Big badda splach! from the open watergates of heaven

Fytti katta! I dag står regnet som små kamikazesoldater på vindusruta. Det plasker og spruter fra en mørkeblå sky. Heldigvis er jeg skjermet og beskyttet mot værgudenes topptrente elitesoldater, som har kun ett mål for det våte øyet : gjøre mennesker i verden våte. Skikkelig våte. Så inntill gudenes fuktige temperament snurper seg betraktelig, blir jeg nok sittende inne i mitt lune hi, for å nyte min kaffi og surfe på en bølge av informasjon om solfyldte reisemål i eksotiske strøk. The perks of being a god paid summer worker in a place with no work to do, on a rainy day.

Hadde ukedagene plutselig blitt til kjendiser. Det er et viktig sprøsmål som må besvares. Nå!

Dagene i uka har sine karaktertrekk. Slik er det for meg. Mandagen er forskjellig fra onsdagen, og hadde ukedagene plutselig manifistert seg som kjendiser, skal jeg nå se litt på hvem og hva ukedagene hadde manifistert seg til, etter min personlige ukedagkarakteristikk.

Mandagen er litt treg. Ikke særlig velkommen. Ikke alltid i alle fall. Men samtidig er mandagen håp. Eller muligheter mener jeg vel. Muligheter til å starte over igjen. En som skal slutte å røyke, slutter nesten alltid på en mandag. Så hvis mandagen plutselig skulle bli en kjendis, dukket det helt "tilfeldig"(kanskje)opp en mann som ikke er så mye i media om dagen, men det var en tid han var. For meg er mandagen manifistret i Kjell Magne Bondevik. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje er det rett og slett fordi Magne er lik mandag. Eller kanskje det er playmosveisen hans som jeg aldri føler helt velkommen på netthinna, eller det kan og være at han virker som en mann som har evnen til forsoning. Som kristen er han kanskje flik å tilgi, og er det en dag som egentlig burde være en kristen høytidsdag, er det mandagen. Forsoningens og tilgivelsens dag. En dag for håp.

Tirsdagen er ikke tvillingbroren til mandagen, det er helt sikkert. Tirsdagen har sin egen helt spesielle karakteristikk. Den eier ikke håp. Og den er tom for inspirasjon og vilje. Tirsdagen er bare til. Den er en dag. En dag man bare lever gjennom og blir ferdig med. Tirsadg har ingenting å lære bort. Men krever heller ingen ting. Tirsdagen er raus og aksepterer alle. Så hvis tirsdagen plutselig skulle bli en kjendis, har jeg umiddelbart litt problemer med å komme på en norsk kjendis som har tirsdagens kvaliteter. Jeg tenker på en amerikansk standupkomiker, Bill Hicks, men jeg vil grave fram en norsk. Plutselig kom jeg til å tenke på kong Harald. Han har mange av kvalitetene til tirdagen. Han er raus og krever lite, men han er for lett å bli glad i. Han er for humørfylt. Jens Bjørneboe er en kandidat, men han har for mye å lære bort. Nei, jeg tror rett og slett tirsdagen i seg ikke har kvaliteter som alle er å finne hos en kjendis. Tirsdagen er dagen alle glemmer. En viktig dag, som aldri får som fortjent. Men tirsdagen krever ingen ting, og kanskje er det akkurat derfor, at tirsdagen aldri vil få den oppmerksomheten den fortjener. I alle fall ikke i vårt vestlige overfladiske samfunn.

Onsdagen er dagen som får folk i godt humør. Onsdagen er følelsen av at solen snur ved vårjevndøgn. Onsdagen har mot til å ta livet inn over seg slik det er.Men Onsdagen er også litt naiv. Onsdagen tror kanskje litt for godt om folk. Optimismen er styrken og svakheten på en gang, for onsdagen. Men aldri skal onsdagen lære seg å gjøre noe med dette, og det er derfor vi liker onsdagen så godt. Så hvis onsdagen skulle bli en kjendis så finnes det ikke en mer selvsagt onsdagskjendis enn selveste Wenche Foss. Optimistisk. God og naiv. Jeg ser henne på tv og tenker, hvilken dag er det i dag? Det må være onsdag.

