Faen

Det har satt seg, en liten inderlig en, i mitt bankende hjerte og flytende sjel. En liten forbanna en. Forknytt og hard. Uvillig og sint,en. Hvor han kommer fra, vet jeg ikke helt. Men han får meg til ønske å skrive faen, og i helvette. Alle ting blir til irritasjon. Alle ting blir til bøll. Om morgenen. Men heldigvis. Sammen med rimfrosten på gresset, smelter også faen i meg utover dagen. Da trenger jeg ikke skrive mer enn søren, og fy filler. Ja.

Mye irriterer meg om morgenen. Alt nesten.

Når jeg tror jeg har strødd alt pålegget jeg trenger utover bordet,men finner ikke smøret og må reise meg igjen. Faen. Så har jeg faen meg glemt majonesen og! Når jeg glipper tannkosten ned i vasken. Faen. Når jeg ikke finner lommeboka som allerede er i baklomma. Faen. Når jeg nok en morgen tror jeg klarer å få på meg skoa uten å knytte opp lissene. Faen altså. Men mest av alt irriterer en flott idiotisk løsning på bussen meg. En nødhammer festet med to tykke strips. Det er den samme irriterende bussen hver morgen,og jeg setter meg på samme irriterende plass,med den samme irriterende hammeren,hver pokkers dag. Faen.

Det gikk raskere å sykle til bussen i dag. På sykkelen i sølv, med 27 gir. Men det var ikke det samme. Alt gikk sä fort og smurt. Så uhørt stille.

For å mimre over den gamle sykkelen, tar jeg med et bilde av en gammel apache-sykkel, kledd i disco-drakt med pelssete. Et kunstprosjekt jeg fanget opp på min tur til voss her forleden.

R.i.p

Etter lang tids skrangel, og gjentatte kjedestopp, sluttet den blå sykkelen å virke tirsdag morgen. Under en grå morgenhimmel i sludd, gav den etter på pedalene.


Hvil i fred.

Forbanna mandag.

Med dårlig tid i ryggen,mista jeg kjettingen først en gang på vei til bussen i dag tidlig. Greit nok. Det er begynt å bli en vane. Men da den datt av for andre gang, og på en måte som var vanskelig å fikse, da visste jeg at den blå sykkelens tid,snart var forbì. Ikke er jeg kresen på å få litt olje og smuss på fingrene. Heller ikke på om sykkelen bråker sånn at andre kliner seg oppi veikanten når jeg kommer. Men om ikke sykkelen er til å stole på om morgenen når jeg skal rekke bussen, Da hører man skraphandleren i det fjerne. Lyden av rammer som knekker og eiker som bøyes.



Med sykkelen som sparkesykkel,rakk jeg akkurat bussen.

Altfor

Bussen hjem ble ganske lang. Alt gikk seint i mitt trøtte hode. Setningene i boka ble for lange å lese. Tankene var for kjedelige å tenke. Vannet for flatt til å drikke. Maten for munnfull til å spise. Øynene for trøtte til å lukke.



Så jeg bare satt der. Til vi var helt framme.

Mørket utenfor.
En kaffi i hånden.
MONO på ørene.
Snus i leppa.
Forbanna sinna regn
på rutene. Ferja vogger langsomt.
Ser ned i kaffen
hånden holder rundt.
Mørk som sjøen. Hjertet
skvulper i brystet og
tunge spekkhoggere er
tankene. Nå synker
båten og kaffen er
kald på bunn.
Langsomt
legger ferja til kai,
og livet går videre.

Seminar. På voss. Med jobben. To dager. Prating. Mat. Kaffi. Prating. Trøtt på toget tilbake. Lange smale sekunder. Som buktende skinner over tun, langs fjell, forbi vann, over stryk, alt i høst. Gjennom tunnellene er det mørkt.

Kaldt på perrongen i bergen. Kaldt å vente. På bussen er det varmt. Og stille. Helt til fotball-laget stemmeskifte-gutt14 okkuperer halve bussen. Da kunne jeg gitt mitt høyre nesebor for et headset,men slipper heldigvis,for jeg har det allerede med. Og beirut hjelper meg stenge de ustemte stemmebåndene ute.

