Blodets gaulen etter nye opplevelser

Å, hvordan søvnen er en grå masse. Med en litt ekkel lutefiskaktig konsistens. Akk, ja. Sånn er det, verden går videre, og skulle det være en morgen da jeg spesielt hadde lyst til å reise jorden rundt, skulle det være denne morgenen. Det er egentlig ikke meg. Det er blodet mitt. Jeg tror blodete mitt kjeder seg. Det rasler på sedvanlig vis rundt om i kroppen og bærer rundt på det samme kjedelige hydroluktoksygenet, som det har gjort i en måned nå. Jeg tror blodet mitt vil ha nye oksygenimpulser. Oksygen fra land med varme. Fra høye fjell og oksygen med lukten av krydder. Solkrem. Salt hav. Tang og tare. Fremmed øl og søt tobakk. Jeg er nesten redd blodet mitt vil forlate meg for å reise på egenhånd. For å redde meg holder jeg drømmen i live, om å snart ekspandere den daglige utfoldelsesradius. Spre mine vinger, ta på meg svømmeføtter og holde pusten når jeg letter med en boing 646 gjennom skyene.