg en

karlsonvogn av stjerner

av håp som du kan se

med stjernekikkert

eller ved å sitte på en tom benk

der duer pikker rutinemessig
i asfalten. der galaxene lyser
for dem som vil se

hvordan livet består
i øyeblikk som passerer og

snart er varmen du la i

benken borte og tatt opp i

galaxer som er til for dem som sitter

på tomme benker

morgen tidlig fest

morgen tidlig fest

i kroppen for 

en frydefull følelse dukket

plutselig opp på vei til bussen.

en glede som presser på

med tårer i øynene og 

gråten har mange uttrykk. Kroppens kanal
for følelser som er for store
å romme helt,

i kroppen.

sprivesperre tentakler

fredags følelse og helg

begjær. andre lukedag i desember. vinteren fryser et annet sted i verden. 

hvorfor er det blitt så tungt å skrive? der fingrene fant formuleringer fjærlett før, er det tunge stabbende steg nå, den siste tia. er det alderen som gror små kritiske tentakler? er hjernen utvannet av for mange inntrykk? trøtt av å glede seg over ord på rekker? 

det er snart jul

jeg tar en trall

prøver være kul

men det blir bare fall

telemarknedslag

regnet var fylt av fyldige dråper

denne første lukedagen i desember

og plussgradene lå stablet i flere lag

lite som gjorde honnør mot kong vinter

denne morgenen

gjennom tunellen farer vi

prosjektillik 

i sikte mot blinken;

en dag som setter bakkerekord

og i tillegg tar telemarknedslag