3 k o r t e LANGE sekunder

i håndene holder han en kopp med kaffi. han tar koppen mot munnen. vi ser det helt sakte. han
plasserer den porselenshvite koppen, med kokende varm kaffi til underleppa, der, i sakte film. han lukker øynene og vi opplever det skje i sakte film. han løfter koppen ørlite, og vipper den litt for fort, mot leppene som han presser sammen med en liten åpning for plass til kald luft og kaffi på innpust, men sakte slik vi ser det, og der treffer kaffien ham i leppene, litt for mye og

litt for varm på en gang, og kaffien svir det ytterste tynne laget på overleppa av før han, slik vi ser det, sakte, reagerer med å skyve koppen fra seg i et kraftig støt. så krafig, at når han brått, like kraftig, stopper koppen, som er på vei bort fra den svidde leppen hans,  får en del av innholdet i koppen til å fortsette, like over kaffikoppkanten, som har en tynn stripe av gull om seg, og ut i den løse luften. men ennå er det ikke gått lengre tid, enn at mannen holder øynene igjen, men der, gradvis åpner ham dem, og ser, uten ennå å være beviss hva som skjer, men han ser at kaffien er på vei over kanten på koppen, og forlater koppen, ut i den løse luften, og dette bildet, som til nå bare består av èn mann, som holder èn kopp, og to desiliter rykende varm kaffi, som befinner seg delvis i koppen, og delvis i løse luften. i dette bildet tegner det seg nå en ny person. en kvinne. hun sitter på motsatt side av mannen og, denne kvinnen holder også en kopp, med kaffi, varm kaffi i hånden, men selv om det nå svever rykende varm kaffi i luften, bare en halv meter fra henne, er hun uheldigvis, ikke klar over dette, og kan derfor ikke gjøre så mye med det, da kaffien allerede er på vei over kaffikoppkanten og svever, i løse luften mot kvinnen på motsatt side, og hadde disse personene hatt muligheten til å studere de ulike formasjonene kaffien hadde på veien over bordet, ville de nok blitt fasinert, men så heldig er de ikke, der kaffien nå kun er tre centimeter fra kvinnens kinn, og akkurat så mye har hun klart å oppfatte, uten å være bevisst det selv, at noe er på vei mot ansiktet hennes, og derfor har hun rukket å lukke øynene og snu på hodet nok til å skåne øynene, og heldigvis for kvinnen, for nå som kaffien treffer ansiktet hennes, svir det av hudens ytterste lag, og gjør huden mer sårbar enn ellers, og da det stadig spruter mer kaffi inn mot ansiktet hennes, vil det ta tid før kvinnen ikke fortsatt er rød, og sår på kinnet, og i pannen og litt på halsen, og kanskje, men hun kan jo ikke klandres for dette, kanskje gjør hun det værre av å slå seg til kinnet etter kaffien har truffet, og gni seg på stedet, med en ru håndflate, gjentatte ganger, og når du kan studere en heldelse, slik, sakte, som vi gjør nå, så er det nesten komisk hvor lang tid det tar før det smertefulle skriket kommer, etter kaffien først har truffet. det er først da kaffien har rukket å sveve over hele bordet, treffe kvinnen på kinnet, og falle ned, og lage flekker på den røde genseren, hun har på seg. ikke for å snakke om mannen. på den andre siden. han forstår ikke hva som egentlig har skjedd, før gjentatte skrik fra kvinnen, som holder seg til ansiktet, og det tar først en evighet, etter vår tidsopplevelse, før han har rukket å ta en beslutning om å foreta en bevegelse opp av stolen, og bort til kvinnen. som nå er sluttet å skrike. men holder seg til ansiktet. og hun forstår først snart, at hun bør reise seg fra stolen, for å få tak i noe kaldt å holde på det svidde området, som ble truffet av kokende varm kaffi, i ansiktet, i pannen og litt på halsen.