framtidsplaner

Nå nærmer jula seg(julaften), sier vi gjerne.

Men er det jula som nærmer seg meg, 

eller er det jeg som nærmer meg jula?

Eller beveger vi oss mot hverandre?

Uansett så kolliderer vi en dag, og der sitter jeg i faget på jula, eller jula i fanget mitt.

Eller begge deler.

Når jeg tenker meg om, så tror jeg det er jeg

som nærmer meg jula. For jula er allerede bestemt.

Plottet inn på kalenderen, og plantet et stede der inne i framtiden.

Tiden er et rullebånd det ikke går å løpe mot. 

Når jeg tenker meg om, er tiden et rullebånd 

med en tredemølle på. Uansett hvor fort jeg løper

så går ikke tiden noe raskere. Og selv om jeg stopper helt opp.

Tiden ruller videre på båndet, mot jul, mot vår, mot alt det 

som er plassert på kalenderen for framtiden.

stemningslodd

himmelen er tom
for
bare et tykt
skygrått lag
fargesetter
landskapet

så vidt jeg kan se
ingen
tegn til sprekker
i skydekket
i nærmeste
framtid

vinterlitt

vinteren gjemmer seg
et sted i hjertet
er det alltid frost

trykk på bildet for å se landskapsanimasjon

jeg har vært til, derfor tenker jeg

tanker kommer ikke
mer enn blomster
bare kommer men
de gror gradvis og
manifisterer seg i
sitt potensial
før de visner og
blir til nye
tanker

haikudikt fra badet

lyden fra en tannbørste

i munnvikene

tannkremskum

jeg traller og tenker og
kikker ut på en måne
som er kul
rund
en diger lysende knapp
står godt
til nattens svarte
lysprikkete tapet
tallet 14 dukker opp
i hodet mitt
uten en tilsynelande
god grunn og
wikipedia gjør meg
ikke klokere med sin
14 (fjorten) er det naturlige tallet 
som kommer etter 13 og før 15.

det er ikke alt
vi skal forstå

heldigvis

solnedgangsrefleksjoner

dagen er en åpen munn
solen er en tunge som
synger over himmelen

raden av gule tenner
i horisonten
er det siste vi ser
før kvelden lukker
gapet og ganen
blir en svart himmel

trø med varsomhet
for svelget og natten
har samme farge

en høne-og-egget-knute

er en knute du ikke får opp

en god
eller dårlig
knute?

mat

den fortrolige følelsen
etter et godt måltid
middag
en dus døs stemning
langt innover i
kroppen

