Den tørste kulturen

Jeg tror målet med denne bloggen må bli å skrive mest mulig unyttig om helt uinteressante emner. Slik som at jeg skal under alle omstendigheter drikke meg full i helga. Og når jeg skriver det, føler jeg meg skikkelig harry. Fordi, nå som jeg er blitt gammel og grå i håret, så merker jeg en viss anelse endring i måten jeg snakker på. Men denne skal jeg holde på : salikatten, i helga skal jeg drikke meg full! Den er ikke særlig moden, eller særlig noentingsomhelst, men den er det jeg sier når jeg føler for å gjøre akkuart det. og nå føler jeg for å gjøre akkurat det : drikke meg full til helga. Vi lever jo tross alt i et land hvor drikkekulturen er god. Noen mener jo at den er dårlig. Men den er ikke værre en i andre land. Vi drikker ikke mer, vi drikker bare litt hardere. Men så er vi ikke aleine heller. Svenskene og finnene, og ikke for å snakke om islenderne, er like ille, ja, om ikke værre. Vi drikker jo for å stikke av for en liten stund. I motsetning til andre folkegrupper, ofte lenger syd, som drikker for å bli mer tilstede. De sitter der og koser seg med en flaske vin, for å spe på med hygge på øyeblikket og krydre sansene litt. Men vi her oppe i det knugekalde nord, vi liker bedre å stikke av for et lite øyeblikk. Raser fordbi sansekrydderstadiet og rett opp der hvor sansene blander seg og blir en utydelig grøt som gjør oss sanseløse og ofte helt tulleruske. Dette stadiet er så kaotisk og lite systematisk, at hjernen ofte har problemer med å lagre de inntrykkene vi får. Og det er dette som er det geniale ved kulturdrikkinga vår. Vi kan få gjort det vi vanligvis ikke gjør, og si ting vi sitter inne med. Rett og slett utagere. Tømme lageret av innbygde følelser, hva det nå enn måtte være man ufrivillig samler på. Kanskje en trang til å danse. Men noe man slett ikke vil vedkjenne seg i dress og med finkjemmet hår, men som trenger seg fram etter to glass og er utvilsomt tilstedeværende etter fire, dansetrangen. Og når ingen husker dette dagen derpå, og enda færre bryr seg, og danseren selv bare aner det lengst bak i erindringen, så er det helt greit. Han føler seg syk og har vondt i holdet, men er glad og klar til å tre på seg sin stramme dress hver dag i fem dager til, før dansegulvet igjen kaller i takt til Dj BoBo og StakkaBO.