Torsdagen er dagen med muskler. Det er dagen som løfter vekter og står foran speilet for å beundre seg selv. Torsdagen liker brun overkropp, som gjerne skal være glattbarbert. Slik sett er torsdagen litt vemmelig i all selvfiksering, men samtidig er torsagen alltid trygg. Torsdagen friker aldri ut i ukontrollerte utbrudd, slik søsteren onsdag, men har sitt definerte og kontrollerte syn på ting. Problemet til torsdagen vil alltid være den alltid overfladiske holdningen. Det fasadepregede verdisynet. Derfor blir aldri torsdagen helt fornøy, for tordagen kommer aldri helt i kontakt dypere sider av seg selv. Så torsdagen er vel kanskje oppskriften på en atypisk kjendis? Hmm, la meg tenke, det må rett og slett bli Morten Harket. Men jeg stusser egentlig litt på dette, for er ikke nettopp han kjendisenes selvoppnevnte dipsindige representant? Vel, dypsindigheten i det han sier, er som et speil. Men egentlig er det bare en overflate som presenterer en illusjon. Morten Harket ser innover og i dypet av seg selv i dette speilet, men egentlig ser han bare sin egen nakne overkropp flekse til tenne i sitt eget smil, der han forfører seg selv med selvsmisk og øyeblunk.

Fredagen er en ambivalent dag for meg. På den ene siden er det de løse tøylers dag. Der er den første dagen på lenge man ikke trenger å tenke på den dagen som kommer etterpå. Men samtidig er det fredens dag. Da trenger man ikke lenger lengte, men man kan slutte fred med seg selv og forpliktelsene er der ikke lenger og gir deg fårlig samvittighet. For den unge meg, var nok fredagen kun en tøylefri og energiutblåsende dag, men for den aldrende meg, er fredagen stadig mer begynt å fortone seg som fredens dag. I dag, er fredagen den soleklare kandidaten til Nobels fredspris. Men jeg tviler på fredagen noen gang vil få den. Så hvilken kjendis snakker vi om? Jeg tror faktisk vi må trekke fram to kjendiser. En som represenerer den tøylefrie og en som representerer den fredfulle. Og den tøylefrie kan ikke bli andre enn Anne Cath Herland. Med sitt tøyleløse snakketøy og frimodige vesen, ikler hun fredagsdraken uten den miste skredderjustering. Men den fredfulle må jeg gruble litt på. For hadde jeg kunnet velge blandt alle verdens kjendiser, hadde Dalai Lama vært en god kandidat, men nå har jeg først satt et kriterium, så får jeg følge det og. Norge har egentlig ingen overmåte fredfulle personligheter å grave fram. De finnes sikkert, men de har nok vett til å holde seg unna mediaøyer, for hvem klarer vel å bevare freden med journalister klatrende ned pipa til alle døgners tider? Vel, en person har slått meg, og hun har virket, i alle fall hver gang jeg har sett henne på tv, svært rolig og fredfull, og det er tidligere biskop Rosmarie Køhn. jeg tror hun har en god del fredlig fredag i seg. Hun kan nok klare den på sin kappe.

Lørdagen er en tungvekstmester. I alt. Lørdagen er en som er født med bagasjen god rustet, med både gode og dårlige kvaliteter. Lærdagen er ærlig, men kan og være svikefull. Den er energisk, men og lat. Lykkelig, men og trist. Men uansett hva lørdagen er, så er lørdagen alle dagers store forbilde. Alle dagene i uka, ser opp til lørdage, for lørdagen er som storebroren i en søskenflokk og det lørdagen gjør, det blir lov for resten av dagene. Og hvem liker vel ikke lørdagen? Jeg vet ingen. Så nå har jeg et problem. Hvem kan klare å fylle skoene til denne mektige dagen? Som kan spille på hele spekteret av kvaliteter. Vite hvordan oppføre seg for å bli likt og samtidig få viljen sin. To kandidater melder seg. Fredrik Skavland og Harald Eia. Mediemoguler uten sidestykke, men jeg tror Harald Eia stikker av med det lengste strået, for jeg tror han er hakket smidigere, hakket flinkere til å vite akkurat hva som skal til for å nå sitt mål. Harald Eia er alle dagers storebror akkurat slik han er alle kjendisers storebror.

