Romjula er som et usedvanlig langt gjesp, der munnen står på vidt gap og tar i mot feit mat og søte ting og kullsyreholdig leskedrikk og druepressede dråper med garvestoff. Øynene rekker nesten ikke lukke seg opp, før de blir lukket igjen, fordi dagen har bare to våkne timer.
Midt i denne tida, klarte jeg en dag å samle nok energi til å reise meg opp av sofan, gripe kamera og stavre meg på to stive bein ut i romjulslufta. Der møtte meg en luft, som klippet kalde minusgrader og stappet dem ned i nakken på meg. Og noen interessante motiv.
Det første bildet: jeg drister meg å poste bilde av en solnedgang. En solnedgang har jo alle sett. Og kan fort bli litt je je sette førr. Men jeg likte dette bildet her. Fikk fanget noe av det intense lyset jeg kom ut for der, når sola sank i sjøen.
Her industri. Røyk. Klare sjøen og et godt lys.
Ny personlig rekord i å fange skyggekast. Lesere som har fulgt bloggen en stund, vil huske skyggekastfunnet mitt fra tidligere i vinter(traffikkskiltskyggekastet). Dette skyggekastet forbedrer min personlige rekord med flere meter, og jeg stiller gjerne som kandidat i NM i Skyggekasting. Kanskje til og med EM. VM ligger nok litt for høyt oppe ennå(legg merke til:sporten har fått sin første tilskuer(hun sa det var intenst og spennende, kanskje, om hun hadde blitt spurt))
Våkna opp og kikka ut vinduet. Det snødde og landskapet var hvitt og vakkert og julekuler hang fra treet i hagen og snømannen vinka til meg med gulrot i nesa og stein i øya. Men så våkna jeg opp igjen, og kikka ut av vinduet, og ingenting var hvitt og snømannen var ikke der. Det første var en juledrøm. Det andre var en julevirkelighet.
Dressen falt på plass som et pølseskinn, og vesten trua med å skyte knapper som et maskingevær. Det var før julegrøten, og det var før pinnekjøttet.
I stua står juletreet og breser seg, og er på toppen av sin karriere. Pertentlig holder det julekulene ytters på greinene sine, og med stjerna i sky hever det seg over en klam julepassasjer, som prøver å unngå å puste med magen(for det er ikke plass til mer pust i magen).
Det lukter pinnekjøtt i hele huset. Julemusikken er bytta ut med Bonnie Prince Billy. Og ingen ser ut til å reagere. Femogsyttiprosent av familien sitter med hver sin laptop og julesurfer på internett (eller skriver juleblogg). Mamma er den eneste som styrer hit og dit, pynter og rører i gryter og er kapteinen på detta juleskipet. Nå er klokka fem! sier hun. Nå er det enedelig jul, sier hun. Men ikke så mye forandrer seg. Eller...Der var det noen som reagerte og bytta musikken ut med noe som henger mer fra et tre, og glitrer.
Selv om julen er en tid for tradisjoner og familie, finnes det nok mange forskjellige måter å feire jul på. Minst like mange som det finns familier. Det er jo flott i grunn.
En riktig god jul til alle mine innomkikkere, og måtte deres helt spesielle juletradisjon bli akkurat sånn den pleier å være.
Måkene med sine boomerangformede vinger, surfer på vinden.
Det må være frihet, tenker jeg, for tanken å se. Ja! og se tankene,nokså boomerangformede(det er jo i grunn helt logisk), surfer på dønninger av minner, som slår inn over den myke pannebrasken. Legger seg som blanke glassmaneter på de små rynkene og blir borte.
Ti meter høye bølger,og et vakkert motlys i storm, gjør det hele litt undrelig. Båten går opp opp opp, og så NED.
Plutselig så smeller det i skråget, og små skrik kommer fra passasjer. Saltråken står rundt oss. Men det er ikke særlig dramatikk. Jeg høre barnelatter og bestikk mot poselen, som jobber med en porsjon lapskaus eller komle.
Men så får vi plutselig sjøen over oss et øyeblikk. Så er vi straks på toppen av en bølge, og som i en utforbakke farer vi nedover. Og nå blir skrikene høyere og jeg hører barn som gråter.
Men etterhvert roer det seg. Vi er innaskjærs, og jeg hører igjen latter og bestikk. Jeg ble plutselig sulten.
Årets siste morrablogg fra bussen. Ferien er nært forestående, og da står jeg ikke tidlig opp med vilje for å bli skalla ned av en gretten morgen.
