§§§ e t L I T E stunt på 17M A I §§§

Helt på kvelden av denne dagen, ruslet vi nedlangs sjøen og tok i øyesyn restene av en travel dag. Det var fortsatt mange mennesker i aktivitet. Flest av ung alder.

Vi sèg rolig innover mot byen, og hadde ett mål for øye. Og jeg hadde en plan i lomma.

På et hjørne ved et kjøpesenter, fant vi mannen med gassballongene (som vi leitet etter). Han solge oss en av sine store og heliumfulle ballonger. Vi var alle meget fornøyde. Nå var halve planen utført. Men det viktigste stod ennå ugjort.

Ballongen hang trofast, som en loddrett hund (men uten lyd), og snurret seg opp i alt vi passerte (trær og skilt).

Vel passert det meste av folk, ved kanten av en liten bukt, stoppet vi og gjorde oss klare. Resten av planen skulle til å skje akkurat der. Jeg holdt ballongen med strak arm ut fra kroppen. En av oss sa noen ord. Så ble det stille en stund. Selv ikke vinden sa noe. Og månen kom til syne bak noen langstrakte skyer. Ballongen ble sluppet fra hånden min.

og


den steg

og





steg





og







steg









og









steg










og











steg





og vi stod og hold våre øyne godt festet på det som først var en klump, som ble en dott, som ble en prikk, som ble et ørlite svart hull på himmelen (som om vi så opp på en blå nålepute fra innsiden), før den forsvant for godt.

Planen var utført. Og vi gikk hjem. Og her jeg sitter nå, foran maskinen, og skriver på bloggen, tenker jeg på hvor ballongen svever. Og om den er begynt å dale. Og på hvem som kanskje finner den. Og finner brevet, som hang i en snor. En gassballongpost. Kanskje den første noen sinne?

Jeg venter i spenning, fordi, sammen med brevet, en liten hilsen fra et fremmed sted, og en fremmed person, står en epostadresse. Og kanskje. Kanskje. Får jeg et svar en dag. Vi får se.