Hør på meg. Den gamle grinebitern som irriterer seg over ungdommelig overengasjement og høye lyder. Ja, slik er det blitt. Egentlig er det ikke noe problem. Jeg er jo ikke eldre enn at jeg fortsatt kan høre ekko fra min egen pubertale fistelstemme. Hehe,nå snakker de om pornoblader.

Slik bukter bussen seg nedover, langs stammen ytterst på
treet norge. Helt ned tìl barkenbiten haugesund.

Ugle.kaffi.nøtter.

Et løv falt til bakken, og jeg passerer det nå der det ligger blandt mange andre. Gule. Røde. Jeg har koffein i kroppen. Litt for mye, og må anstrenge meg for å holde følge med føttene og de nye skoa. På butikken og selvplukket nøttemix, til å vente på bussen med. En nøtt smaker som kruttrøyken en nyttårsraktt lukter. Bussen er en larve. Bukter seg opp bakken og inn på holdeplassen. Jeg henger meg på i håp om å fange litt av den metamorfosiske aura larver ofte har. Jeg vil gjerne forvandle rest-stress om til fargerike fjær å pynte tankene med. Det er noe som skjer. En metamorfose. En forvandling. For når jeg går av bussen, tenker jeg på en ugle jeg kjenner. Som bor i pipa til naboen. Jeg tenker aldri på ugler når jeg er stresset. I dag tror jeg det blir en rolig dag.

Mornings

Halvt død og halvt i søvne ser jeg bussen stoppe og gå,stoppe og gå;av og på,med passasjerer. Morgen-zombier som meg, sjangler på plass i bussen. En kollektiv kiste på hjul, på vei fra slummer og død,til morgengry og frostrøyk på den andre siden(av løvstakktunnellen). Vakna! Vakna! På tide å stå opp fra de sovende døde. Det røde stoppskiltet lyser til liv...

Med de lengste beina mine, måtte jeg sprinte til bussen etter jobb. Kaste føttene framfor meg så, langt jeg klarte, og passe på at kroppen min hang med. Håret hadde flagret i vinden,hadde jeg hatt noe. Og pusten stod som pimpette pluralis(medisinsk for å puste tungt). Men jeg rakk da bussen. Og med irriterende god margin. Fint å være sliten på en buss. Forflytte seg uanstrengt anpusten. Kanskje tenke litt. På snø foreksempel. Eller på helt andre ting. Der er det en som løper for å rekke en buss. Pimpette pluralis. På gjensyn, lyser det rødt,helt framme i bussen. Og jeg skal av.





[powered by MOMAIL]

Free Mobile Mail

For Everyone

http://www.momail.org

På bussen

Med en diger gjesp brummer bussen meg bort fra stasjonen. Godt og varmt seiler vi sammen gjennom tunneller og over broer i den mørke, men skumringsklare morgen. Stadig flere passasjerer tar plass i skuta. Men noen får òg nok. Med krokbein og lapp over øyet, henger vi i tauverket og skråler på gamle viser. Her er ingen krokodiller eller klokker! Vi er alle voksne sjørøvere,og mindre skuter må vike. Hoi og så som skuta seiler på denne sorte sjø! Og, oi der måtte jeg plutselig av. Med lappen over øyet. . .

Fw:

Sånn tror jeg skriving bør være: gjør de store ordene små,men ikke mindre - et glimt av visdom på sykkelen etter en øl og en kino. I et inspirert øyeblikk, står jeg midt på sykkelstien og skriver en blogg på mobilen

frokosten er i magan,og
ja,
nå får du jaggu se å sette i gang med husreingjøringa!
sier jeg til meg selv. du har jo utsatt hele greia i en uke. i dag
er siste sjanse. det skal skinne i både krik og
krok. ja.
i det jeg reiser meg, ørlitegrann motvillig,
ivrig etter å komme på et lite pålegg for å bli sittende,
utsette vasken, og der
ser jeg presskaffikanna danse på toppen av skaphylla.
jeg har glemt å drikke min kaffi!
hvordan kunne jeg glemme å drikke min kaffi?
jeg kan jo ikke vaske før jeg har drukket min kaffi.
...vannet koker i vannkokeren.
det er en sånn fin lyd å helle kokvatmt vann i en beholder (og det er rart at lyden er anderledes om vannet er kaldt eller varmt.?.) opp
fra presskanna lukter det kaffi og jeg sitter og ser på at presskannekaffipulveret synker til bunns.
kaffien er klar. og jeg spør: hva kan egentlig måle seg med dette:
headsettet er plugga i datamaskinen.
i-tunes spiller Gila av Beach House, og
presskannekaffien smaker av jord og sol.

uff for en lang bloggtekst.....................................................................