Men ikke for det. Det daglige basketaket har vært givende òg. Har gitt meg noe å skrive om på bussen.
For eksempel i dag. Møtte jeg hagl på sykkelturen min. Skarpladde skyer som pepret meg med skarpkantede isklumper. Jeg hadde problemer med å se og sykle på en gang. Men kom nå en gang fram. Og det tidsnok til at bussen slipper meg av akkurat nå!
Bussjåføren spiste pølse i dag. Så litt beskjemt ut, der jeg kom ombord idet han trykka en halv lengde wienerpølse i munnen uten å få plass til all ketchupen, som sklei ut på sia og ned munnvika. Jeg tenkte han har nok en rødbrus gjemt har et sted. Og i matboksen er det antagelig gele med vaniljesaus. Han hadde nok fødselsdagselskap i går.
tirsdag, desember 16, 2008
Tuffkotinol er et fint ord å legge på tunga. Jeg tror det er navnet på en slags rustbeskytter.
Nå er det snart påske igjen. Det må bare bli jul først. Gode hjul, raske hjul. Triller ned åsen feit og full, av lure kjøpetriks og svor og stearinlys.
På hjul med bussen er det lite som minner om jul.
mandag, desember 15, 2008
Snikende stikke, krypende hoste. Halsen begynner ikke bra i dag. Men jeg tror der ennå er håp. Det trenger ikke nødvendigvis bety høys nue og skrapes temme i tol ange uker framover.
Jeg har et kung fu og bruce lee av et imunforsvar. Hi a!
Det er på sin plass å gratulere håndball-jentene med Em-gullet. Jeg fikk leste hele kampoppsummeringen på 43 sekunder, og slapp å pines av spenning i 60 minutter. Men etter som jeg forstod, fløt spenningen ut i en slags tykk krem av overlegenhet, og da kampen var over, var Spania redusert til små røde non-stop.
Det er og på sin plass å klø seg i hodet, og for min del rive meg i håret. For okei, vår mann i hollywood, harald zwart har vel gjort det sånn ok der borte, for han er jo stadig i aksjon (jeg personlig har ikke sett noen av filmene hans). Men nå leste jeg akkurat om hans nyeste prosjekt, som forøvrig er ferdig og klar i kinosalen like over i det nye året: Pink Panther 2. Ikke nok med at det ble laget en nummer èn, som en oppfølger til disse klassikerene. Og nå, en nummer to. Og av VÅR mann i hollywood!
Men, så kan jeg tenke så her: Jo dårligere disse re-makesa er, jo mer skinner de gamle klassikerne. Det blir ikke vanskelig å skille klinten fra en bøtte full av gammel majones.
Her kommer en scene(rekke?) fra filmen The pink Panther Strikes Again. Min topp 5-scene gjennom tidene. Inspector Clouseau er kommet for å gjøre et forhør, etter at professor Fasbender og dattera er blitt kidnappet. Clousau er akkurat kommet fra Paris og er satt inn som spesialetterforsker på saken
Så var det, og sånn blei det. På ingen annnen måte enn forventet. Akkurat sånn skulle være.
Etter de tre nødskrikene fra klokka, går morran på skinner. Lite er overlatt til tilfeldighetene. Rutinene er lagt opp til at jeg kan gjøre dem i søvne. Iallefall i sterkt nedsløvet trøtt tilstand.
Interessant?
Antagelig lite.
Egentlig, hvor sann, og ekte er klekkmais? Bør jeg bloggransake meg grundig. Legge om stilen? Heller skrive om viktige ting?
Nei. Aldri har usannhet satt sine spor her. Overdrivelser kanskje. Men løgn ei. Og hvor mer livsnært enn bussturen til jobb er det mulig å komme? Yeah, thats right!
onsdag, desember 10, 2008
Jobben halte og dro i meg, helt til det ble kveld. Men månen bare lo, og sa ikke klag. For han skal jobbe i nesten full stilling i hele natt. Jeg tenkte -Da får du heller klage på bloggen din. Så nå klager jeg på bloggen min.
På dagens klekkmais-lefse, skal du få mye syte-tøy. Mer enn vanlig. Sytetøyet er laget av slitebær, og er ikke marmelade. Nei. Ekte timelange bær, og ikke tilsatt kunstig pause-stoff. Så. Håper det ikke gir mersmak. For jeg satser på det blir lenge til neste jobblefse med sytetøy av slitebær.
