Morgenlune

Det var vått, regnet i dag. I den mørke morgenen, uten sol. Tidlig, når klokka var lite.

Det var dråpen, sa begeret som ikke hadde rom til flere dråper. Bussen lekker, og det drypper dråper i hodet mitt. Forbannet være det som bør!

Men livet er ikke det beste man har. Om litt er kaffen kald. Grr.

ja det er fortsatt liv i bloggen. den puster, bare helt rolig og med nokså langt mellom åndedraga. men her kommer et , kanskje, friskt pust inn på bloggen. eller, vel. tatt i betraktning tidspunktet på døgnet og ting og tang som sliten i hodet og rastløs-trøtt, vet jeg sannelig ikke hva det kommer til å bli til. men jeg prøver. og i sedvanlig stil gir jeg meg i kast med en slags karakteristikk av tidsstemningen. den tia. som går mot vår, og jeg så for første gang at bladene på svart-oren hadde såvidt begynt å lirke seg ut av knoppen ytterst på grenene. et syn som gjorde glad.

3 k o r t e LANGE sekunder

i håndene holder han en kopp med kaffi. han tar koppen mot munnen. vi ser det helt sakte. han
plasserer den porselenshvite koppen, med kokende varm kaffi til underleppa, der, i sakte film. han lukker øynene og vi opplever det skje i sakte film. han løfter koppen ørlite, og vipper den litt for fort, mot leppene som han presser sammen med en liten åpning for plass til kald luft og kaffi på innpust, men sakte slik vi ser det, og der treffer kaffien ham i leppene, litt for mye og

litt for varm på en gang, og kaffien svir det ytterste tynne laget på overleppa av før han, slik vi ser det, sakte, reagerer med å skyve koppen fra seg i et kraftig støt. så krafig, at når han brått, like kraftig, stopper koppen, som er på vei bort fra den svidde leppen hans,  får en del av innholdet i koppen til å fortsette, like over kaffikoppkanten, som har en tynn stripe av gull om seg, og ut i den løse luften. men ennå er det ikke gått lengre tid, enn at mannen holder øynene igjen, men der, gradvis åpner ham dem, og ser, uten ennå å være beviss hva som skjer, men han ser at kaffien er på vei over kanten på koppen, og forlater koppen, ut i den løse luften, og dette bildet, som til nå bare består av èn mann, som holder èn kopp, og to desiliter rykende varm kaffi, som befinner seg delvis i koppen, og delvis i løse luften. i dette bildet tegner det seg nå en ny person. en kvinne. hun sitter på motsatt side av mannen og, denne kvinnen holder også en kopp, med kaffi, varm kaffi i hånden, men selv om det nå svever rykende varm kaffi i luften, bare en halv meter fra henne, er hun uheldigvis, ikke klar over dette, og kan derfor ikke gjøre så mye med det, da kaffien allerede er på vei over kaffikoppkanten og svever, i løse luften mot kvinnen på motsatt side, og hadde disse personene hatt muligheten til å studere de ulike formasjonene kaffien hadde på veien over bordet, ville de nok blitt fasinert, men så heldig er de ikke, der kaffien nå kun er tre centimeter fra kvinnens kinn, og akkurat så mye har hun klart å oppfatte, uten å være bevisst det selv, at noe er på vei mot ansiktet hennes, og derfor har hun rukket å lukke øynene og snu på hodet nok til å skåne øynene, og heldigvis for kvinnen, for nå som kaffien treffer ansiktet hennes, svir det av hudens ytterste lag, og gjør huden mer sårbar enn ellers, og da det stadig spruter mer kaffi inn mot ansiktet hennes, vil det ta tid før kvinnen ikke fortsatt er rød, og sår på kinnet, og i pannen og litt på halsen, og kanskje, men hun kan jo ikke klandres for dette, kanskje gjør hun det værre av å slå seg til kinnet etter kaffien har truffet, og gni seg på stedet, med en ru håndflate, gjentatte ganger, og når du kan studere en heldelse, slik, sakte, som vi gjør nå, så er det nesten komisk hvor lang tid det tar før det smertefulle skriket kommer, etter kaffien først har truffet. det er først da kaffien har rukket å sveve over hele bordet, treffe kvinnen på kinnet, og falle ned, og lage flekker på den røde genseren, hun har på seg. ikke for å snakke om mannen. på den andre siden. han forstår ikke hva som egentlig har skjedd, før gjentatte skrik fra kvinnen, som holder seg til ansiktet, og det tar først en evighet, etter vår tidsopplevelse, før han har rukket å ta en beslutning om å foreta en bevegelse opp av stolen, og bort til kvinnen. som nå er sluttet å skrike. men holder seg til ansiktet. og hun forstår først snart, at hun bør reise seg fra stolen, for å få tak i noe kaldt å holde på det svidde området, som ble truffet av kokende varm kaffi, i ansiktet, i pannen og litt på halsen.

