Klokken halv ni tok jeg flyet. Ti over halv ni var jeg tilbake på jobb

Litt mer kaffi? Ja, takk som byr. Og her er det lite å gjøre, for bilen jeg bruker har mistet servostyringen. Det var da som bare pokker, det da! Å ja, skal jeg si deg, det var som pokker og fillern på julekvelden og sankthansaften på en gang! Men fortsatt har du vel lyst å reise? Å jo, kan ikke nekte for det. Men så demper jeg trangen til det eksotiske gjennom nytraktet kaffi, fra brazil. Godt, godt. Men det var den bilen. Til pokker og. Her ligger arbeidsdagen foran meg med oppbretta armer og arbeidslysten er av rustfritt stål, så slutter bilen å funke på servoen. For en ironi. Vel, vel. Hva skulle vi gjort uten uforutsigeligheten? Bare kaffien er varm. Det er en trøst. Men tenk på dem som akkurat nå sitter og rister og får propper i ørene. De kjenner et sug i magen, og vips, så var de ikke mer koplet til jordens overflate. Ut på sin høyre side ser de grå tåke, tykk som bomull, og de kjenner sin egen trøtthet i slekt med den tåken. Så plutselig forsvinner tåken, og søvnen, og en klar blå himmel vekker til liv en ren bevissthet og solen som hilser fra horisonten, setter dype spor i hukommelsen, for det hele er jo så uvirkelig. Men samtidig så stemmer det. Alt stemmer. Jo lengre flyet beveger seg bort fra norge, jo mer stemmer det. Det stemmer å være på vei. Blodet stemmer i, og hopp sa hjertet der det tok et dobbeltslag, for hva slags lyd var dette? En lyd av noe som er galt som ikke stemmer, tenker jeg, og snur meg for å se på flyvertinnen som akkurat har satt seg bak i flyet, fått sikkerhetsbeltet på, og lagt ansiktet ned mellom knærne. Akkurat nå skulle skulle jeg tro det var på tide å bli nervøs, men selv om den overvektige middelaldrende mannen på min venstre side river seg i håret, hyperventilerer og roper Jeg vil hjem!, er det med helt rolige bevegelser jeg setter på meg surstoffmaska idet flyet vipper over på høyre side og snur nese ned igjen, altfor tidlig og i altfor spiss vinkel, mot jorden, jeg hadde håper å ikke gå på, på en stund. Men så forstod jeg plutselig at denne jorden skulle jeg få mer enn nok av, om bare noen få øyeblikk. Jeg forstod at jorden antagelig ville spise meg, og hele flyet mitt levende. Så da ble jeg litt skuffet. Og ut av vinduet ser jeg igjen den grå tåka peise forbi, og jeg føler meg trøtt, så trøtt at jeg tror jeg må ha sovnet, selv til lyden av hylende mennesker på alle kanter. Jeg sovnet og våknet ikke opp før jeg med ett befant meg tilbake foran det tastaturet jeg hadde startet denne teksten på. Og egentlig er jeg glad for å være tilbake. Jeg er glad for at det bare var en diktet historie. Og kanskje har jeg ikke like lyst å reise lenger? Vel, jo.