Nå er det komme til dèt, at jeg må begynne å tenke tilbake på året som gikk. Hvor i huleste blei det av og så videre...åssen musikk bleika sjela mi og holdt den tilsynelatende fluor-tabelett-hvit. Egentlig har jeg vært passe utdatert på tidsaktuelle skiver, det har vært et år med mye sølegraving i tiåra bak oss. Ei og aen skinnende låt klarte jeg å finne. Sitter å lurer på om jeg skal spikre opp ei ti på tavla, bare sånn for show. Blir like mye for meg sjøl å finne ut hva jeg egentlig har hørt på, som for eventuelle interesserte å sjekke ut mulig snadder og snask.
Nei. NÅr jeg tenker etter, blir det for vanskelig å rangsette låtene. Det får bli ei TI-PÅ-FØRSTEPLASS 2008-LISTE.
Denna første snubla jeg tilfeldigvis over i sommer på det lille nystarte forlaget til flamme forlag. flammeforlag.no ca tror jeg. Snadder låt som, når du først har laget et lite spor i sjela forn, så sittern som spikra. Jeg spiltn tre ganger daglig, hele den klamme sommern. Det gjør ikke sangen dårligere i dag, med sånne assosiasjoner, midt på kalde vintern. Jeg digger den metalliske fuglekvitringa i bakgrunnen som står så deilig til det gitarmyke siget. The durutti Culimn, fra albumet, the return of durutti culumn.
Denne andre låta er fra the Mountain Goats og albumet the sunset tree. Låta heter This Year. Kunne like godt vært 10 andre låter, men så blei det denna. Han der John Darnielle skriver og synter som en, som virkelig har noe å skrive om. Det dreier seg om mye gjennomlevd smerte, men uten at det blir selvmedlidende og bløtt som en blodskorpe som ikke har stivna skikkelig. Jeg har hatt utallige utrolige sykkelturer med detta albumet på øret og vinden i håret.
Nummer tre er fra ei plate som egentlig burde være med som et hele. Jeg kjenner knapt navnet på ei låt, for jeg settern på en og spiller gjennom hele. Men så har plate detta høsthalvåret gjort entrè bare the shins har klart tidligere blandt mitt ørepublikum(alltid to i salen). Men skulle jeg skille ut en sekvens jeg digger særlig, må det bli sangen Bunny Aint No kind of Rider, fra plata Hissing Fauna, Are you the Destroyer? Og bandet er selvsagt? of Montreal. Hadde det ikke vært for brodr, som hardnakka snakka kred til forsvar for denna, så hadde jeg neppe gittn like mange gjennomlyttinger for at den skulle sitte, som jeg gjorde. Takker for det.
Den fjerde kom inn i samme periode som sang over, og kunne jeg først nesten ikke fordra. Altså, for et kjas og mas på den skiva som blei rosa himmelhøyt rundt i musikkmedia. Men som på mystisk vis. En dag satt låta, of forsåvidt hele plata som en kanonkule. Sangen Dancing Choose fra plata Dear Science av TV on the Radio. Om morran, når jeg står med tannbørsten i kjeften og gurgle-break-danser til denne sangen på det lille badet mitt, da skulle noen hatt et lite webcam og youtube. Heldigvis ikke.
Femtemann kom inn i livet mitt, først som et spor på i en sær(men kul) komedie(Darjeling Unlimited), der jeg først ikke beit meg særlig merke i den. Men så dukkan opp på last.fm-radion min og peisa vettet av en stakkars sykdomspreget kis, en tidlig vår. Sangen fenger på en god måte, og jeg kjenner hjertet mitt ta bassrytmen i sangen og slå med.
Seks i rekken. Var det en sang jeg helst skulle sett som brus. Tappet på flaske og kald i kjøleskapet på en varm sommerdag. Sangen er det ypperste av organisk elektronica som er klart skapt av mennneskehender på elektroniske knotter. Det er ikke første året jeg klamrer meg til denne sangen, spesielt nå om vintern og høsten når sola er lat vinden har hjemmealenefest med regnet. Sangen er Peacock Tale, fra Camfire Headpfase, og bandet heter Boards of Canada.
Lenger kom jeg visst ikke. Tida strakk ikke til, og jeg fikk problemer med finne sanger som virkelig har satt dagsorden året 2008. Mulig jeg kommer tilbake med de tre siste seinere...Men så blei det SYV PÅ FØRSTPLASS-LISTA 2008, intill videre. Jepsi.
Det er lenge sia jeg har posta noe annet enn mobilblogg på klekkmais. Var på en etterlengtet bloggrunde i dag, og kom over noen films som var passe sære. Og jeg tenkte, klekkmais mangler sære films. Så her kommer...