fungus farao

skulle rydde rudt på rommet mitt i kveld. tørke støv liksom, og la det se litt reinere ut. ja, det var tanken, intensjonen, drømmen og håpet på en gang. satt støvsugern i støpselet og vandra rundt på gølvet etter store dotter mørkegrå lavtsvevende luftskip. og jaggu var det nok å ta av. strategisk plassert i alle kroker og kriker. og ikke for å snakke om under senga. og sånn, etter det, ommøblerte jeg litt på kleshaugene, og fikk sopt skitentøyshaugen sammen og stappan oppi skittentøyskurven. det gikk liksom helt greit. et par tepper fikk jeg rista til og med. men så kom jeg til å bøye meg ned for å plukke opp en sokk eller noe, og der kasta jeg blikket inn mellom skapet og veggen. en liten-mørk krik innomver mot veggen, som det ikke hadde slått meg å gjøre noe med. den var for smal for kost og støvsuger, men stor nok til å skyte en lommelyktstråle innover. og med en liten lommelykt fikk jeg trengt dypere inn i krikmysteriene på rommet, enn jeg før hadde våget meg. mest av alt så det mørkt og støvete ut. spindelvev kunne jeg og se. men nå kunne jeg ikke la kriken være uåpnet, så som en arkeolog på jakt etter gamle faraoer og mumier og denslags, halt og dro jeg ut skapet fra veggen, og tok meg innover i kriken med lommelykta i hånda. etter litt vandring med støv og spindelvev kom jeg fram til veggen, og i lyset av lommelykta kunne jeg se det jeg aller helst ikke hadde lyst å se. sopp. sort og grå sopp-mugg. en tredjedel av veggen og herlige allverdens levende organismer som ikke krever mer enn en mørk fuktig krik. ja ja. får varsle huseieren. får la være å krype i mørke kriker heretter. bare la det være. 

Med omkjøring og kork og kø i alle retninger, ser det ut som turen hjem fra jobb blir lang.

Med magen så sulten at den snart begynner å gnage på tolvfingertarmen, skal det bli en fornøyelse å sitte lenge på buss.

Med et hode av betong og tanker av støvler med hull, skal jeg prøve å få tida til å gå med å putte noen ord på bloggen. Betrakte.

Bussen triller som en firåring på trehjulssykkel. Fort, seint. I rykk i napp. Helt stopp. Stopper en liten stund. Så rykker det igjen.

Faen, detta var kjedelig. Hadde jeg bare hatt noe å tygge på. Kjenne smaken av. Annet enn sein-dag-på-jobb-smak i munnen.

Se alltid etter lyspunkter og gule knapper i en ræva situasjon. Jada. Jeg har brune støvler på beina. Men de har mørke hull og lekker. Ha ha.

Ute av tunnellen ser jeg slaps. Snø gått ut på dato. Snø, best før. Snøuføre. Og bussen bare hinker. Og magen bare mumler og hodet har og vært bedre før.

Men så løser køen seg gradvis opp. Snøen smelter videre og alle som har støvler er kommer tørrskodde hjem. Pling!

litt lett lat listig latter lur

Det er fredag og kaffien er kald i koppen.

Ut vinduet ligger snøen på fjellet. og der det

blåser i noen greier på et tre, faller det

litt snø ned. og tankene mine faller litt

sånn ned og. ned 

på bunn. og alt er 

klart nå. hodet

er tomt, tømt

lyst

lett

litt

behagelig lobotomert

og helgen er

her, så nå takker jeg

sakene mine

og går hjem fra

jobb

h am mmmmmmmmmeren

Snau. Flass fra himmelen. Skyer, klippet i små biter. Måkemenn og brøytebiler. Det er liksom ørlite kaos.

Men bussen er presis. Prippen og pertentlig og andre ord på pr. Så dro vi.

Og hammeren er tilbake. Heldigvis.

vårsang i februar

snøen laver ned, skikkelig ennå. 

dekker til hele byen med det hvite sitt. 

men inne er lyset gult på rommet

fra en gamme lampe. varmt gult. 

og varmt er det fra vifteovnen. som

durer lett som våren. barbeint og

venter på å få komme hjem.

seiler kanskje i verdensrommet.

et sted. i bane. rundt noe. på vent.

med hår av vår. fingre av vår. og

lett som bare våren til øyne.

og dette skal vi kjenne.

igjen.

når vi ser 

det komme.

øsende snø, pøsende snø

Snø, snø. I tykke fånn og favn. Oppetter grøftekanter og nedlangs bakker som klumpete vanskelig å sykle på.

Ti tonn fnugg falt i natt, og nye lass er i vente. En hel uke med vanskelig å sykle på. Neste tryne. Nesten ikke ikke, hver dag. Men så er det så fint å se på. Hvitt og postkortmotiv hele veien. Fnugg. Snø. På trær. På hus. På buksebeinet mitt når jeg snart går av bussen.