Men hva med søndagen? Helligdagen. Som jeg ikke tror føler seg særlig hellig lenger. En underkuet dag som aldri helt har vist hva den er god for. Men i seinere tid er søndagen begynt å utfolde seg. Søndagen er både kreativ og arbeidsom. Har humor og viser omsorg. Der lørdagen er alle dagers storebror, er søndagen alle dagers mor. En dage med omtanke og vilje til å hjelpe. Gi søndagen en sjanse og du skal bli overrasket. To tusen år i underkuet stillhet gjør noe med en dag, og gjør det den ikke bitter og fæl, kan den faktisk ende opp som mor teresa selv. Men det var altså norske kjendiser, og her må jeg faktisk melde pass. Jeg klarer ikke å komme på en norsk kjendis som er verdig de fine søndagsklærne, men mulig mine mange lesere har en ide om hvem dette kan være? Hjelp meg å finne sødagen i kjendisnorge.

Mageprat

Magen er hul som en sementblander uten sement. Når jeg sier noe, hører jeg ekko av stemmen min fra fra magen, og når jeg sitter og ikke snakker, er det magen som tar seg av den biten. Med litt kvess stemme snøfter og freser den etter mat. Men hva kan jeg gjøre? Nå klokken bare er halv elleve, og lunsjen er minst tre kvarter unna. Det går ikke å godsnakke med magen. Den gir seg ikke før den har fått mat. Men av og til hjelper det å drikke vann. Store mengder vann. Da roer magen seg litt og følelsen av innvendig hulhet og tomrom opphører for et lite øyeblikk. Men vann holder ikke magen opptatt særlig lenge, og plutselig sitter du der og kjenner et sort hull bre seg inni magen igjen, men da er det heldigvis bare fem minutter til lunsj og du bestemmer deg for å gå sakte, for da bruker du akkurat fem minutter til kantina. God lunsj!

hopp og hepp

Trykk, trykk, klikk, klikk og vips vips, borte vekk. Mannen og hunden bad meg om å få slippe å ligge tilgjengelig på nett. Jeg tror de følte seg litt blottlagt, så privat, mener jeg. Men jeg skulle hilse fra mannen og hunden og si at de har det bra. Og kanskje lar de fortellingen komme til ordet ved en seinere anledning. Men da kommer det til å bli fra fysiske ark og gjerne lest høyt. Hunden og mannen liker å få lest historien sin høyt, men det er kanskje litt for beskjedne til å innrømme det selv.

tjo hei

Sup. Drikk. Glugg.

I dag er det kaldt, grått og litt trist ute. Sommeren har snytt oss for sin solpels og sandaler, og gitt oss klam regfrakk og gummistøvler. Sommeren er en lurendreier og en en som driver med flaskmakeri. Men heldigvis svikter aldri kaffitrakteren. Den puterer og siler min kaffi gjennom filteret uansett vær og ikke vær. Jaja, så kom ikke someren til karmøy i år. Men vi har jaffal hatt en god vår. En deilig vår. Og kanskje, er det bedre med en deilig vår, enn en god sommer? Jeg vet iallefall en ting: jo dårligere vær, dess bedre kaffi. Sup, drikk og slurk. Fordelen med en drålig sommer, er den gode samvittigheten jeg får til å se på film og serier. Nå er jeg øyeblikk ferdig med Dexter, og trenger tips til nye serieprosjekter. Har vurdert Heroes, men antagelig blir det i frøste omgang Sex feet under. Og da har jeg en serie for en stund. Sup, drikk, slurk og glugg.