Det er skikkelig høst på gang. vinden rusker en i håret, der man sykler til byen på sin blå sykkel, med paraply i den ene hånden og forventninger i den andre. saken er biff. eller, bergen internasjonale filmfestival.

med høsten i helene,
åpner jeg dørene
til magnus barfot,
står opp fra de levende
og setter meg,
for å oppleve de udødelige
på film.

vel, fullt så høytidelig var det nok ikke. men det er akkurat sånn jeg ønsker å tenke tilbake på det.

i dag (lørdag) var det duket til storslått kinohøytidelighet. programmet var allerede satt. 3 helaftenser på en helaften. og for å gjøre det enda litt mer helaften, ble den innledet med et gripende godt måltid chicken og biff teriaky.

vel grepet
trasket vi i høsten
i vind
i regn, til magnus barfot. på veien gikk vi og til innkjøp av nødvendig stæsj og ting(vann og snus og snop). det var egentlig ikke folksomt utenfor mb. jeg husker jeg tenkte det.

vel satt
i kinostolen, sank kinomørket ned over oss. jeg visste egentlig skikkelig lite om filmen som skulle til å snurre der på det hvite lerretet,
men at det hadde noe med david lynch å gjøre visste jeg, for på billetten stod det: ONE NIGHT STAND WITH DAVID LYNCH. ja. vel. egentlig var det en tredelt affære(og ikke èn hot sak).
der første
del, var fem episoder av et prosjekt de reiser 20 000 miles i løpet av 70 dager og intervjuer 120 personer i usa. hver av disse intervjuene blir til en episode. vi fikk se fem episoder bare. ærlige. rare. sjarmerende. og vi fikk vite at resten skal komme på davidlynch.com, som gratis downloads. etter de fem første å dømme, er de vel verd å kikke ,og se, litt nærmere på...
det andre
møtet var en slags halvtimes dogmedoku(filmet med håndholdt kamera)om hvordan lynch jobber i jobben sin. man får et inntrykk av at mannen kan jobben sin. ja ganske...
det tredje
møtet er vel det artigste. av alle mulige og umulige ting(det går å lage film om), får vi servert et fjernsynskjøkken, med lynch selv som kokk. han er ikke særlig avansert. men får det hele til å bli ganske så apetittvekkende. filmatisk sett. maten ser heller sped og smakløs ut....ja. så drysser kinolyset ned fra taket. mange klapper...

en kopp kaffi i pausen

mørket dimmes på ny. ny film. BEAUTIFUL LOSER. hva handler den egentlig om? så mye. et knippe kunstnere, som finner sammen og gjør det de liker best. gjør det de må, for å overleve. de er alle noe litt rare og sjarmerende. kanskje fordi,de er så ærlige. følsomme. og kunsten er det som holder de gående. med sjokoladesmak på tungen og snusen oppunder leppa, fryser jeg lett nedover ryggen, og koser meg, gjennom hele denne filmen.
og når
lyser trimmes(hva er det motsatte av å dimme?)fra taket, klapper mange.

