§§§ D E T T E b l e vel k a n s k j e M U LI G E S en litt l a n g blggtkst, S Å j e g lurer p å O M DET er N o e n S O M gddr lse DN ||| §§§

I dag var jeg i en båt og fiske ute på havet. Det er lenge siden jeg har fisket på havet. Og det var moro å få fisk. Sola brant i nakken, og dampen fra det salte havet svei svakt i øynene mine. Båten dreiv helt rolig med strømmen, og havet laget en klukkelyd under båten. Jeg kom til å tenke på boken om den gamle mannen og havet. Og jeg kikket på fingrene mine, som allerede er blitt ganske solbrune, og akkurat da jeg kikket ned på hendene mine, som holdt fisken jeg akkurat hadde drept, da var hendene mine den gamle mannen sine hender, fra boken jeg kom til å tenke på. Hendene mine var gamle og med masse rynker, men solbrune og sterke. Jeg hadde levd et liv på havet og fisket for å tjene til livets opphold. Og hendene mine bar preg av et hardt liv. Men mer vakre hender er det ikke mulig å finne. Hender som er blitt brukt, gjennom et helt liv. Så der stod jeg og kikket på hendene mine. Solbrune med fiskeblod på. Jeg vasket av meg fiskeblodet i havet. Og jeg la merke til at tuppene på fingrene mine var helt hvite, og det var ingen følelse der. Jeg forstod at blodet var sluttet å sirkulere i fingertuppene mine. Da glemte jeg fort historien om den gamle mannen og havet.

Sånn kan det gå. Og til slutt gikk vi tilbake til land med båten. Jeg hadde med meg fisk i en pose, som jeg måtte henge på styret da jeg syklet hjem. En stor lange, og en liten sei, hang i en pose fra styret på sykkelen min, mens jeg tråkke hjemover på den blå sykkelen. Situasjonen fikk meg til å føle jeg eksisterte i en helt annen tid. En tid for mange år siden. Da det var vanlig å sykle for å kjøpe fisk, og sykle hjem igjen, med fisken man hadde kjøpt. Og noen syklet kanskje til og med til havet for å fiske selv, og for så å sykle hjem med fisken. Det var enkelt å forestille seg at veien, som var av asfalt, var av grus. Og det var enkelt å forestille seg at alle jeg syklet forbi hadde hatt, eller skaut på hodet. Men da mobiltelefonen min ringte, måtte jeg stoppe for å svare. Og da jeg hadde svart i mobiltelefonen, og jeg syklet videre, da hadde ingen menn hatt lenger, eller kvinner skaut på hodet. Og veien var av asfalt igjen. Da glemte jeg fort den gamle tiden jeg hadde prøvd å forestille meg.

Sånn kan det gå. Og nå er det seint. Så derfor går jeg og legger meg. I morgen skal jeg sove til jeg våkner. Og deretter skal jeg ut og sykle. Når jeg kommer tilbake, skal jeg lage fiskemiddag av fisken jeg fisket i dag i havet. Det kan bli godt.