Sa legen

Vi er litt heldig her på min arbeidsplass. For vi har egen lege. Og det er en lege vi kan gå til, selv om han ikke er fastlegen vår. Og i dag gikk jeg til denne legen. Jeg ville snakke med legen vår. Spørre ham ut om sykdommer og pestplager. Vel, egentlig ville jeg han skulle se på en føflekk som satt på ryggen min.
Hallo lege, sa jeg.
Hallo arbeider og pasient, sa legen.
Hallo lege, sa jeg igjen.
Hallo arbeider og pasient, hva kan jeg hjelpe deg med? Sa legen.
Hallo lege, jeg har en føflekk, sa jeg.
Jasså. Sa legen.
Ja, sa jeg.
Ok. Sa legen.
Kan du se på føflekken min, sa jeg.
Ja. Sa legen.
Se her, sa jeg, og viste legen føflekken min. Her er føflekken min, sa jeg til legen.
Jaha, og mhm, sa legen, da han så på føflekken min.
Mhm, sa bare jeg.
Vet du hva, sa legen.
Nei, da jeg.
Vet du hva, sa legen. Jeg tror vi fjerner denne føflekken tror jeg, sa legen.
Da tror jeg og det, sa jeg.
Ja, denne føflekken tar vi bort, sa legen. Du kan legge deg her, sa legen. Og jeg la meg akkurat der. Jeg lå på magen, og kjente plutselig et lite stikk. Så kjente jeg ikke mer. Plutselig sa legen:
Nå er vi ferdige.
Ok, sa jeg.
Kom tilbake om tolv dager, sa legen.
Ok, sa jeg.
Ha det bra, og lykke til, sa legen.
Jeg sa takk!

Et tidlig sukk

Snart er juli på midten. Og da er sommeren på midten. På midten er ikke så bra, for da er alt på vei nedover. I alle fall sett fra mitt vinkel. Men noen liker høsten. Og for dem er sommerens midtpunkt, bare en punkt på en graf som stadig peker oppover. Høsten kan jo være fin den. Lun inne, bak en bok, under en lampe, ved siden av en kopp med kaffi og rundt lydene av knirkende vegger og regnet som trommer på vindusruta. Det er bare det at høsten er så mørk og lang. Himmelen er så lav, og hele høsten går jeg krumbøy rundt, akkurat som om jeg er redd for å skalle i en regnfull sky. Men høsten er jo og rein luft, semesterstart, konserter og bokslipp. I år skal jeg møte høsten med større tro på høstens iboende kvaliteter og muligheter. Kanskje høsten og jeg kan bli bedre venner?

Det som er bra og ikke bra med regn

I dag regner det. Et regn som kommer fra himmelen. Et regn som faller nedover. Et vått regn. Av små dråper vann. Og alt ute blir vått. Til og med mennesker på klærne og i håret. Jeg ble ganske våt på buksa, og litt i håret. Jeg kommer til å bli mer våt, fordi jeg må snart ut i regnet igjen. Men kanskje, hvis jeg er heldig, slutter det å regne fra himmelen. Da begynner alle ting som er våte, å tørke. Til og med mennesker, som er våte i håret. Men det kan alltid begynne å regne igjen, når som helst. Det er ikke sikkert man er blitt tørr først. For det tar lang tid å tørke regn. Og det er helt umulig å vite når det skal begynne å regne igjen. Derfor har man laget paraplyer. De er til beskyttelse mot regnet som kommer fra himmelen. Men når regnet kommer fra siden, da hjelper det ikke med paraply. Da må man beskytte seg med helt vanntette klær, eller med et hus. Regn kan være bra. Det beste med regnet, er lyden det lager i vann. Når ti tusen dråper vann fra himmelen, treffer et helt stille vann, samtidig, er det som om regnet hvisker lavt med vannet. Da er det helt greit å bli våt på klærne og i håret. Og det er helt greit å kjenne regnet sile ned fra håret, over pannen, ned mellom øynene og samle seg ytterst på nesetippen, der det danner seg en dråpe som kiler mye, før den slipper taket, og det kommer en ny dråpe. Før trodde jeg regnet var tårene til Gud. Men så fant jeg ut at regnet ikke smaker salt, så da forstod jeg at det måtte være noe annet. Men helt sikker kan jeg jo ikke være.

