ja det er fortsatt liv i bloggen. den puster, bare helt rolig og med nokså langt mellom åndedraga. men her kommer et , kanskje, friskt pust inn på bloggen. eller, vel. tatt i betraktning tidspunktet på døgnet og ting og tang som sliten i hodet og rastløs-trøtt, vet jeg sannelig ikke hva det kommer til å bli til. men jeg prøver. og i sedvanlig stil gir jeg meg i kast med en slags karakteristikk av tidsstemningen. den tia. som går mot vår, og jeg så for første gang at bladene på svart-oren hadde såvidt begynt å lirke seg ut av knoppen ytterst på grenene. et syn som gjorde glad.