blodsukkerstemt

pianoklang 

i knoklene

høsthaiku #3

koppen
står i vinduskarmen
tom

lørdagsTwist

i morgen er det lørdag

en ny dag

en gul dag

en fri dag

en fin dag

en deilig-og-våkne-opp-til dag

dagen med pling under tippekampen

sigarettstumper og saltstenger

men jeg var mest opptatt av

Twisten i skåla

høsthaiku #2

høstgule blader
i en liten skypumpe
deriblant også et
sjokoladepapir

subbehøst

der sommeren suser

i trekronene

rasler høsten 

i sitt eget løv 

og mumler 

tøv

høsthaiku

nikk nikk i vinden

litt keitete liksom

et bladløst tre

høstlig kongelig

høsten er en omvendt
majestet
i pomp og prakt
til slutt
ribbet

høst over alt

høsten er over alt
liksom kostet inn
selv bak huset

det kan ikke bli for mange høstdikt

fordi bladene
faller ned

de siste timer av en høstdag

endeløse dampskip
driver lydløst
på det luftige havet

buktende skumbølger
rir brusende
på den salte himmel

i vest
står fyrtårnet
snart sluknet

på søken etter mening i en uoversiktlig tekst/verden

det er så mye tekst som blir produsert hvert sekund. ja, selv på norsk, det lille landet nord, nesten helt nord til nordpolen. her sitter vi og produserer tekst. noen for å informere. andre for å inspirere. noen for å provosere. andre for å forklare. noen tekster er ikke laget for å bli husket i det hele tatt. noen tekster er laget for å bli husket en liten stund. andre tekster er forsøkt laget for å bli husket for alltid. hva jeg egentlig vil med denne teksten er blitt litt uklart for meg. det er minst 20 ord siden jeg fortsatt kunne føle på hva jeg ville formidle. nå er det tapt, men allikevel fortsetter jeg å produsere tekst. håpet mitt er vel at jeg kan klare å oppdrive motivet mitt underveis. kanskje ligger det gjemt under et ord, eller bak en setning. ikke vet jeg. formålsløse tekster er en kategori jeg ikke nevnte tidligere i teksten. men nå som jeg skriver videre, det er rart, det er akkurat som om tankene mine får hjelp til å reflektere samtidig som jeg skriver, som om ordene er en støtte for tenkningen. og jeg kom til å reflektere litt over det med formålsløse tekster akkurat da jeg hadde skrevet det. jeg tror egentlig ikke det finnes formålsløse tekster. formålsløshet i seg selv er en umulighet. jeg tror ikke det finnes handliger uten motiv, og det å skrive er absolutt en klart definert handlig, så altså, jeg tror jeg må ha hatt et motiv til denne skrivingen fra starten av. men motivet kan ha endret seg underveis. uansett er motivet tapt av syntes. formålet med teksten er mistet og det hele fortoner seg ganske så meningsløst. litt som det av og til kan bli i hverdagen. med sine talløse handlinger. vi handler jo hele tiden. men formålet med alle handlingene er kanskje tapt av synet. meningsinnholdet føles ikke lenger, og handlingene blir tomme og, ja, ørkesløse (et ord jeg lenge har hatt lyst å bruke). da må man spørre seg hva man gjør alle disse handlingene for. for hvem, og hvorfor. kanskje bare stoppe opp og vente. se. lytte. snu seg rundt også kanskje. løfte en arm. riste på et bein. svinge hoften. hoppe lett. rope hoi hoi hoi i takt med hoppingen, som etter hvert blir en spretting. sprette rundt og vifte med armene. og rope hoi hoi hoi. det tenker jeg, ville ristet løs meningen i de fleste. for meningen ligger i latteren, i smilet, i lek. og føles hverdagen like sammenpakket og uoversiktlig som denne teksten, da kan man kanskje prøve å sprette litt mer. verden er stor nok til at man kan unne seg å sprette litt på den fra tid til annen. det er goså fullt mulig å prøve seg på en hoi hoi hoi! jeg tror jeg fant meningen med å skrive denne teksten.

et uekte dikt

det må være ekte
tenker jeg
stryker ut diktet
jeg akkurat
skrev

vår dyrebare arv

ett eller annet sted

under en stein
i bunn av en bekk

eller som et frø 

innerst i en kongle

er jeg
alltid sint

katten vet nok

og trosten vet nok

hvorfor

men jeg? nei

noe er nok

for naturlig

til at jeg kan se det

en regntung søndag

håret renner ned
foran øynene
grå skyer står tett
og upussa tenner
i munnen
utsiktene til en ny uke
sperret av fjellet
toppen på et kirkespir
over naboens tak
kan nok spidde
en uskyldig fugl
som ikke ser seg for

overføring

jeg ser på månen
skinner i mørket
og er trist
men
måner er ikke triste
(de er jo laget av stein)
da må det være
den som ser

poesikveld

diktopplesning, det var
poesikveld på bergen ærverdige biblio
tek ikke mindre enn 12 potente
poeter foran det samme
potente mikrofonstativet. (ikke
på samme tid selvfølgelig)
men
det vanskelige var ikke diktene
i seg selv men avbruddet
mellom ordene fra min egen
spontane strøm av tanker
som tok meg med og gav meg
ikke tilbake til øyeblikket

rett før diktet var over og
det siste ordet kanskje var

sildenafil

det spontane tar tid

tiden, hva er tiden?
utvider tiden seg i alle retninger?
for så å krympe?
et hjerteslag
lunger
stille
på toppen av innpustet
eller i bunn av utpustet
verdensrommet et digert innpust (ekspansjon)
eller utpust? (kollaps)
tiden går opp og ned
fram og tilbake
konstant
opp og ned er vel det samme
som fram og tilbake?
ulike perspektiv
konklusjonen
tiden er bevegelse
utover og innover
fram og tilbake
i små glimt
helt stille

så mange linjer sluppet løs i verden

jeg skriver en setning, for å stryke den ut igjen. men!

