Nei.

Sykkeltyvene hadde visst vanlig arbeidsdag. For da jeg kom fra jobb i går, var Vello, nei, ikke der jeg parkerte den. Jeg ble jo selvsagt forbanna forbanna. Og bonusen for å glemme låsen, var en deilig gåtur hjem i mumlende fy-ords-brus. Akk.

Seinere på kvelden, stakk jeg en tur ut for å lufte frustrasjonen i bånd(jeg kunne jo ikke bare slippe den løs. For da visste jeg ikke hvem den ville bite). Jeg tuk en tur med en god venn, og jeg øste generøst fra en plaget, nei, irritert sjel. Det var noe med en sykkel. Noe med en som lignet ganske mye på. På akkurat den som. Ja. Akkurat den som ligger der. Høl i Hue! Og der lå Vello. Velta og slengt,men like hel og fin. Det var som et sykkelmirakel. Den bortkomne sykkel.

I dag kom jeg på vello, med ipod og sveva på en fredagsbris på vei til jobb. Uforbanna uforbanna.