>>> D E T su su su suser i S O K K E N E m i n e <<<

oi
som jeg klør i øynene av
pollen
korn jeg ikke kan
se
forbannet være

klokka på kjøkken som
forkynner tiden med
skarpe tikk og
ingen skal tvile
på at tiden ikke står
stille

hva angår sola angår ikke meg i
kveld er det månen jeg venter på
for den skal skinne i koppen min med
grønn te

og skjegget bare vokser

s t o p p

noen!
ring en rørlegger
roper jeg i
tankene

for et ord
sitter fast
i halsen
min

be ham
forte seg!

for en annen
lekker
som en
sil

I Love J A P A N E S E game s h o w s

Jeg lo meg rett og slett like ihjel.

___d e n n e ER for KUL t i l Å uP O S T E S ///

::: w h e r e A R T thou my M U S E? :::

Av og til er det bare å begynne å skrive. Uten å ha klare tanker i holdet. Men bare et behov for å lage ord og setninger. Av og til er det å skrive, som å leite etter gull. Det nytter ikke stå i bekken og håpe gullet tilfeldigvis skal komme til synet av seg selv. Nei. Av og til må man stikke sila i den våte sanden og sile av, gang etter gang, og kanskje, hvis man er heldig, kommer det til syne noe som glitrer. Men det er ikke sikkert det er gull for det. Det må studeres. Bites på. Testes. Så kanskje, hvis man er heldig, veier det nok til å stå for seg selv og skinne (for eksempel på en blogg).

I dag er det slik. Bekken renner nesten ikke. Drive bare sakte forbi, og skulle det finnes gull på bunn et sted, ligger det godt gjemt.

i dag skinner
solen, men
skinner gjør ikke ordene som bare bli bløte og rare og smaker som gamle oppvakshansker klippet i biter og kokt i grønnskassuppe.

Så den litt rare ettersmaken du kan kjenne
etter å ha lest denne teksten
beklager

jeg lover å bake
ord som smaker
moreller og pai og
fløtefyldte epler med kanel

en gang
foreløpig klarer jeg bare et
bilde

..... A B S T R A K T figur i G R Ø N N og lilla .......

Tom Waits skraper
meg på trommehinna
med sin rustne
stemme.

Snusen suger seg
oppunder leppa og
forgifter meg med sin salte
nikotin.

Et fly romsterer
oppunder himmelen;
Enten på vei ned,
eller på vei opp,
og bort.

Kvelden sniker seg
inn bak gardinene,
og månene ligger på lur
for å dingle
der oppe gjennom natten.

En halvfull kaffikopp
kald, ingen lenger ønsker
drikke, tyder på aktivitet
iløpet av dagen.

Jeg tenker på hvordan
egentlig, avslutte dette
diktet, men kommer ikke
på noe bedre, enn
å poste en ny tegning:

Abstrakt struktur i grønn og lilla.

E N deilig l i t e n sommer P A U S E . . .

Søndag. Og regnet faller igjen ned fra himmelen. Så det lukter godt. Kaldere, uten å være kaldt er det blitt. Alt har roet seg ned. Fuglene hviler strupene. Humlene slumrer under bladene til et pummetre. Luktene er rundere og alle sine øyne kan slappe av, og slipper å myse mer.

Alle som er solbrente kan pleie sin søte svie bak blafrende gardiner ut mot hagen. Og alle som har eksamen, finner igjen roen på lesesalene.

Sommeren er en symfoni. Regnet er et pausetegn.

Jeg bruker tiden til å tegne selvportrett.

k . a . f . f . i .-

Hele verden i en kopp med kaffi. Du verden.

Etter en lang dag er det godt å la seg sluke av sofan, og bli oppslukt av internett.

§§§ t r ø t t

natten
har sneket seg
på tå
inn i øynene mine
og natten
har satt seg
på øynelokkene
tung

jeg fant en
pille. og jeg spiste
den.
kanskje, tenkte jeg,
vil den gjøre meg
sterk. men
jeg må ha
bommet, og
kanskje, tenker jeg,
var det
månen jeg åt,
for den gjorde meg
så indelig
trøtt.

tung
tung
tunge
øynelokk
så
hvorfor
hvorfor
hvorfor
sitter
jeg fortsatt her og skrive rare dikt?

sov godt alle sammen!

§§§ D E T T E b l e vel k a n s k j e M U LI G E S en litt l a n g blggtkst, S Å j e g lurer p å O M DET er N o e n S O M gddr lse DN ||| §§§

I dag var jeg i en båt og fiske ute på havet. Det er lenge siden jeg har fisket på havet. Og det var moro å få fisk. Sola brant i nakken, og dampen fra det salte havet svei svakt i øynene mine. Båten dreiv helt rolig med strømmen, og havet laget en klukkelyd under båten. Jeg kom til å tenke på boken om den gamle mannen og havet. Og jeg kikket på fingrene mine, som allerede er blitt ganske solbrune, og akkurat da jeg kikket ned på hendene mine, som holdt fisken jeg akkurat hadde drept, da var hendene mine den gamle mannen sine hender, fra boken jeg kom til å tenke på. Hendene mine var gamle og med masse rynker, men solbrune og sterke. Jeg hadde levd et liv på havet og fisket for å tjene til livets opphold. Og hendene mine bar preg av et hardt liv. Men mer vakre hender er det ikke mulig å finne. Hender som er blitt brukt, gjennom et helt liv. Så der stod jeg og kikket på hendene mine. Solbrune med fiskeblod på. Jeg vasket av meg fiskeblodet i havet. Og jeg la merke til at tuppene på fingrene mine var helt hvite, og det var ingen følelse der. Jeg forstod at blodet var sluttet å sirkulere i fingertuppene mine. Da glemte jeg fort historien om den gamle mannen og havet.

Sånn kan det gå. Og til slutt gikk vi tilbake til land med båten. Jeg hadde med meg fisk i en pose, som jeg måtte henge på styret da jeg syklet hjem. En stor lange, og en liten sei, hang i en pose fra styret på sykkelen min, mens jeg tråkke hjemover på den blå sykkelen. Situasjonen fikk meg til å føle jeg eksisterte i en helt annen tid. En tid for mange år siden. Da det var vanlig å sykle for å kjøpe fisk, og sykle hjem igjen, med fisken man hadde kjøpt. Og noen syklet kanskje til og med til havet for å fiske selv, og for så å sykle hjem med fisken. Det var enkelt å forestille seg at veien, som var av asfalt, var av grus. Og det var enkelt å forestille seg at alle jeg syklet forbi hadde hatt, eller skaut på hodet. Men da mobiltelefonen min ringte, måtte jeg stoppe for å svare. Og da jeg hadde svart i mobiltelefonen, og jeg syklet videre, da hadde ingen menn hatt lenger, eller kvinner skaut på hodet. Og veien var av asfalt igjen. Da glemte jeg fort den gamle tiden jeg hadde prøvd å forestille meg.

Sånn kan det gå. Og nå er det seint. Så derfor går jeg og legger meg. I morgen skal jeg sove til jeg våkner. Og deretter skal jeg ut og sykle. Når jeg kommer tilbake, skal jeg lage fiskemiddag av fisken jeg fisket i dag i havet. Det kan bli godt.