en ny flaske med vann i pausen

lyset forsvinner og jeg ser kinosalen er vesentlig tynnere i håret mellom gangradene. ikke så rart. klokken er elleve og det er lørdagskveld. og hva slags film er det egentlig? jeg vet nesten ingenting. på billetten står det HUNGER, og jeg vet den har noe med nord-irland-problematikken å gjøre. æh. jeg er forberedt på en flopp. en fadese. en film som ikke topper hele driten, men er en del av regelen; du har ikke flaks med tre filmer på rad. så snurres det film. og så forsvinner tiden.
innimellom kommer jeg til meg selv og tenker, ja faen, dette er bra. ja, for det var det. handlingen foregår i et fengsel på begynnelsen av åtti-tallet, der vi møter en gjeng fanger som er blitt tatt for terrorvirksomhet i forbildelse med kampen om et løsrevet nord-irland. harde kår å leve i disse fengslene. og handlingen utspiller seg rundt dette. men det som tiltrekker med denne filmen, er filmingen. den er reinspikka perfeksjon. rett og slett.
ja
så kommer lyset til syne igjen, og nå er det merkelig nok ingen som klapper. jeg klapper inni meg.

ut av salen blir vi skuflet videre ut gjennom en nødutgang for at kinoen kan stenge så fort som mulig, så det blir ikke tid til å gå på do. hva kan man gjøre? komme seg hjem og tisse så fort som mulig. og så fort som mulig lage en liten(jeg burde satt liten i hermetegn, men så liker jeg så dårlig å sette ting i hermetegn, så da skriver jeg heller at jeg burde ha gjort det, i en liten(denne burde jeg og satt i hermetegn)parenteskommentar)blogg om biffsukesessen.

vel fornøy sovnet jeg,,
vel etter hvert

Det eksperimenteres.sittep på bussen hjem fra jobb og lager blogg-melding i samme slengen. jaggu er vi kommet langt i dag. fe-no-me-nalt.grensesrengende.men er altfor trøtt til å skrive mer nå.

:::::::::::::: p o s t - - - - - - - - - - -

vifteovnen durer i bakgrunnen, på svak
varme, og rommet
har mørke kroker, bare
opplyst av et
starinlys, og en
leselampe

på en benk
ligger jeg,
og er dus og døs, etter
en middag på 665 gram

kjenner kvelden blir
tidlig sein, for
øyelokka siger, som
strikkløse sokker, og
gjespen står og gaper
meg i ansiktet

nok en dag
atter en natt
tunge steg
butte tak, og
høst i
veikanten

brunt,
rødt,
gult,
orange, og
seilende på
den blå
sykkelen
er det som en
midthøst-skumringens drøm
der løvet faller,
og jeg
tenker,
på at
alt,
en
gang,
tar
slutt

--!!!-ikke mitt bilde-!!!---

Uten titte.l

Siste helgen i høstferien. Høsten gjorde entrè, som en høst verdig.
Vinden dirigerte regnet i alle slags retninger. Trær og busker
vaiet og sang med i den store høstfesten. Alle mennekskene var ikke
ute. Noen satt og drakk vin, snus opp i leppa, og et par vågale
sveivet i gang sing-star på playstation. Nå står snart bussen på
perrongen og brummer på sin lille durehymne, passasjerer klatrer
ombord. Men det er først snart. Før først snart, vil jeg poste et
bilde. Det heter ingenting, for det var vanskelig å finne en tittel.

::: kino o o o o o opplevelser ;;;

Det brygger opp til en ny underbar kino-fase(for å gi det et litt flåsete navn) igjen. Alle gleder seg. For oss som holder til i Bergen, er det ikke bare smalfilm på BIFF som får det til å kaldt og varmt og alt mulig nedover allslags rygger, men også endel storfilmproduksjoner jeg tror har oddsa med seg for en riktig god kinoooooopplevelse...

Først ut er The Curious Case of Benjamin Button. Med Brad Pitt og Cate Blanchett. Manusforfatter Eric Roth er samme fyr som sveisa sammen Forrest Gump, så bare det er jo interessant. Directoren er mannen bar Zodic og Fight Club, David Fincher. Nok en grunn. Plottet er det velkjente (og for meg litt korny) sitatet: Livet leves forlengs, men kan bare forstås baklengs. Hovedpersonen er født stein gammel, og gror og vokser, stikk i strid med alle lovmessigheter i mot ungdom og, en bokstavelig talt ung død(eller, det er jeg ikke sikker på. kan jo være han spretter fram og tilbake mellom gammel og ung sånn,pling plong...)jeg har copy/pasted en frister fra youtube her:



Så, neste film jeg gleder meg til er Baz Luhrmans Austarlia (Moulin Rouge), sammen med Nicole Kidman og Hugh Jackman(ettersom jeg kunne se, mest kjent fra X-men-filmer og andre superhero-pling plong-filmen(spør du meg)). Var musikkvalget på traileren bra eller dårlig?? Jeg har alltid sett for meg den musikken blandt mer kalde og rolige bilder...Jeg bare spør. For bandet vil det helt sikkert bety mangt og enda litt mere.



