Loppeblod likeførlunsj

Og noe så inn granskauen og. Her jeg sitter og prøver å konsentrere meg om å skrive noe smart, dirrer jeg som en pressborremaskin og klarer såvidt å holde meg fra å trykke ned alle tastene på en gang, i håp om å bli ferdig med denne teksten, slik at jeg kan ut og løpe rundt. Jeg er på jobb, og det er lit å gjøre, så da må jeg bare løpe. Eller sykle. Tror jeg går for det siste. Men hvorfor denne loppeinvasjonen i det som raser rundt i kroppen min og bidrar til min eksistensielle opprettholdelse. Finnes det ingen kur?? Det er jo ikke bare kroppen, beina, armene, øyelokka, som ikke klarer å holde på roen, men tankene er like turbulente. De flyr rundt og kleiser sammen og er umulig å halde fast på. Nå er det lunsj, og hvis jeg spiser meg riktig god og mett, håper jeg å få roen, et lite øyeblikk. Men da må jeg droppe kaffien, noe som er helt uaktuelt. Så jeg kan like godt sette fram sykkelen med det samme. Eneste måten å avloppifisere hele mitt vesen og få hvile.