linjen over slapp unna.

leseren vet ikke hvor mange ord

den blinkende markøren

har spist

før setningen endelig falt på plass.

når jeg tenker på det,

den blinkende markøren

så bra at den fins

så lett å gjøre gjort ugjort

linjen over matet jeg til markøren

når jeg tenker på det (igjen)

er det markøren som lager bokstavene?

eller ligger den bare hakket foran

for å sluke de det ikke er plass til?

(linjen over ble ikke mat

jeg hoppet bare over den)

nå kan jeg være stolt

med så mange linjer

sluppet løs

i verden

en ny æra kanskje?

Nå skal jeg prøve å peile meg tilbake
på mer spontane og uhøytidelige posteringer på bloggen.
Slik som i gode gamle dager. Dager
da smuler drysset inn  både sent og litt tidligere.
Smuler som ikke bare er oppstilt som dikt, men også frasert på slentrende og
tilfeldige måter. Som en formålsløse spaserturer om kvelden.
Det skal ikke være slik, at jeg krever av tekstene mine å gjøre leseren oppmerksom på solen
hver gang de ligger som en ferdigknudret forundringspakke. Nei,
jeg vil like gjerne gjøre oppmerksom på månen, eller fjellet eller blikkboksen. Alt
er viktig. Ingen ting
er for lite
til å gjøre stort.

uetn nvan

hø, sier høsten. hø, hø.

den er nok stadig

forkjølet. 

det er ikke mye 

som skiller høst

fra host.

en høsttung morgen da

ingen ting
er sole
klart

mørkregn

som jeg pleier

står vindu åpent

verden slår inn

i rommet

lyden av regn

vanner øret

drømmene er frø
i jorden

i et nostalgisk øyeblikk (egentlig burde jeg ha lagt meg) kom jeg til å sveipe gjennom, støvete gamle bloggtester fra bloggens spede begynnelse. i en krok for seg selv, lå en liten sak jeg hadde glemt. det er på tide å løfte deg fram igjen, tenkte jeg, det var noe ved deg, jeg gjerne vil lese flere ganger. og så passet diktet så bra her jeg satt og klokken var blitt langt på natt

natten er tykk alt

tykk som

tankbåt-

stål og

bunkers-

tak

det merkes

det er en kald
slags varme
litt som en sur
søt saus

himmelen er blå

en hastig flokk
hvitkinngjess
i trekantformasjon

over skogen
fortsatt grønn
men trærne
har fått en stram slags
eim

øyet ser sommer
men kroppen
kjenner høsten
urolig kreve plass

uvil uvil uvil vilje

gnister blir ingen flamme
på veden av for høye ambisjoner.
eller

er det selvtilliten - alle
handlingers tennveske - det
skorter på?

av og til spør jeg meg:
skulle jeg hatt en hjernecelle mer,
eller en mindre?

alle blyantene mine er tygget i stykker
bak.

rett og slett ufilosofisk

selv om treet ikke

faller

hører jeg det

helt stille opera natt

han synger så mørkt

det er ikke mulig å høre.

for de fleste.

strupehodet dirrer nok

kraftig.

et åpent vindu i et opplyst rom.

bare små lys
 og myke lyder
denne natten er ikke
kald.

jeg satte meg i stolen

og først da

så jeg det rant 

langsomme ord
ut av kroppen

kroppens dimensjoner som strekker seg ut over tankens begrensninger

stå stødig.

beina bør være plassert

litt fra hverandre.

hold armene strakt

ut fra kroppen

fingertuppene så langt

fra hverandre, som

du klarer.

du tar denne plassen 

i verden, men kjenn,

at du er større.

frihet

en grønn saftig
sukkerertebelg
bølger mykt
fra ganene og
fingertuppene mine
griper en ny

tanke åpner seg

himmelen er blå

det er slik jeg forstår deg

kroppene våre snakker
sammen. du
snakker i meg,
og jeg,
snakker i deg.