Totaly speilblank. Som å sykle på en elv, stivnet helt i angst. Men pokkers. Vello tok sykkelskøytene på, og det gikk gnistrende forbi damer og herrer langs grøftekanter.
I dag er jeg ikke helt trygg på bussjåføren. Han kjører litt rart,men er denne teksten å lese, er jeg iallefall omtrent framme.
Jeg står her med saksa i hånda, og smiler litt flåsete, som kong Harald. Skal egentlig klippe silkebåndet, og erklære dagen for åpnet. Men ikke helt ennå. Det lille lokale korpset står klar til å marsjere inn i den nye dagen, og markere begivenheten. Men ikke helt ennå.
Lenge leve, å sove lenge! Lykke er; ikke sovende, ikke våken, men midt i mellom. Med saksa i hånda, smile litt flåsete som kong Harald, og vente med å klippe silkebåndet.
fredag, desember 05, 2008
Nei.
Sykkeltyvene hadde visst vanlig arbeidsdag. For da jeg kom fra jobb i går, var Vello, nei, ikke der jeg parkerte den. Jeg ble jo selvsagt forbanna forbanna. Og bonusen for å glemme låsen, var en deilig gåtur hjem i mumlende fy-ords-brus. Akk.
Seinere på kvelden, stakk jeg en tur ut for å lufte frustrasjonen i bånd(jeg kunne jo ikke bare slippe den løs. For da visste jeg ikke hvem den ville bite). Jeg tuk en tur med en god venn, og jeg øste generøst fra en plaget, nei, irritert sjel. Det var noe med en sykkel. Noe med en som lignet ganske mye på. På akkurat den som. Ja. Akkurat den som ligger der. Høl i Hue! Og der lå Vello. Velta og slengt,men like hel og fin. Det var som et sykkelmirakel. Den bortkomne sykkel.
I dag kom jeg på vello, med ipod og sveva på en fredagsbris på vei til jobb. Uforbanna uforbanna.
torsdag, desember 04, 2008
Sykkeltyvene hadde heldigvis fri ì går. Derfor kunne jeg sykle til jobb i dag og, på Vello. Men så har det seg slik at jeg glømte låsen ì dag og! Og det var som bare fa og sa og he! Jeg tror husken min er blitt om til en kålrabi.
Ellers er tunnellen en røykelunge med kolls. Biler står kjederøykende i kø. Bussen er en sigar.
Skjerf og lue og votter. Pling plong. Alt må til. Det er minus, pluss litt snø.
onsdag, desember 03, 2008
Plutselig var jeg på sykkelauksjon. Plutselig stod et slags vidunder av en sykkel på podiet, og jeg var plutselig den første og eneste som gav bud. Hundre kroner. Done deal. Femti kroner til, og jeg fikk skiftet en dårlig slange tìl en ny.
Så i dag kom jeg, kry som en krokodille, på min splitter nye, skikkelig gamle Vello, på vei til jobb. Snakk om gullstund, morgenmunn og john blund på en gang.
Så vidt jeg har forstått, er Vello DBS, før DBS. Den er sykkelens svar på luftputebåter. Den rullesvever.
Men jeg er bekymret nok til å lage en tsunamirynke i pannen. For i min iver etter å sveve til jobb, glemte jeg låsen. Så jeg håper på helligdag for sykkeltyver. Der de synger sanger sammen og gjør andre hellìgdagsting for sykkeltyver. Alt annet enn å stjele tohjulinger.
tirsdag, desember 02, 2008
Andre dagen uten musikk på øret om morran på vei til jobb. Det er ikke det samme.
Jul og høytid. En sær tid. Grantrær med lys og adventsstaker i flere vinduer, enn det er vinduer. Mennesker nynner på julesanger fra i fjor, og alt er det samme. Rødt og grønt.
Men jula er ikke det værste man har. Dårlig kaffi er værre. Og sur kakao. Melk med klumper og vann med grums. Hele kroppen i en seng akkurat nå, hadde definitivt vært bedre.
Her industri. Røyk. Klare sjøen og et godt lys.
Ny personlig rekord i å fange skyggekast. Lesere som har fulgt bloggen en stund, vil huske skyggekastfunnet mitt fra tidligere i vinter(traffikkskiltskyggekastet). Dette skyggekastet forbedrer min personlige rekord med flere meter, og jeg stiller gjerne som kandidat i NM i Skyggekasting. Kanskje til og med EM. VM ligger nok litt for høyt oppe ennå(legg merke til:sporten har fått sin første tilskuer(hun sa det var intenst og spennende, kanskje, om hun hadde blitt spurt))