Så til den jeg gleder meg mest til.
La den rette komme inn. Av alle ting, en vampyrfilm fra Sverige. Men jaggu klarte den å sende frysninger som flodbølger nedover ryggen på meg. Sammen med vakker filming, tror jeg dette kan bli en god-grusom kinoooooopplevelse. Ressigør er Tomas Alfredson, som også har bak seg Fire Nyanser i brunt. En film som ikke helt falt i min smak. Men se fristeren og bedøm!

!!! o g SLIK gjikk D E T Til. . . -- -- - - - - -- -- -

det blir feil å si det er gudsforlatt her(i og med at det er norges mest befolkede øy), men man får virkelig følelsen av det. vinden fra havet som kaster regnbyger
innover vannrett, tvinger beboerne til å holde seg innendørs. heldigvis vet kommunen å ta konsekvensen av det, og har et lokat bibliotek med en videosamling respektabelt for en videobutikk. og bøker til de som gidder det.

jeg var tidlig
nedom og lånte meg fem filmer og en bok. knuga på høye ambisjoner om å få sett mye film og kanskje lese litt. når du har et hav av filmer, og ikke trenger betale mer enn innsatsen det koster å karre seg ned på biblioteket, da kan man få seg til å låne rare filmer.

vel tilbake
for å begynne på høstferieambisjonene. gjorde alle
nødvendig tiltak(for å få den riktige filmfeelingen) før jeg satt filmen i spillern og trykka på play. film nummer en var Deal of the Century, med Chevy Chase og Sigourney Weaver. en tidlig åttitalls-komedie om våpenhandel og klin kokkos dårlig plott og helt blottet for humoristiske innfall. jeg mista totalt troen på film som høstferiefrelseren. tvang meg gjennom to-tredjedeler,skrudde av og gikk for å begynne på boka heller.

Post Office av Charles Bukowski. jeg kjente til forfatteren fra før gjennom Nedenom og hjem, så jeg hadde visse forventninger. og de infridde. jeg sitter og leser, glemmer tiden og høstferien, mat og glemmer å puste før jeg blar til neste side. ja faen, tenker jeg til meg selv og legger boka fra meg før jeg er helt gjennom, for å spare litt til dagen etter.

seinere samme dag,
føler meg klar for å prøve meg på en ny film. men hele bunka med biblioteksfilmer er smitta av dårlig filmkarma fra den første filmen, så jeg får med meg far min og kjører ned på den lokale videobutikken(videokjelleren for de som har traktet samme plass i barndom/ungdom). videobutikker har alltid gjort meg rastløs, for det er så mange valg som står oppstilt på en rekke, så jeg tar den første og beste sære filmen som ikke er fra hollywood og bestemmer at den tar vi. fattern som klør seg litt i øynebrynet, sier det er opp til meg, så da blir det Getting Home, svart kinesisk roadmovie-sak om,ja,vennskap og død, kan man si. en fabelaktig god representant for filmverden når det angår å gi seerne gode latterfulle øyeblikk og tanker å spinne videre på lenge etter at de fleste andre har sovenet.

slik gikk det til
at jeg neste dag spant ned på biblioteket og bytta ut den infiserte gjengen filmer fra dagen i forveien, og lånte meg en splitter ny bunke. og i samme spinn slang jeg på nok en bok av Bukowski, South of No North. Faen, ja.

så mens vinden og regnet setter kroken på døra fra utsiden, skinner sola alltid på tv og boka gapskratter fra perm til perm. og høstferien ruller videre.

sopp

høsteferie = tur i skogen = sopp i fleng
sopp som kan spises
sopp som dreper
og sopp som kan kludre
med hele virkelighetsoppfatningen!

klesklyper

sykkel