men det er rart

du,
og kroppen din,
sier ikke helt
det samme.

skjebnesvakkert

åtte minutter tar det strålene,
gjennom verdensrommet,
fra den ruvende store ildkula,
å passere inn i vår lille blå atmosfære,
seile ned mot den levende jorden.
her finnes deilige grønne sletter,
vidåpne gule blomster
og brune duvende bryst.
men det var ditt lodd i livet
solstråle
å møte den bleike
magen min.

det går bananas i sommerlyngen

jeg krabbet meg opp
på det stødige fjellets
topp, der
jorden sier stopp
og himmelen
overtar.

der drakk jeg vind
rett fra flaska
og knasket sol
som saltstenger

en øyenstikker
gikk bananas
i lyngen.

så vanskelig å forstå

det er lett
for meg å trykke
på knappene, lage
bokstavene, forme
ordene, og lange setninger.
det er lett.
en steming, en impuls.
en tanke, et ønske.
små konkrete handlinger.
ved å trykke på knapper, så lett
for å uttrykke seg,
kanskje treffe,
kanskje berøre.
det er lett.

det var lett.
for ham å trykke
på avtrekkeren, avfyre kulene,
treffe mennesken,
drepe, eller skade dem for livet.
det var lett.
en steming, en impuls.

en tanke, et ønske.

små konkrete handlinger.

ved å trykke på en avtrekker, så lett

for å uttrykke seg,

drepe,

ødelegge.

det var lett.

men
så vanskelig å forstå.

musikk

stjernefiolinenes symfoni ebber ut i tynne svake stråler

overdøves av solstråleklarinettenes varme klang

sommertrompetene erklærer dagen i salutt over engene

åskampaukene lyder i det fjerne

sjøanemoneharpene glitrer i en vik

en fugl letter til det himmelblå triangel

sangstemmeskyene driver sakte gjennom dagen

blåtimeorgelet pakker dagen inn i kveld

månegitaren holder de søvnløse med selskap

og stjernefiolinenes symfoni

en som kan klø

jeg har noe på tunga
som vil ut
men finner ikke veien

ordene er hånden
som aldri fyller hanskene
helt ut

det klør
akkurat der jeg ikke kommer til
på ryggen

en god venn
er god å klø

slow sommer motion

sommeren er en dønning
på stranden
et hjerteslag
et pust
en langsom eim
av oppvarmet jord
steinen er lenge varm
selv om natten driver kjølig
forbi

måker

åmååååkekekekeneeeeee

måååååååååkekekekennnnneeeee

åmååååååååkekekekeneneneneeeee

skriker

måkene

måpende 

halsvuggende

dumme på en lyktestolpe

gule nebb med en bøy på tuppen

"hey, ser du på meg? jeg har ikke gjort noe!"

sier blikket før den vender seg bort, og letter dumpt.

livsgnist er en gjennomtrekk

et vindu på gap
en verden i vind
på vei
inn
lyder og lys fyller
rommet med ute
det skal ikke mer til
enn et åpent vindu
for å bli en del
hel
ere

perlelatter og klampetrapp

det regner ute
ja
det blåser ute
ja
men selv om
ja
skal jeg ut og trampe hardt
i grunne søledammer
se på sjøen frotse
ja, krampele
av prikkedøden-
dråper
gråværsdunkletanker
preller av under et lag
godt regntøy
en stor kopp
k
a
f
f
i

påklistret og klistret på

jeg er har ord på hjernen
på
klistret på og omigjen
på hjernen
ordet er
snirkelsnurkel og
snurkesnirkel og
nirkelsnurt
lurkesnirt
nirtlurk
lurkni
knur
nuk
ku
og sånn skreller man bort et ord som
er påklistret og
klistre på
hjernen

våren

våren lager lyd

i øyet mitt. 

en grønt smell

ljomer på netthinna.

våren klapper meg

på kinnet

lokker kom ut.

solens presise stråler

treffer meg straks.

vinden gnir vinterrusket

ut av øynene.

dette er godt.

k o n k u r a n s e3

Hvem er de karikerte? Nummer 2 og 3 er spesielt vanskelige. 2 Poeng for hver av disse!

