Hadde ukedagene plutselig blitt til kjendiser. Det er et viktig sprøsmål som må besvares. Nå!

Dagene i uka har sine karaktertrekk. Slik er det for meg. Mandagen er forskjellig fra onsdagen, og hadde ukedagene plutselig manifistert seg som kjendiser, skal jeg nå se litt på hvem og hva ukedagene hadde manifistert seg til, etter min personlige ukedagkarakteristikk.

Mandagen er litt treg. Ikke særlig velkommen. Ikke alltid i alle fall. Men samtidig er mandagen håp. Eller muligheter mener jeg vel. Muligheter til å starte over igjen. En som skal slutte å røyke, slutter nesten alltid på en mandag. Så hvis mandagen plutselig skulle bli en kjendis, dukket det helt "tilfeldig"(kanskje)opp en mann som ikke er så mye i media om dagen, men det var en tid han var. For meg er mandagen manifistret i Kjell Magne Bondevik. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje er det rett og slett fordi Magne er lik mandag. Eller kanskje det er playmosveisen hans som jeg aldri føler helt velkommen på netthinna, eller det kan og være at han virker som en mann som har evnen til forsoning. Som kristen er han kanskje flik å tilgi, og er det en dag som egentlig burde være en kristen høytidsdag, er det mandagen. Forsoningens og tilgivelsens dag. En dag for håp.

Tirsdagen er ikke tvillingbroren til mandagen, det er helt sikkert. Tirsdagen har sin egen helt spesielle karakteristikk. Den eier ikke håp. Og den er tom for inspirasjon og vilje. Tirsdagen er bare til. Den er en dag. En dag man bare lever gjennom og blir ferdig med. Tirsadg har ingenting å lære bort. Men krever heller ingen ting. Tirsdagen er raus og aksepterer alle. Så hvis tirsdagen plutselig skulle bli en kjendis, har jeg umiddelbart litt problemer med å komme på en norsk kjendis som har tirsdagens kvaliteter. Jeg tenker på en amerikansk standupkomiker, Bill Hicks, men jeg vil grave fram en norsk. Plutselig kom jeg til å tenke på kong Harald. Han har mange av kvalitetene til tirdagen. Han er raus og krever lite, men han er for lett å bli glad i. Han er for humørfylt. Jens Bjørneboe er en kandidat, men han har for mye å lære bort. Nei, jeg tror rett og slett tirsdagen i seg ikke har kvaliteter som alle er å finne hos en kjendis. Tirsdagen er dagen alle glemmer. En viktig dag, som aldri får som fortjent. Men tirsdagen krever ingen ting, og kanskje er det akkurat derfor, at tirsdagen aldri vil få den oppmerksomheten den fortjener. I alle fall ikke i vårt vestlige overfladiske samfunn.

Onsdagen er dagen som får folk i godt humør. Onsdagen er følelsen av at solen snur ved vårjevndøgn. Onsdagen har mot til å ta livet inn over seg slik det er.Men Onsdagen er også litt naiv. Onsdagen tror kanskje litt for godt om folk. Optimismen er styrken og svakheten på en gang, for onsdagen. Men aldri skal onsdagen lære seg å gjøre noe med dette, og det er derfor vi liker onsdagen så godt. Så hvis onsdagen skulle bli en kjendis så finnes det ikke en mer selvsagt onsdagskjendis enn selveste Wenche Foss. Optimistisk. God og naiv. Jeg ser henne på tv og tenker, hvilken dag er det i dag? Det må være onsdag.

Torsdagen er dagen med muskler. Det er dagen som løfter vekter og står foran speilet for å beundre seg selv. Torsdagen liker brun overkropp, som gjerne skal være glattbarbert. Slik sett er torsdagen litt vemmelig i all selvfiksering, men samtidig er torsagen alltid trygg. Torsdagen friker aldri ut i ukontrollerte utbrudd, slik søsteren onsdag, men har sitt definerte og kontrollerte syn på ting. Problemet til torsdagen vil alltid være den alltid overfladiske holdningen. Det fasadepregede verdisynet. Derfor blir aldri torsdagen helt fornøy, for tordagen kommer aldri helt i kontakt dypere sider av seg selv. Så torsdagen er vel kanskje oppskriften på en atypisk kjendis? Hmm, la meg tenke, det må rett og slett bli Morten Harket. Men jeg stusser egentlig litt på dette, for er ikke nettopp han kjendisenes selvoppnevnte dipsindige representant? Vel, dypsindigheten i det han sier, er som et speil. Men egentlig er det bare en overflate som presenterer en illusjon. Morten Harket ser innover og i dypet av seg selv i dette speilet, men egentlig ser han bare sin egen nakne overkropp flekse til tenne i sitt eget smil, der han forfører seg selv med selvsmisk og øyeblunk.

