Med omkjøring og kork og kø i alle retninger, ser det ut som turen hjem fra jobb blir lang.

Med magen så sulten at den snart begynner å gnage på tolvfingertarmen, skal det bli en fornøyelse å sitte lenge på buss.

Med et hode av betong og tanker av støvler med hull, skal jeg prøve å få tida til å gå med å putte noen ord på bloggen. Betrakte.

Bussen triller som en firåring på trehjulssykkel. Fort, seint. I rykk i napp. Helt stopp. Stopper en liten stund. Så rykker det igjen.

Faen, detta var kjedelig. Hadde jeg bare hatt noe å tygge på. Kjenne smaken av. Annet enn sein-dag-på-jobb-smak i munnen.

Se alltid etter lyspunkter og gule knapper i en ræva situasjon. Jada. Jeg har brune støvler på beina. Men de har mørke hull og lekker. Ha ha.

Ute av tunnellen ser jeg slaps. Snø gått ut på dato. Snø, best før. Snøuføre. Og bussen bare hinker. Og magen bare mumler og hodet har og vært bedre før.

Men så løser køen seg gradvis opp. Snøen smelter videre og alle som har støvler er kommer tørrskodde hjem. Pling!