Nummer1

Nummer2

Nummer3

Nummer 4

k o n k u r a n s e 2

Hvem er de karikerte?

Nummer1

Nummer2

Nummer3

Nummer4

Nummer5

k o n k u r a n s e

Hvem er de karikerte?

Nummer1

 Nummer2

Nummer3

Nummer 4 

Nummer5

Nummer6

Nummer7 

hvis du ser ekstra nøye etter

det er begynt å sprette
rundt om kring på bakken.
små grønne palmeskudd,
vil om noen uker være synlige.
først vårkålens gule solblomst
så enkarsens lilla klokker
og med tiden
skvalderkålen. en frisk plante å putte rett i salaten,
etter hva jeg har lest.
og plutselig er det nesten ikke mulig
å se planter for bare
mylder
som strekker seg mot solen
og synger sangen
med bare har ett vers og refreng.

sus

sola er smittsom

solen har smittet

meg med vår

en yr kløe

i begge beina.

tåke på fjellene og snø
spredt omkring på dem.
ubesluttsom snø fra hemmelen. mest
som regn. to rødstruper
og en kjøttmeis holder
opprøret i gang. ved
kveldsskumringssang. et
fuglenes opprør mot
Mubarak Vinter. en
grønn revolusjon.

ble sittende og tenke på å kjøpe meg en fiskestang. en
riktig lang, fiskestang. tanken som ble sådd, møtte så god jord,
at jeg merker den er allerede godt i gang med å spire. så det
er nok ikke lenge til jeg høster meg en stang.

prøvde å så noen tanker om å løpe i dag. men de tankene
møtte ingen god jord. fortsatt for legemelig dvask og syk.

for for for FOR-
KJØLA!

snufs og
snyt

gurgle glede glad

ute snør det

vårlige hvite puter

himmelpudder ned på

rødstrupas lokkesang

til bjørkas sprengklare

kvistrike knoppefang.

mr vinters vanter venter

på med ull kull og olje-
ovnen surkler stadig salig

om snart forlanger jeg
på med vår for fullt
fart fort frisk frem mot

sommeråpent gap
i soloppnedgang.

gurgle glede 

glad 

jajo

jeg har kjøpt ny joggejakke. ja.
jeg har kjøpt ny joggebukse. jo.
jeg har tenkt å løpe ut og løpe nå. ja.
jeg ligger fortsatt her tenker på å løpe. jo.
bare like om hjørnet nå
løper jeg rett rundt svingen. ja.
jo ja jo ja jo ja jo ja

slik regner det i kveld

det regner ute det regner ute
det regner ute det regner ute
det regner ute det regner ute
det regner ute det regner ute
det regner ute det regner ute
det regner ute det regner ute
det regner ute det regner ute
det regner ute det regner ute
det regner ute det regner ute

slik regner det
i kveld. tett

Det er egentlig ikke her jeg sitter

Jeg setter meg inn i bilen. Det er frost på innsia av ruta. Jeg setter nøkkelen i tenninga, og vrir om. Bilen durer. Jeg varmer fingrene mine med munnen. Forstår at det vil ta lang tid, før bilen er varm nok til å smelte frosten på innsia av ruta. Jeg skraper frosten av med en is-skrape. Frosten bytter gradvis plass fra ruta og over på meg. Til slutt er jeg dekket, av et tynt lag frost. Og jeg fryser.

Men egentlig fryser jeg ikke. Og jeg sitter heller ikke i en bil. Jeg sitter på en stol, med en blyant i hånden. Det ligger et papir på pulten og jeg skriver. At jeg fryser. Selv om her, har jeg til og med en kopp varm te. Når jeg løfter den, brenner jeg meg på fingrene. Jeg lurer på om jeg egentlig skulle ønske jeg satt i bilen. Hvor hadde jeg kjørt?

