Mennesker sklir og snubler seg frem på snøen tramper hardt og sparker i en vegg for å fjerne snøen fra skoa. Mennesker i halvfulle busser med tykke skjerf som nakkeslengskrager og pesende varme i esende boblejakker. Trøtte mennesker som meg.

En av de dagene

En av de dagene da kaos rår. Snøen har lava ned i hele natt. Landskapet var som en sandørken av snø. Alle spor glattet ut.

Forholdene var svært vanskelige på sykkel. Jeg mått jobbe for å komme meg framover i nedoverbakke.

Plutselig hopper kjettingen av. Jeg forbanner snøen. Er blåkald på fingrene når kjettingen er tilbake på.

Jeg kjemper med dårlig tid og snø-allpakka. Men rekker bussen med irriterende god margin. Jeg sitter og peser med de kalde fingrene mine, mens sjåføren gjesper med sine halvåpne øyne og tar alt helt ned ro. Men rollene blir fort byttet. For buss-sjåføren må nærmest stå og gasse i nedoverbakke og manøvrere klokt og smidig mellom brøytekanter og stillestående traffikkspinnere - småbiler med latterlig dårlige dekk.

Når skal vinteren slippe taket? Sluke seg selv med snø og is og forsvinne.

Fortsatt kaldt i verden.
I min verden det vil si.
Men lysere om morran. Lysere blå på himmelen.

Perspektiver er alt som betyr noe.
Jakten på nye perspektiv
skulle vært like respektert
som jakten på alt det andre man bruker tiden og jakter på.

Hvilket perspektiv klarer jeg grave fram her jeg sitter på bussen?
Jeg er en mann på vei til jobben min.
Det er fredag.
Et typisk perspektiv for meg å ta.
Men så ser jeg og:
jeg er et levende menneske
som en gang skal dø. Og jeg eier noe så mystisk og rart
som en bevissthet om meg selv.
Jeg er fri.
Mitt liv er mine valg.
Jeg ser på den lyseblå himmelen og tenker
det er godt å være levende.

Så må jeg av bussen.

her jeg sitter nå.

det er kveld.
vinteren ligger å
murrer på utsia av huset, sånn den har
murra de siste månende. jeg har
knurra mye tilbake. tenkt
pokker ta den glatte
isen
midt på
veien der jeg tråkker og
kjenner strømmen av signaler
mobiliserer hormoner slipper løs
adrenalin reagerer korrigerer og før
jeg i det hele tatt er klar over at jeg holdt på å gå på
trynet, har jeg allerde klarte å hente meg
inn
det er en utrolig kropp vi har
arvet

Stadig lysere på himmelen om morgenen. Et lyseblått takdekke.

Fredagen spratt opp og sa hei jeg er fredag på tide snart å ta det litt rolig. Spe på med god søvn. Grave opp noe salig ro. Bare noen timer til så
.

Fullsatt storelogen på kvarteret. Det dreier seg om en slags poetryslam på scenen;glade amatører med egne tekster.

Vi har tid til en siste, sier de fra scenen. Jeg sitter med angsten i vrangstrupen. Skulle ønske jeg ikke hadde tilgang til bloggen på mobilen. Har bladd fram en tekst. Sitter og vet jeg vil angre, om jeg ikke griper sjansen nå.

Nei, jeg kan ikke,tenker jeg, akkurat samtidig med at jeg rekker hånden i været.

Nei, jeg klarer ikke, tenker jeg, på vei opp mot scenen.

Nei, jeg vil ikke, tenker jeg, og begynner å lese. Lys i fleisen. Stemmen min er ikke min. Altfor stor, og tar plass i hele rommet.

Applaus og jeg sitter tilbake på bordet mitt. Kjenner på en kul i sjela, etter å ha stanget ned en barriere.

Kom igjen, sier jeg til meg sjøl. Hvor er appetitten? Den litt grådige livsholdningen. Grådig på å sanse vinteren mot huden. Grådig på å kjenne motstanden om morran, og kjempe imot. Grisk på luft. Fylle lungene sprekkfulle, og bli svimmel av for mye oksygen til hjernen. Grådig på en verden av inntrykk. Grådig på et bankende gjennomstrømmende sitrende liv. Appetitt på livet.

På øreklokkene kom det en sang og gav meg et blaff fra en sommer; det er tidlig juli, jeg er sliten og mett av å reise. Jeg sitter på flytoget, og nærmer meg new york. Den verden jeg kjenner, starter å bli mindre.

Sitter på bussen mot jobb og savner starten på noe nytt. Nye steder, nye lukter nye folk, nye opplevelser, av meg selv på nye plasser.

Men jeg får nøye meg med mer nysnø.

Kjenner du din egen pust, betyr det du lever.