Så kom solen

Så kom solen. Og det ble varmt. Svettende varmt. Og lyst. Men altfor varmt. Dampende varmt. Vått. Klamt. Stramt. Tørr i munnen. Tørst. Et digert øye, steker meg i ryggen. Svir huden av meg i nakken. Jeg snur meg. Ansiktet mitt freser i byller og svidd skjegg. Øynene mine fordamper og størkner. Jeg renner i kne og knekker sammen. Kun arbeidsklærne mine ligger igjen som et brunsvidd bevis på solens drepende kraft. Bak meg durer det i en vifte, og vrom, den durer fram og, vrom, tilbake, og blåser sin kjølige, vrom, luft, ut i rommet, og på, vrom, meg. Ut av vinduet kan jeg se klær ligge spredt, men ingen mennesker. Solen står som et ondt øye på himmelen, og alt er ulmende stille.Vrom.

Transformers - en anmeldelse

Denn filmen er ikke verd papiret på foxen jeg krøllet sammen og kastet mellom kinostolene. Den er ikke verd den siste dråpen i imsdalflasken, jeg fort ble ferdig med, i håp om å kunne kaste bort litt tid på å gå på toalettet. Den er ikke verd de sure sokkene til han som satt bak meg med tærne oppetter stolryggen min. Dette er egentlig ikke en film. Men en ultralang reklame for snobbeglatt amerikansk ungdom og vulgær datateknisk animasjon. Denne filmen er like useriøs som denne anmeldelsen.

Universet er min kopp med kaffi

Å, kaffien er så god og varm i dag. Og akkurat passe sterk. Sterk nok til å gni søvnen ut av øynene mine, men ikke så sterk at den svir hull i magesekken. Det slår meg, der jeg løfter opp koppen og ser ned i den svarte væsken....vel, det slår meg ikke, men jeg får faktisk den samme følelsen av å se dypt ned i denne koppen, som å stå en stjerneklar natt og se ut i verdensrommet. Det er en følelse av dyp utenomjordisk melankoli; så rart å være til. Så rart å tenke. Så godt det er å leve og drikke kaffi en morgen på kontoret. Jeg slurper dette verdensrommet. Og fylles av denne melankolien. I natt skal jeg ut og se opp på kaffihimmelen, som skvulper der oppe med sine planeter og galaxer. Flaks for meg at utgangspunktet mitt er melkeveien. For det mildner opplevelsen litt med melk. Den blir litt rundere på smak. Slurp og sup.

Klokken halv ni tok jeg flyet. Ti over halv ni var jeg tilbake på jobb

Litt mer kaffi? Ja, takk som byr. Og her er det lite å gjøre, for bilen jeg bruker har mistet servostyringen. Det var da som bare pokker, det da! Å ja, skal jeg si deg, det var som pokker og fillern på julekvelden og sankthansaften på en gang! Men fortsatt har du vel lyst å reise? Å jo, kan ikke nekte for det. Men så demper jeg trangen til det eksotiske gjennom nytraktet kaffi, fra brazil. Godt, godt. Men det var den bilen. Til pokker og. Her ligger arbeidsdagen foran meg med oppbretta armer og arbeidslysten er av rustfritt stål, så slutter bilen å funke på servoen. For en ironi. Vel, vel. Hva skulle vi gjort uten uforutsigeligheten? Bare kaffien er varm. Det er en trøst. Men tenk på dem som akkurat nå sitter og rister og får propper i ørene. De kjenner et sug i magen, og vips, så var de ikke mer koplet til jordens overflate. Ut på sin høyre side ser de grå tåke, tykk som bomull, og de kjenner sin egen trøtthet i slekt med den tåken. Så plutselig forsvinner tåken, og søvnen, og en klar blå himmel vekker til liv en ren bevissthet og solen som hilser fra horisonten, setter dype spor i hukommelsen, for det hele er jo så uvirkelig. Men samtidig så stemmer det. Alt stemmer. Jo lengre flyet beveger seg bort fra norge, jo mer stemmer det. Det stemmer å være på vei. Blodet stemmer i, og hopp sa hjertet der det tok et dobbeltslag, for hva slags lyd var dette? En lyd av noe som er galt som ikke stemmer, tenker jeg, og snur meg for å se på flyvertinnen som akkurat har satt seg bak i flyet, fått sikkerhetsbeltet på, og lagt ansiktet ned mellom knærne. Akkurat nå skulle skulle jeg tro det var på tide å bli nervøs, men selv om den overvektige middelaldrende mannen på min venstre side river seg i håret, hyperventilerer og roper Jeg vil hjem!, er det med helt rolige bevegelser jeg setter på meg surstoffmaska idet flyet vipper over på høyre side og snur nese ned igjen, altfor tidlig og i altfor spiss vinkel, mot jorden, jeg hadde håper å ikke gå på, på en stund. Men så forstod jeg plutselig at denne jorden skulle jeg få mer enn nok av, om bare noen få øyeblikk. Jeg forstod at jorden antagelig ville spise meg, og hele flyet mitt levende. Så da ble jeg litt skuffet. Og ut av vinduet ser jeg igjen den grå tåka peise forbi, og jeg føler meg trøtt, så trøtt at jeg tror jeg må ha sovnet, selv til lyden av hylende mennesker på alle kanter. Jeg sovnet og våknet ikke opp før jeg med ett befant meg tilbake foran det tastaturet jeg hadde startet denne teksten på. Og egentlig er jeg glad for å være tilbake. Jeg er glad for at det bare var en diktet historie. Og kanskje har jeg ikke like lyst å reise lenger? Vel, jo.