Vanskelig å si. Men jeg ser for meg det kunne ha vært ut til der, det ikke ligger land foran utsikten til havet. Kanskje hadde jeg med meg en blyant og et stykke papir. Da kunne jeg skrevet om det å sitte på en stol, med en blyant i hånden og et stykke papir på en pult og skrive. Kanskje hadde jeg til og med, en kopp varm te foran meg.

Men jeg bare lurer deg. For det er egentlig her jeg sitter. I bilen, ned mot sjøen, med utsikt mot havet. Jeg ser på bølgene som dytter seg inn mot land. Og jeg skriver. Om å sitte et helt annet sted og skrive. Jeg reiser meg opp og tar koppen med, for å lage mer te.

større enn mye annet

livet
er et stort ord.
ikke la deg lure
av rammen
på kun fem bokstaver.

kan du se det nå?
L                                  I                                  V                                     E                                  T

en fremmed fugl

det var noe jeg leste i dag.
som om en fremmed fugl, kom
forbi. ulik alle andre.
jeg visste ikke hva jeg skulle tenke. eller
tro. men det var en fin opplevelse.

Slik så fuglene ut:
Den vanvittige: Og takket være vanviddet,
har jeg funnet både frihet og trygghet;
friheten ligger i ensomhet, og tryggheten
ligger i å ikke bli forstått. For de som forstår
oss, slavebinder noe i oss.

Kahlil Gibran "Den vanvittige" 1918

fem på vår

det er lørdag
formiddag

sitter på
biblioteket

tar en kaffi
trall i tankene

leser dikt. og
skriver noen egne

mildt sagt vår
i lufta

sakte fart

med en hastighet
på 60 hjerteslag
i sekundet
ligger jeg på rygg

og fins

på tiden. overtaket

det er på tredje
dagen tøyet ligger
fortsatt i vaskemaski-
nen. hukommel-
sen er ikke slik jeg har
glemt den var. til og med
hårstråene husker ikke
grå der de krokformet gror
ned bak

øret.

nei tiden er ingen tann.
mer som en kjeve
full av tenner! som gnager og
gnisser på kjøtt marg og
helt inn til beinet,
sånn sakte.

men jeg er ingen tørr kvist heller.
sevjen gjør meg fortsatt vanskelig
å knekke. ha ha ha
sier jeg, og ler av tiden. knebler
sekundviseren med ett bein. holder
langeviseren i politigrep. og
slår lilleviseren i håndbak.

men nå
er det på tide å få gjort noe.

remote control

drømmer er på ON
verden er OFF
life is ON HOLD

drømmekartoteket

mitt eget lille.

i natt velger jeg:

B

bejubles

best

batman

bankraner

natten og jakten

jeg er trøtt og lager
stille løvebrøl.

drømmen er mitt bytte
jeg skal jakte
legge ned gå i
strupen holde fast
pine langsomt.

eller var det
omvendt?

Flaskepostordre til drømmeland

Jeg skriver en lapp før jeg legger meg.
Putter den i en flaske,
og setter den på nattbordet.
Legger meg til å sove,
og håper finne flaskeposten igjen,
i et annet land.

Hvis jeg finner den, vil jeg lese:
ER DET MENINGEN DRØMMENE
SKAL VÆRE SÅ RARE? OG
UFORSTÅELIGE?
KAN JEG IKKE GJØRE NOE
SPENNENDE, SOM Å FLY
FOR EKSEMPEL? ELLER Å
SVEVE VEKTLØS I VERDENS-
ROMMET? LA OSS BESØKE
EN PLANET I ET ANNET
SOLSYSTEM!

PÅ FORHÅND TAKK!
MEG

grunnlag

I det klare lyset,
fra nøkkelhullet.
I de rolige stemmene,
gjennom veggen.

