Et møte med Jens

Klokken ti på elleve kom selveste statsministeren durende inn portene her på arbeidsplassen min. Selveste Jens, steg han ut av bilen og skøt bombesikkert fram med hånden til alle som var desskledde nok. Tennene brølte hvite fram mellom leppene, og øynen lyste av munter selvgodhet. Jeg tror faktisk han er en god mann, han Jens. Jensiboy. En god representant for norge. Om ikke annet er han behagelig for øyet, og det er faktisk ikke så ille å hvile ørene i hans stemme heller. Så der stod han, statsministeren, og fektet med journalister, mikrofoner og kameralinser, som en ekte zorro i svart kappe. Jeg følte for å stå på trygg avstand. Jeg hadde for mye olje på buksa mi, til å nærme den edle atmosfære med duften av silkeslips og tøymykner. Men sveipet han ikke unna et angrep fra en journalist for så å få øye på oss i olje, der i støvet, full av svette og tobakksrester på underleppa? Og skulle jeg ikke lyge, syntes jeg faktisk jeg så et snev av misunnelse i hans ellers så godsmidige positur. Et lite sekund ble han hengende i løse luften ved synet av oss i olje, og i et lite sekund stod han midt blandt oss og fortalte skrøner, spytta på gata og følte seg hjemme, før en journalist traff ham i høyre side med sin mikrofonlance og Jens atter følte seg komfetabel i sin stive dress og måtte svelge det spyttet han akkurat skulle til å spytte. Ikke før hadde han fått retta på slipset, smilt til kamera og rista litt løs på andre dresskledde, så måtte han avgårde igjen. Og der fòr han, durende ut av portene her på arbeidsplassen hvor jeg jobber. Vi sees vel igjen!