Blodets gaulen etter nye opplevelser

Å, hvordan søvnen er en grå masse. Med en litt ekkel lutefiskaktig konsistens. Akk, ja. Sånn er det, verden går videre, og skulle det være en morgen da jeg spesielt hadde lyst til å reise jorden rundt, skulle det være denne morgenen. Det er egentlig ikke meg. Det er blodet mitt. Jeg tror blodete mitt kjeder seg. Det rasler på sedvanlig vis rundt om i kroppen og bærer rundt på det samme kjedelige hydroluktoksygenet, som det har gjort i en måned nå. Jeg tror blodet mitt vil ha nye oksygenimpulser. Oksygen fra land med varme. Fra høye fjell og oksygen med lukten av krydder. Solkrem. Salt hav. Tang og tare. Fremmed øl og søt tobakk. Jeg er nesten redd blodet mitt vil forlate meg for å reise på egenhånd. For å redde meg holder jeg drømmen i live, om å snart ekspandere den daglige utfoldelsesradius. Spre mine vinger, ta på meg svømmeføtter og holde pusten når jeg letter med en boing 646 gjennom skyene.

Et møte med Jens

Klokken ti på elleve kom selveste statsministeren durende inn portene her på arbeidsplassen min. Selveste Jens, steg han ut av bilen og skøt bombesikkert fram med hånden til alle som var desskledde nok. Tennene brølte hvite fram mellom leppene, og øynen lyste av munter selvgodhet. Jeg tror faktisk han er en god mann, han Jens. Jensiboy. En god representant for norge. Om ikke annet er han behagelig for øyet, og det er faktisk ikke så ille å hvile ørene i hans stemme heller. Så der stod han, statsministeren, og fektet med journalister, mikrofoner og kameralinser, som en ekte zorro i svart kappe. Jeg følte for å stå på trygg avstand. Jeg hadde for mye olje på buksa mi, til å nærme den edle atmosfære med duften av silkeslips og tøymykner. Men sveipet han ikke unna et angrep fra en journalist for så å få øye på oss i olje, der i støvet, full av svette og tobakksrester på underleppa? Og skulle jeg ikke lyge, syntes jeg faktisk jeg så et snev av misunnelse i hans ellers så godsmidige positur. Et lite sekund ble han hengende i løse luften ved synet av oss i olje, og i et lite sekund stod han midt blandt oss og fortalte skrøner, spytta på gata og følte seg hjemme, før en journalist traff ham i høyre side med sin mikrofonlance og Jens atter følte seg komfetabel i sin stive dress og måtte svelge det spyttet han akkurat skulle til å spytte. Ikke før hadde han fått retta på slipset, smilt til kamera og rista litt løs på andre dresskledde, så måtte han avgårde igjen. Og der fòr han, durende ut av portene her på arbeidsplassen hvor jeg jobber. Vi sees vel igjen!