Mellom to sterke hender,
og to milde øyne,
ble håpet
til.

fra en hulemann i byens lørdags gange hjem

det var skikkelig skikkelig kaldt
ute. på fingrene
vinteren satt som et skudd
på nesetippen og frostrøyken
ble hengende igjen som lokomotivdamp. jeg
hakket avgåde med tennene mine
langs store lungegårdsvann med tanker
i varme baner rundt vifteovnen hjemme.
det moderne mennesket sitt bål. som når jeg sitter
rundt det med stjernene
på utsiden av rommet. fornøyd
med dagens fangst (for eksempel en mammut.)
men før jeg kom hjem
måtte jeg fryse litt til. litt
mer på fingrene og
litt mer på tærne. enkelte vindkast
slo følge. men forsvant stort sett inn blant
de nakne trærne.
dagen rant over i kveld. og stjerne
prikket fram på den himmelhøye kuppelen.
den siste dråpen dag rant inn i nøkkelhullet, da
jeg låste huset opp. endelig hjemme
startet jeg bålet og laget en liten bloggtekst
på huleveggen.

hjernen min

hjernen min er
sær
produserer ord lett som
fjær
flyter inn fra her og
der
den er ikke særlig
svær
men gror tanker som blader på
trær
slitesterke som
lær
tanker som en hel
hær
i dårlig
vær
heldigvis er noe gode som
dessert
lekne som
tær
og søte som
bær

skulle ønske du kunne se rett inn i hjernen min
og si,
tross alt,
syntes jeg du har en fin hjerne.

mammutsalg

elefantenes gigantiske
forfar er løs.
jeg skal til byen
spidde de største scoopene
med spyd
av spisse albuer

matpakkespisepause

knusk
er bare forbokstaven
til de tørre
skivene mine.

kolbein, falkeid og bølgelende

jeg sitter her en kveld
blant mange
kvelder og venter
på ideen
på innsikten
på den evigvarende løsningen
på mitt eget prosjekt.
om å bli en litt annen.

en litt bedre.
en litt tøffere.
en litt mer som Kolbein Falkeid. med
sitt skjeggete blikk
på verden fullt av
gråt og
glede, tap, tristhet og
et liv i lengsel etter havet.

på bølgelengde med det
å være menneske

øyeblikkets plutselig bortet-het

først er det her.
men når vi ser det
er det der
fordi
nå
er alltid akkurat forbi

alt går i bane

alt går i bane
rundt noe annet
noe annet
med større kraft

planeter om solen
solen om en større sol
galakser om en større galakse

alt går i bane
rundt noen annet
noe annet
med større kraft

mennesker om mennesker
tanker om tanker

det at baner brytes
galakser kolliderer
og at mennesker får
nye uventa tanker
er et lite mirakel

ingen ting i universet
går heldigvis på skinner

blir det bra?

forventninger er fingre,

som roter om på det du har,

til noe som ikke er godt nok.

når det du har, blir godt nok,

blir det bedre.

vår late som

våkner opp
i et rom av lys.
i et hode
med mørke
drømmebiter

sola fyller rommet
som en flaske solo.
blodet bruser med
kullsyre-boble-kraft.
skulle tro det var vår
allerede.

jeg setter på en skive
og later som

f o r d e n s o m n e k t e r v i n n e r s e l v i k k e d e n m o t t i d e n

Sjanseløs mot tiden.
Fekter de heltemodige
en tapt kamp.

Noen med kjemiske våpen
som rynkekrem og
hårpleieprodukter.

Andre med glemsel og
alkohol.

Jeg sitter på internett, og
nekter å skru
søndag av.

Men nå må jeg.

ø y e b l i k k e t b r e n n e r

Akkurat dette øyeblikket.
Forsvant mens jeg skrev det.
Jeg får ikke tenkt meg om
før det er borte,
HELE TIDEN!
Alt jeg kan gjøre,
er å registrere
at noen øyeblikk er gode
andre er dårlige.

Det er rart å tenke på. At alt
jeg legger merke til. Øyeblikkene jeg
observerer,
allerede har skjedd, når jeg ser dem.
Jeg er alltid på etterskudd.
Lever alltid i det som har skjedd.
FORTIDEN FORBANNET VÆRE!

Jeg spør meg selv:
hvor nær øyeblikket kan jeg være?
Og jeg vet:

Øyeblikket er en fresende fyrstikk
på det mest intense, hele tiden, evig.
Det er for mye for meg å være i.
Men av og til
er jeg ganske nær. Da
kjenner jeg øyeblikket som en
angst, frese i magen, og det er
heftig.