Fredagen er en ambivalent dag for meg. På den ene siden er det de løse tøylers dag. Der er den første dagen på lenge man ikke trenger å tenke på den dagen som kommer etterpå. Men samtidig er det fredens dag. Da trenger man ikke lenger lengte, men man kan slutte fred med seg selv og forpliktelsene er der ikke lenger og gir deg fårlig samvittighet. For den unge meg, var nok fredagen kun en tøylefri og energiutblåsende dag, men for den aldrende meg, er fredagen stadig mer begynt å fortone seg som fredens dag. I dag, er fredagen den soleklare kandidaten til Nobels fredspris. Men jeg tviler på fredagen noen gang vil få den. Så hvilken kjendis snakker vi om? Jeg tror faktisk vi må trekke fram to kjendiser. En som represenerer den tøylefrie og en som representerer den fredfulle. Og den tøylefrie kan ikke bli andre enn Anne Cath Herland. Med sitt tøyleløse snakketøy og frimodige vesen, ikler hun fredagsdraken uten den miste skredderjustering. Men den fredfulle må jeg gruble litt på. For hadde jeg kunnet velge blandt alle verdens kjendiser, hadde Dalai Lama vært en god kandidat, men nå har jeg først satt et kriterium, så får jeg følge det og. Norge har egentlig ingen overmåte fredfulle personligheter å grave fram. De finnes sikkert, men de har nok vett til å holde seg unna mediaøyer, for hvem klarer vel å bevare freden med journalister klatrende ned pipa til alle døgners tider? Vel, en person har slått meg, og hun har virket, i alle fall hver gang jeg har sett henne på tv, svært rolig og fredfull, og det er tidligere biskop Rosmarie Køhn. jeg tror hun har en god del fredlig fredag i seg. Hun kan nok klare den på sin kappe.

Lørdagen er en tungvekstmester. I alt. Lørdagen er en som er født med bagasjen god rustet, med både gode og dårlige kvaliteter. Lærdagen er ærlig, men kan og være svikefull. Den er energisk, men og lat. Lykkelig, men og trist. Men uansett hva lørdagen er, så er lørdagen alle dagers store forbilde. Alle dagene i uka, ser opp til lørdage, for lørdagen er som storebroren i en søskenflokk og det lørdagen gjør, det blir lov for resten av dagene. Og hvem liker vel ikke lørdagen? Jeg vet ingen. Så nå har jeg et problem. Hvem kan klare å fylle skoene til denne mektige dagen? Som kan spille på hele spekteret av kvaliteter. Vite hvordan oppføre seg for å bli likt og samtidig få viljen sin. To kandidater melder seg. Fredrik Skavland og Harald Eia. Mediemoguler uten sidestykke, men jeg tror Harald Eia stikker av med det lengste strået, for jeg tror han er hakket smidigere, hakket flinkere til å vite akkurat hva som skal til for å nå sitt mål. Harald Eia er alle dagers storebror akkurat slik han er alle kjendisers storebror.

Men hva med søndagen? Helligdagen. Som jeg ikke tror føler seg særlig hellig lenger. En underkuet dag som aldri helt har vist hva den er god for. Men i seinere tid er søndagen begynt å utfolde seg. Søndagen er både kreativ og arbeidsom. Har humor og viser omsorg. Der lørdagen er alle dagers storebror, er søndagen alle dagers mor. En dage med omtanke og vilje til å hjelpe. Gi søndagen en sjanse og du skal bli overrasket. To tusen år i underkuet stillhet gjør noe med en dag, og gjør det den ikke bitter og fæl, kan den faktisk ende opp som mor teresa selv. Men det var altså norske kjendiser, og her må jeg faktisk melde pass. Jeg klarer ikke å komme på en norsk kjendis som er verdig de fine søndagsklærne, men mulig mine mange lesere har en ide om hvem dette kan være? Hjelp meg å finne sødagen i kjendisnorge.