Øyeblikket brenner. Svir.
Så liker du det komfortabelt,
er temperaturen mer behagelig
et stykke bak i tid.

Det er der jeg pleier være.
Den distré.

u k e s l u t t o g s t r d i g h e t e r

Nå sitter jeg bare her. Det er søndag. Som vanlig blir jeg stridig,

og vil ikke gi slipp på helga. Jeg vet at så fort jeg legger meg til

å sove, våkner jeg plutselig opp igjen, og da følger alt som uka

drar opp av hatten. Det er stort sett de samme gamle tingene.

Mandag våkner jeg og dukker. Trodde det skulle komme et

slag i trynet. Men det gjør det ikke.

Tirsdag våkner jeg, reiser meg opp, og blir slått ned igjen.

Der kom slaget.

Onsdag er motet på topp. Tar femti hevninger før jeg står opp.

Kraftfulle hevninger med øyelokkene.

Torsdag er jeg klok. Danser mens jeg pusser tennene.

Fredag puster jeg lettet ut. Men det er alltid slitsomt å ta jobben

ferdig på forskudd. 

Lørdag flyter på salsadipp.

Søndag sitter jeg der og blir stridig. Som nå.

Over og under vann

Sakte gyngende tang
under vann. Fram.
Ogtilbake. Fram.
Ogtilbake.
Lyden av verden over,
er som glokk.
Glokk.

I en rask overgang,
forandres glokk,glokk,
til et mylder av skarpe tydelige lyder.
Bølger svisjer på land.
Barn plumper lett i fjæra, fram og tilbake.
Måker skriker fra berget
og en moped durer fra et sted.

Nede under vann igjen, glonk.
Glonk. Og tang
som gynger fram.
Ogtilbake. Fram.
Ogtilbake.

det som er, freser som en fyrstikk på det mest intense, evig

et unyansert bilde
fra hukommelsen,
er alt som er igjen,
av det som er,
akkurat nå

hele tiden

Bloggen ble ny

Bloggen ble ny 

ble lyseblå i

påvente av

vårens sol-spredende

blad-knoppe-spire-piler

syk

De kom bakfra, jeg

uten våpen og forsvarsløs.

De slo meg i bakken, jeg

krøket meg sammen.

De sparket meg i magen, jeg

kunne bare bli liggende.

I sengen. I feber. I 

to dager. 

Så slapp de taket.
Virusbanden.

Det er tankene mine jeg er redd for

Toget gjennom mørket over vidda. Snøen på begge sider av sporet. Speilingen av meg selv i vinduet. Skriver på bloggen med mobilen og øreklokker. Tenker på det å være redd. Redd for seg selv og redd for andre. Redselen som får tankene til å fare hit og dit. Og ofte gjøre det som er skummelt enda skumlere.

Hvis jeg ser en hund, en sint hund, da kan jeg bli redd for at den skal tygge meg i beinet. Men så blir jeg kanskje mer redd når jeg tenker på at hunden kanskje er syk og bittet blir infisert, og jeg må amputere beinet. Da må jeg gå med krykker og bli et lett offer for bander som slår med balltrær for å stjele pengene mine, og treffer meg i hodet så jeg mister hukommelsen. Da vil jeg glemme minibankkoden min i butikken og ikke ha råd å betale for maten og jeg vil sulte og få mangelsykdommer. Kanskje struma av for lite fisk. Etter som jeg har hørt, må man da operere bort nesten hele halsen slik at det blir vanskelig å snakke og bli forstått. Ingen vi for eksempel høre noe når jeg ringer etter ambulanse etter å ha kuttet meg med en barhøvel, fordi jeg hadde glemt hvordan jeg brukte den. Når ingen hører meg, vil ingen kunne hente meg og på krykker går det for seint å komme seg på sykehus. Så da blør jeg kanskje i hjel. Og det er vel ikke så rart jeg er redd sinte hunder når jeg risikerer å blø i hjel?

Hunde var jo kanskje bare glad,for dem logret mens den bjeffet. Det er de skumle tankene mine jeg er redd for.